Hvis man fikk øye på Deon Meyer uten å vite hvem han var, ville det neppe gitt høye odds å gjette på at mannen var sør-afrikaner. Selv om Meyer ser ut til å kunne håndtere tøffe kår ute i bushen, tilbringer han det meste av tiden sin med å skrive krim og spenningsromaner fra Sør-Afrika. Etter at han i fjor utga romanen Død ved daggry (Bokavisens anmeldelse) her i landet, har det norske publikumet for alvor fått øynene opp for hans forfatterskap. Han er nå aktuell i Norge med spenningsromanen Jegerens hjerte (Bokavisens anmeldelse).

Til tross for sitt røffe ytre fremstår Deon Meyer som vennligheten selv. Selv om han nettopp har ankommet Norge direkte fra Sør-Afrika og allerede har rukket å stille opp på et arrangement i forbindelse med Gyldendal-dagene, tar han seg god tid til å prate med Bokavisen.

- Du har hatt en svært variert karriere. Blant har du jobbet som journalist, som webmanager og i reklamebransjen. Hvordan endte du opp som forfatter?

- Det var alltid forfatter jeg ønsket å bli, helt siden jeg var liten. Alt det andre var bare noe som skjedde på veien, for noe måtte jeg jo leve av før jeg ble forfatter. Jeg var svært heldig som fikk drive med journalistikk fordi dette var veldig god trening. Egentlig har alle jobbene mine vært relatert til skriving. Både journalistikk og reklame dreier seg først og fremst om kommunikasjon og å fortelle historier, så det var svært nyttige erfaringer å ta med seg.

- Var det vanskelig å få publisert den første romanen din?

- Nei, det gikk faktisk veldig lett. Jeg var veldig heldig som debuterte rett etter overgangen fra apartheid, en tid hvor Sør-Afrika undergikk store og raske endringer, noe som også påvirket forleggerbransjen. Under hele perioden med apartheid fantes det faktisk ingen sør-afrikansk krim og spenningslitteratur. Men etter frigjøringen endret alt seg og forlagene var plutselig på utkikk etter noe nytt og annerledes. Jeg var simpelthen på riktig sted til riktig tid med mine bøker, som var nye og annerledes for Sør-Afrika. Uten jobben som Nelson Mandela og F. W. de Klerk gjorde med å avskaffe apartheid og innføre demokratiske flertallsstyre, ville jeg nok aldri blitt forfatter.

- Hvorfor fantes det ingen kriminalromaner under apartheid?

- Det var hovedsakelig av to årsaker, tror jeg. Å leve under apartheid var på mange måter som å leve i en kommuniststat. Den sør-afrikanske litteraturen skulle brukes til å formidle propaganda som understreket at Sør-Afrika var et rikt, vellykket og kulturelt samfunn. Kriminalromaner kunne ikke hjelpe noe særlig med dette og ble tvertimot sett på som dekadent underholdning. Og var det noe sør-afrikanske forlag ikke ville trykke, så var det dekadent litteratur. Sett fra enkelte forfatteres synspunkt var det også moralske problemer med å skrive kriminalromaner hvor en politimann var helten, siden politiet var et "instrument" for apartheid og viktig for å holde det undertrykkende regimet ved makten.

- Hvordan er en normal arbeidsdag for deg. Setter du av en bestemt del av dagen til skriving?

- Før jeg ble forfatter på heltid var det bare veldig tidlig om morgenen jeg hadde anledning til å skrive, siden jeg hadde små barn som tok en del tid. Denne vanen har jeg imidlertid fortsatt med etter at skrivingen ble en heltidsbeskjeftigelse. Typisk begynner jeg å skrive i 5-6 tiden på morgenen og jobber til rundt klokken ett. Ved den tiden er jeg som regel ganske utslitt, så da tar jeg en pause og har lunsj med kona. På ettermiddagen gjør jeg andre nødvendige ting som ikke er direkte knyttet til skriveprosessen, tar en del telefonsamtaler og lignende. Av og til når jeg har en veldig god dag og skrivingen går nesten av seg selv, så hender det at jeg skriver på kvelden også, men vanligvis slutter jeg ved ett-tiden.

