Pressemelding fra Universitetsforlaget:

Den medialiserte politikken
Toril Aalberg, Anders Todal Jensen (red.)

Gjør mediene publikum bedre informert om politikken? Er de i det hele tatt opptatt av det? Politikerne er ikke; de har utviklet en egen "medieretorikk" hvor de heller appellerer til følelser enn fornuft. Politiske saker settes mest mulig på spissen - både av journalistene og politikerne. Men når politikk blir underholdning, blir publikums vurderingsgrunnlag svekket. Det er et betydelig demokratisk problem, hevder forfatterne av Den medialiserte politikken.

Boken tar for seg politikkens "medialisering" og følgene av denne utviklingen. Forfatterne undersøker hvilke føringer og begrensninger mediene legger på politikernes mulighet for kommunikasjon med folk flest, og ser samtidig på hvilke teknikker politikerne bruker for å utnytte medienes logikk til egen fordel. Forholdet mellom journalister og politikere har blitt beskrevet som en eskalerende stillingskrig – en ”medialiseringsspiral”. Hvordan påvirker denne stillingskrigen publikum? Hvilket bilde av den politiske virkeligheten tegner journalistene og politikerne for oss?

Hovedpoeng i den medialiserte politikken:

Anders Todal Jenssen og Toril Aalberg (red.). Universitetsforlaget 2007

Kapittel 1: Den medialiserte politikken
Anders Todal Jenssen
• Synet på medienes rolle i politikken er polarisert blant samfunnsviterne.
• Misnøyen med mediene er tidvis sterk i partiene, men den kommer sjelden til overflaten.
• Partiene og mediene har ulike og motstridende mål for sin kommunikasjon.
• Verken partiene eller mediene er primært opptatt av å informere publikum. Resultatet kan bli ”den politiske allmenningens tragedie”: en politisk offentlighet som ikke tilfredsstiller noen.

Kapittel 2: Om talekunst og følelser
Anders Todal Jenssen
• Partiene har utviklet en egen retorikk for TV-valgkampen
• TV-retorikken er preget av appell til publikums følelser
• Politikerne prøver å skape tillit og entusiasme rundt seg selv
• Politikerne prøver å skape frykt, usikkerhet og sinne når de omtaler andre
• Politikere fra ”den evige opposisjonen”, skiller seg ut med den mest aggressive og følelsesladete retorikken.
• De mest faktaorienterte innleggene kommer som svar på spørsmål fra programlederen.

Kapittel 3: Politisk reklame, visuelt stemmefiske.
Toril Aalberg & Therese Saur
• De politiske avisreklamene er stort sett positive med fokus på eget parti.
• Avisreklamer brukes til å informere om saksstandpunkt men gir liten eller ingen informasjon om hva partiene har gjort eller akter å gjøre.
• De politiske reklamene henviser i liten grad til fakta, men appeller først og fremst til publikums følelser. Høyre skiller seg ut fra de andre partiene ved å ha hovedfokus på egen eller andres troverdighet.
• De fleste partiene spiller på positive følelser som mestring og entusiasme. Fløypartiene RV og FrP sine reklamestrategier skiller seg ut ved at en stor andel av deres avisreklamer spiller på trussel og frykt.
• Over halvparten av SV og Høyres avisreklamer ble brukt til å angripe andre partier.
• SV og FRP hadde i 2005 den mest negative reklamekampanjen; SV spilte på humor, mens FrP spilte på frykt.

Kapittel 4: Nyhetsverdier og medieslitasje
Tone Sofie Aglen
• ”Medielogikken” tilsier at opposisjonen alltid er ”bedre stoff” enn regjeringspartiene.
• Mediene er ”opposisjonelle i sin natur”
• De rødgrønne partiene fikk betydelig mer positiv omtale enn regjeringspartiene i forbindelse med landsmøtene våren 2005.
• Journalistene var lite kritiske til de rødgrønnes mangel på felles plattform før i de siste ukene av valgkampen.

Kapittel 5: Medialiseringsspiralen – en historie fra virkeligheten.
Astrid Moen
• Både journalister og politikere setter saker på spissen for å vekke oppmerksomhet.
• Når en sak først spisses av politikeren og deretter av journalisten, blir resultatet ofte nyhetsoppslag som ikke er i overensstemmelse med realitetene i saken.
• Medialiseringen blir gjerne sterkest når saken ikke er en god nyhetssak

Kapittel 6: Nærkamp i Redaksjon EN
Kjersti Thorbjørnsrud
• Konflikt er underholdning. Regien har som hovedmål å skjerpe konflikten i debatten.
• En eksponerer gjerne debattantenes mindre flatterende sider (svette, skjelving etc.) for å understreke konflikten.
• Kompliserte spørsmål holdes utenfor debatten av frykt for at de ikke er underholdende
• Målet for redaksjonen er ikke å belyse saker fra nye sider, selv om det legges vekt på en balansert bakgrunnsinformasjon.

