Uttalelsen falt i en samtale med Bendik Wold på Litteraturhuset torsdag denne uken.

Etter tre romaner, en essay-samling og et teaterstykke er vel ikke det en alt for drøy påstand. Det er utgivelsen av romanen Unfun, som brakte Faldbakken til en fullstappet sal av tilhørere på Litteraturhuset. Unfun er siste bidrag til triologien Skandinavisk Misantropi, som han har skrevet under pseudonymet Abo Rasul. Triologien ble påbegynt med The Cocka Hola Company som ble utgitt i 2001, og etterfulgt av Macht Und Rebel, som kom ut året etter. I årene som har gått mellom 2002 og denne siste utgivelsen, har Faldbakken konsentrert seg om det som ligger hans hjerte nærmest, billedkunsten.

Den totale avvisningen
For ham er kunsten og litteraturen en del av samme prosjekt.

- Jeg bruker litteraturen som et hvilket som helst annet materiale for å formidle en idé. Idéen er det bærende i alt jeg gjør; formen blir et biprodukt, forteller Faldbakken til intervjuer Wold.

Som tittelen tilsier er det idéen om misantropi, hat ovenfor menneskeheten, som ligger bak den nå ferdige triologien.

- Det er den totale avvisningen som har stått sentralt i bøkene. Det har blitt mitt materiale; jeg bruker avvisningen som en form for frihet. Her går det en rett linje fra Dada, via situasjonisme til Punk. Det handler om en avvisning av det bestående.

Hovedpersonene i de tre bøkene, Simpel (The Cocka Hola Company), Rebel (Macht Und Rebel) og Lucy (Unfun) representerer alle dette rungende nei-et. Nei til samfunnet, nei til kultur, nei til familieliv, nei til demokrati, nei til seg selv etc.

- De er på en eller annen måte den samme stemmen. De to første bøkene dreier seg jo mye rundt det å være hvit middelklasse mann og aggresjonen over å ikke ha noe sted å rette aggresjonen. I Unfun er Lucy en kvinne av afrikansk opprinnelse som lever i Norge, og har en grunn til å føle seg fremmedgjort. Hun avskriver offerrollen, men det var interessant å legge stemmen inn i en person jeg ikke vet noe om.

Hjemmelaget bok
I Unfun møter vi altså Lucy, hennes ”voldsintellektuelle” eksmann Slaktus, og deres hyperaktive tvillingsønner Atal og Vataman som trykker falske penger og ler av alt man kan - og ikke kan - le av. Lucy bedyrer at ”i min munn finnes det ikke ja”, og sier i samme slengen nei til Systemet på vegne av sønnene sine ved å ikke registrere deres eksistens i offentlige registre. Romanens handling spinner rundt det voldelige dataspillet som Slaktus prøver å lage og som etter hvert hele den dysfunksjonelle familien (og et par andre mistilpassede karakterer) blir involvert i.

Forfatteren syntes det var vanskelig å skrive denne siste boka.

- Det var mer vrient å finne orda nå. Det er jo hjemmelaget, jeg går ikke ut fra noen spesielle kriterier. Om det er litterært, det vet jeg ikke.

Selv mener han at det er filmskaper han skulle vært.

- Litteratur er en økonomisk måte å iscenesette mine idéer på, men film burde nok vært mitt medium. Jeg får mer input fra film enn fra kunst og litteratur, men jeg er jo en slabbedask, så jeg orker ikke å lage film.

Den offentlige forfatterrollen finner han seg ikke helt til rette i.

- Jeg stiller vanligvis ikke opp til ting som dette, sier Faldbakken og henviser til intervjusituasjonen. Grunnen til det er at det ikke er mitt format. Jeg liker ikke å sitte å tolke mine egne bøker foran et publikum. Mitt produkt er det jeg leverer mellom to permer, avslutter Faldbakken.

© Foto: Lars Aarønæs, fra Cappelen Damm