Pressemelding fra De norske Bokklubbene:

Stieg Larssons e-postutveksling med sin forlagsredaktør gir et interessant innblikk i Millieniumstrilogiens tilblivelse og fyller litt av tomrommet etter forfatteren. Nå er korrespondansen oversatt til norsk og publisert på bokklubben.no.

Han rakk å skrive tre kriminalromaner, et fjerde og ufullendt manus er funnet på harddisken. Sammen med forlagsredaktøren i Norstedts var han langt inne i manusbearbeidingen. I e-postene de sendte hverandre i perioden 28. april til 28. oktober 2004 diskuterte de alt fra Lisbeth Salanders vekt, til bokomslag, utenlandssalg og hvorvidt «Menn som hater kvinner» er en god tittel.

9. november 2004 døde Stieg Larsson brått og overlot en formidabel suksess til forlag og arvinger. Forfatteren døde før han nådde ut til sine lesere, men korrespondansen mellom Larsson og forlagsredaktøren er interessant lesning og fyller litt av tomrommet. E-postene gir et sjeldent innblikk i samarbeidet mellom forfatter og forlag i prosessen fra manus til bok.

Fra korrespondansen:

Stieg Larsson om personene i bøkene: «Jeg mener at bipersoner ofte kan være adskillig mer spennende enn hovedpersonene»:

«Jeg har forsøkt å skape hovedpersoner som på dramatisk vis skiller seg fra vanlige kriminalskikkelser. Derfor har Mikael Blomkvist verken magesår, alkoholproblemer eller angst. Han lytter ikke til opera og har ikke en eller annen sær hobby som å bygge modellfly eller lignende. Han har i det store og hele ingen problemer, og hans mest påfallende egenskap er at han oppfører seg som et stereotypt «ludder», noe han selv også innrømmer. Der har jeg også byttet om kjønnsrollene bevisst; Blomkvist opptrer på mange måter som et sjablongbilde av en «bimbo», mens Lisbeth Salander er utstyrt med stereotype «mannlige» verdier og egenskaper.»

«En tommelfingerregel har vært aldri å romantisere forbrytelser eller forbrytere. I bok én baserer jeg seriemorderen på tre autentiske saker. Alt som er beskrevet i boken, kan altså finnes igjen i autentiske politirapporter. Beskrivelsen av voldtekten av Lisbeth Salander bygger på en sak som skjedde på Östermalm for tre år siden. Og så videre. Jeg har forsøkt å unngå å gjøre ofrene for forbrytelsene til anonyme personer; jeg bruker altså en del tid på å presentere Dag Svensson & Mia Bergman før drapene finner sted.»

Lasse Bergström, som var konsulent for Norstedts uttalte følgende etter å ha lest manusene:
«Eneren var grovt sett en ortodoks kriminalroman med det lukkede roms gåte. Toeren en politithriller. Treeren er en politisk thriller, nærmere Hamilton-serien enn de to foregående. Og Guillou kan gå hjem og legge seg.»

28. oktober får Stieg Larsson oversendt dette og sender staks et svar til redaktøren:
«Hils Lasse Bergström og si at han er en klok og forstandig mann med god smak, og at skamløs smiger alltid går rett hjem. (…)
Det er også morsomt at Lasse har lagt merke til at jeg skifter sjanger for hver ny roman, og det er nøyaktig etter det mønsteret han har beskrevet.»

Dette var den siste e-posten Stieg Larsson skrev til forlaget. 9. november døde han.

Les korrespondansen i sin helhet, del 1 og del 2