Kapittel 7: Iscenesatt politikk. Kunsten å skape underholdende TV
Ann Iren Jamtøy & Ingunn Hagen
• TV2 kjennetegnes av en populistisk og personorientert strategi. Dette skaper et todelt skille der konflikten går mellom oss (folket og TV2) og dem (politikerne og systemet).
• NRK er bekymret for at debattene kan oppleves som for seriøse. Deres strategi er å bruke underholdningsinnslag for å kunne tillate mer seriøs og saklig debatt.
• Konflikt er sentrale underholdningsstrategier hos både NRK og TV2.
• De individuelle politikerne blir merkevarer for partiene. Personlige og private sider anses som godt mediestoff, og partiene tilpasser seg ved å vise frem private og uformelle sider av seg selv i håp om at det vil fremme image og troverdighet.
• Hvilke partier/kandidater som blir valgt ut til å delta i fjernsynsprogrammene handler like ofte om partileders medietekke og evne til å by på seg selv som deres politiske rolle og saklige innsikt.

Kapittel 8: Når spill og enkeltepisoder blir viktigst.
Toril Aalberg & Tove Brekken
• Mediedekningen mer underholdende enn den er nyttig.
• Mediedekningen virker avpolitiserende fordi store og viktige spørsmål blir oversett på bekostning av spesifikke episoder, situasjoner og spill.
• Fokus på enkeltepisoder og spill øker i omfang etter hvert som valgdagen nærmer seg.
• Fokus på enkeltepisoder er økende, og det er lite forskjell mellom Aftenposten og VG

Kapittel 9: Gjør valgkamp på TV folk kunnskapsrike?
Anders Todal Jenssen
• Kunnskapen om politikk varierer betydelig blant folk flest, også i Norge
• NRK tiltrekker seg et mer politisk interessert publikum med større kunnskap om politikk, enn TV2.
• Eksponering for TV-valgkampen i NRK og TV2 øker ikke folks politiske fakta kunnskap (hvilke partier som sitter i regjering, hvor mange stortingsrepresentanter det er, etc)
• Eksponeringen øker ikke folks praktiske kunnskap om politikk (evne til å sortere partiene riktig langs høyre/venstre-aksen).
• Eksponeringen øker tilbøyeligheten til å ha meninger om hvilke parti som har den beste politikken på ulike saksområder (etablerings av ”sakseierskap”)

Kapittel 10: TV-seernes vurdering av den medialiserte politikken.
Ann Iren Jamtøy & Toril Aalberg
• Et flertall av seerne mener at fjernsynsdekningen preges av programmer der konflikt og krangel er viktigere en konstruktiv debatt.
• Seerne opplever at sjarm, talegaver og politisk lettvinte løsninger er viktigere for disse programmene enn kunnskap og saklighet.
• Kun de som ser svært mye på slike programmer opplever mediedekningen som informativ.
• Fjernsynsdebattene får ikke frem hvem som har de beste løsningen på viktige samfunnsspørsmål. Et knapt flertall mener likevel at fjernsynet gir er relevant bilde av det som foregår i politikken og at de tydelig får frem forskjellene mellom de politiske partiene.
• Det er først og fremst de med høyere utdanning som mener at fjernsynsdekningen er lite informativ. Yngre og kvinnelige velgere synes fjernsynsdekningen er mindre informativ enn eldre og mannlige velgere.
• De mediekritiske har høyere valgdeltakelse.

Kapittel 11: Den politiske allmenningens tragedie?
Anders Todal Jenssen & Toril Aalberg
• Maktforholdet mellom mediene og de politiske partiene har skiftet i medienes favør. I dag har mediene regimakt over politikken.
• Medienes makt har økt de siste tiårene fordi alternative arenaer for politisk offentlighet har blitt marginalisert.
• Partiene har ikke, men leter etter alternative kanaler for å nå ut til velgerne.
• Mediene dekker ikke opinionens informasjonsbehov.
• Folk flest har lave forventninger til medienes informativitet, og oppfatter innholdet som ”medievridd”.