I kioskene ser du stadig nye opplag av pocketbøkene med gul rygg og røde tall på toppen. Fra 1 til 83. Nå kommer bøkene i innbundet form, for 3.gang. Jeg aner ikke når det første forsøket på å utgi bøkene i ”respektabel” innpakning kom. Men forrige gang var for ca 15 år siden. Med forsiden til ”Portrett av en revolvermann” som smussomslag på hvit bakgrunn. Stort sett to bøker i én. Naturligvis kjøpte jeg dem. De sto fremme lenge, men var en lidelse å lese. Ikke på grunn av innholdet, men hastverksarbeidet forlaget åpenbart hadde bedrevet. Det haglet med trykkfeil. Men som en lidenskapelig Morgan Kane-leser måte jeg ha dem.

Jeg har lenge forsøkt å finne ut hva som er så fascinerende. Vi hadde en liberal norsklærer da jeg gikk på almenfag. Fru Benum lot meg ha Louis Mastersons forfatterskap som tema for særoppgaven i norsk 3.året. En venn av meg skrev om Donald. Andre levet under et strengt regime; de fire store og til nød Knut Hamsun.

Morgan Kane-serien består av 83 bøker. Det er klart du kan vurdere dem hver for seg. Da er det enkelte som hever seg opp over de andre. Som f.eks ”Ørnene dør”. Som forfatteren opplevet at ble utgitt i en bokklubb. Den høyeste lykke for en norsk forfatter, virker det som. Men hvorfor streve efter plass på parnasset når man har et rom i ethvert guttehjerte i opptil flere generasjoner? Jeg vil likevel anbefale å se serien som et hele. Da ser du den oppbyggingen som blir en utfordring for alle som vil gjøre som ved de to siste gangene bøkene er blitt publisert innbundet; å gi ut romanene og novellene kronologisk, slik Morgan Kane ”levet” sitt liv. Ikke slik forfatteren valgte å presentere livet til sin antihelt.

Kontrastene. Det er dette som preger serien. Ikke bare mellom den ”onde” Kane og den ”gode” Rawlins. Ikke mellom det rike livet i den frie naturen og det karrige livet i de stygge byene. Ikke mellom revolvermannens enkle og lett forståelige æreskodeks og de ansiktsløse byråkratenes psykologisering av Kane. Du finner bruken av kontraster som det kanskje fremste virkemiddelet til Masterson. I hver bok, men ikke minst i serien som helhet. I den aller første boken, ”Uten nåde”, møter vi Kane som en lovens mann. Som trives best alene. Som oppsøker gambling og kvinner som avveksling fra livet som morder i lovens navn. Det er i denne boken at lerretet spennes ut som resten av serien ble bygget rundt. Der han får det stjerneformede arret på høyre hånd, der han møter den eneste kvinnen han siden skal gifte seg med. Efterhvert som Kane blir eldre og oppdragene for myndighetene blir mer kompliserte – og forholdene til oppdragsgiverne. Bøkene som følger på rekke og rad med oppdrag avbrytes av glimt tilbake til Kanes ungdom. Til andre perioder i hans liv. Perioder som formet ham. Den eldre, bitre og desillusjonerte marshalen som kontrast til den unge og uferdige. Til den som i perioder opplever ekte lykke. Nettopp denne møysommelig oppbyggede kontrasten er utfordringen når bøkene skal gis ut slik Kanes liv ble levet. Fra vugge til grav. Det går både på bøkenes kvalitet og forholdet mellom dem.

Skal bøker leses slik de er skrevet, eller skal de tolkes til det ugjenkjennelige? Masterson skrev om en morder i lovens tjeneste, i USA i forrige århundre. Født av immigranter fra Irland. Kanes liv blir en del av USAs utvikling. Fra et enkelt nybyggerliv til en stormakt som uten øye for sine egne svakheter bestemmer seg for å rette opp andres. Du finner mye interessant om USAs utvikling i bøkene, såpass mye har Masterson skrevet inn av virkelige personer og hendelser, av utviklingstrekk i landets historie, at det er vanskelig å lese bøkene kun som rene westernromaner. Men skrev Masterson også om utviklingen i Norge?

