En av de beste
Kim Iseki

Når en roman, som denne, utgis under psevdonym, pirres nysgjerrigheten: Er den så kontroversiell at forfatteren ikke orker å forsvare den i en offentlig debatt?
Eller er hans navn kjent for annet, slik at det vesentlige lett kunne bli hvem som har skrevet dette og ikke innholdet?

Det er historiene bak hendelser og tragedier vi daglig leser om i avisene som her fortelles.
Handlingen er lagt til det oppdiktede afrikanske landet Amara, hvor hovedpersonen, Anna Utne, en vaskeekte afrikaner, arbeider på sin doktorgrad.

På universitetet blir hun vitne til og etter hvert offer for degradering og svik.
Tynget av historier som ingen vil høre forsøker hun å forholde seg til et maktapparat som ikke tar hensyn til menneskelige behov, kun til regler som makthaverne selv har laget.
Etter hvert kommer flukten, katastrofen og tilintetgjørelsen.

I jeg-form forteller hovedpersonen om sine opplevelser og sine reaksjoner på det hun opplever. Gjennom hennes refleksjoner kommer fortolkningsrammene til syne.
Det hele blir forståelig, gripende og til tider ubehagelig i sin logiske konsekvens.

Boken er et «vrengebilde», i betydningen at ting ses «på vrangen», den siden som ikke var tenkt å vises frem.
Her er ikke alt mønstergyldig.
Juks og løse tråder blottstilles. Fordommene og stereotypiene om Vesten og de hvite florerer, men likevel: Skulle ikke afrikanere kunne ha slike forestillinger om oss «vestvandalene», slik vi har om dem?
Om bildet er sant eller ikke kan diskuteres, men at et menneske - etter gjentatte forsøk på å skape seg en tilværelse i ruinene av ødelagte muligheter og overveldet av maktesløshet - kan tenke og handle som Anna, sannsynliggjøres til fulle.
Slik sett er boken ikke kontroversiell.

Men romanen er ikke bare en fortelling om en kvinne som frarøves livsgrunnlag, idealer og sine kjære.
Den handler om hele landsbyer og om livsformer som går til grunne.
Romanen har således et politisk tilsnitt, og det er nok mer kontroversielt.

I dag står fordømmelsen sterkt som politisk ytring. Ikke bare fordømmer vi selv, men vi forventer at også andre skal ta avstand og fordømme. Denne romanen reiser spørsmål som: Kan vi tillate oss å forstå før vi fordømmer?

Hvor mye skal et menneske kunne tåle av tilsidesettelse, frarøvelse, undertrykkelse og krenkelse før dets indre blir en ørken hvor intet håp gror?
Således burde romanen ha betydelig interesse for dem som arbeider i helsefagene.
Som bonus får man en betagende historie om en lokal heksedoktor og hans arbeid.