Litteraturprofessor Willy Dahl mente det. Og skrev liten bok med nettopp denne tittelen; ”Morgan Kane fra Norge”. For Kane-frelste lesere kan boken mer oppfattes som en pamflett for Kane-hatere blant litteratureliten. Der begreper som ”kommersiell” og ”suksess” ikke skal blandes sammen. Rett skal være rett: Det er Dahl som setter ord på bruken av kontraster som virkemiddel. Noe man slett ikke må være litteraturviter for å oppdage. Det er snarere Dahls fokus på Mastersons kommentarer til utviklingen i Norge på 1960- og 70-tallet som er interessant.

Morgan Kane er en ensom ulv. En som kan et håndverk. Som kan brukes av Loven (staten) til å utføre oppgaver som ikke andre vil skitne til sine hender og sin samvittighet med å gjøre. Disse andre gjemmer seg på sine kontorer. Skriver brev, dokumenter og analyser. Kane misliker byer, men liker skogene og fjellene. Han liker å jage, og føler seg ett med naturen. Han har respekt for den, men føler at livet virkelig leves i naturen. Uten at han blir noen neandertaler av den grunn. Han har evnen til å filosofere og finne meningen med livet liggende i teppene under stjernehimmelen langt unna ”sivilisasjonen”. I byene bor og gror råttenskapen. Korrupsjonen. Alt som ødelegger virkelige forhold mellom mennesker. Kane er god i sitt håndverk og med sine nødvendige redskaper. Men han har en sterkt negativ følelse overfor ny teknologi. Som han har det overfor byråkrater. Overfor psykologer. Kane er mann med stor M. Derfor er det som jeger han føler seg levende. Han vil ikke psykoanalyseres. Og han bryr seg ikke så mye om hvorfor han gjør det ene eller det andre. Han er absolutt ingen miljøverner, selv om han trives best ute i villmarken. Selv om han har lite til overs for byråkratenes begrunnelser for oppdragene han får, klarer han å finne sin egen grunn, i samsvar med egne verdier. Kane er definitivt ingen feminist. Han kan nok oppfattes som mannssjåvinist, selv om han definitivt ikke er noen kvinneplager. Kvinner skal behandles med respekt. Forholdet mellom menn og kvinner skal efter Kanes mening ikke analyseres i hjel.

Hvor mye av dette kan overføres til norsk historie? Tenk på 1960-tallet. Gryende kvinnekamp. Voksende bevissthet om miljøvern. Mer byråkrati. Ansiktsløse forvaltere av enkeltmenneskers liv og skjebne. Mer teknologi. En ny mannsrolle. Hvor bevisst Masterson var på at bøkene hans kunne tolkes slik, vet jeg ikke. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at vi som lesere i Morgan Kane kan oppfatte en enkel mann som vil være mann med stor M. Som ikke trives i et stadig mer komplisert og psykoanalyserende samfunn med endrede krav til mannsrollen og endrede forventninger til kvinnerollen. Morgan Kane blir et symbol på den enkle, konservative mannen som fort blir reaksjonær i møtet med det moderne samfunn. Slike menn som stiftet Anders Langes Parti i 1973? Menn som hadde fått nok.

Kane blir brukt av staten, til det ikke lenger er bruk for ham. Når han ikke klarer seg selv må han søke tilbake til staten. Hvis ikke byråkratene trenger hans ferdigheter. Til han blir et problem som må ryddes av veien. Selv statsmakten rydder folk av veien, selv om det pakkes inn i byråkratiske vendinger, høyverdige formål og uangripelige unnskyldninger. Det store spørsmålet er: Kan man lure staten? Kan man forsvinne for statens åsyn, og bli virkelig fri?

Bøkene om Morgan Kane er ingen heltefortelling, men rommer et liv med alle sine oppturer og nedturer. Alle sine kontraster. Alle brutte illusjoner og knuste håp. Kane-bøkene samlet er noe av det mest imponerende som noensinne er skrevet i norsk litteratur. Det er spenningslitteratur. Politisk litteratur. Både om USA og om Norge. Det er karakterskildringen ikke bare av en mann men av et samfunn.