- Karakterene i bøkene dine er alltid flerdimensjonale og veldig komplekse. Hvordan får du inspirasjon til karakterer som Tobela Mpayipheli og Zatopek van Heerden?

- De fleste mennesker er svært komplekse skapninger så det er naturlig at litteraturen reflekterer dette. Som mennesker har vi alle anlegg for både godt og ondt, og hva vi gjør med livene våre avhenger ofte av tidligere erfaringer. Det er faktisk veldig vanskelig å si nøyaktig hvor karakterene kommer fra, for på en måte så er de noe som "bare skjer". Når jeg begynner å utvikle en karakter, så kan det gå flere måneder før jeg forstår dem godt nok til å begynne å skrive. Også under selve skriveprosessen lærer jeg mer og blir bedre kjent med dem. Etter å ha skrevet ferdig første utkast til en bok, blir jeg ofte nødt til å gå tilbake for å endre ting i boken siden jeg nå kjenner karakterene bedre og vet at de kanskje ville ha oppført seg annerledes enn jeg opprinnelig tenkte. Det hele minner om prosessen som skjer i den virkelige verden når man treffer en person for første gang. Først vet du nesten ingenting om vedkommende, men etter hvert som du vekselvirker med personen, danner du deg et mer og mer komplett bilde av ham eller henne.

- Er det spesielle personer du har truffet som karakterene dine er basert på?

- Jeg baserer aldri karakterene mine på eksisterende mennesker. Alle figurene mine er helt oppdiktede, men jeg bruker mine egne erfaringer sammen med historier jeg hører fra andre som inspirasjon for karakterene mine. Men det blir alltid gjort mange endringer underveis, så ingen av figurene er direkte basert på levende mennesker.
Figuren Tobela Mpayipheli ble for eksempel inspirert av en person jeg møtte på flyplassen i Johannesburg. Flyet til Cape Town var forsinket og alle passasjerene satt og ventet i avgangshallen. Jeg ble oppmerksom på en svart mann ovenfor meg som leste en avis på afrikaans, noe som er svært uvanlig. Enda mer uvanlig var det at han leste om rugby, siden rugby typisk er de hvites sport. Vi kom i prat om rugby og han fortalte meg om hvordan han hadde vokst opp i Eastern Cape og blitt soldat i ANC under kampen mot apartheid. Han hadde fått militær trening i Sovjetunionen og spilt sin første rugby kamp i en militærleir i den daværende Sovjet-republikken Kazakstan. Jeg syntes det var en fantastisk historie og planla å skrive en novelle basert på ham, men kom aldri så langt. Under utviklingen av "Død ved daggry" fant jeg imidlertid ut at Tobela passet perfekt inn. Faktisk likte jeg ham så godt at jeg planla å bruke ham som hovedperson i en senere bok, noe jeg altså gjorde i "Jegerens hjerte". Merk at mannen på flyplassen ikke er identisk med Tobela. Han inspirerte figuren, men de endte til slutt opp som ganske forskjellige.

- Har du snakket med mannen du møtte på flyplassen senere?

- Nei, aldri. Jeg fikk ikke telefonnummeret hans da jeg på den tiden ikke ante at han ville inspirere meg til å utvikle en romanfigur. Da dette skjedde, var det allerede for sent og jeg hadde mistet kontakten med ham.

- De to bøkene du har publisert i Norge, "Død ved daggry" og "Jegerens hjerte" er veldig forskjellige både i stil og struktur. Jegerens hjerte er en typisk spenningsroman, mens "Død ved daggry" minner mer om en kriminalroman men har en veldig spesiell oppbygning. Hva liker du best å skrive?

- Det jeg liker best er å prøve noe nytt hver gang. Det ville være vanskelig for meg å skrive samme type bok om og om igjen. Så jeg kan ikke si at jeg liker å skrive en type bok bedre enn andre.

- Det må være veldig vanskelig å ikke ha noe fast format å skrive etter. Enkelte forfattere lager jo gjerne bøker etter nøyaktig samme mal, hvor 90% er temmelig likt hver gang.

- Den muligheten skremmer meg, faktisk. Jeg er veldig redd for å gjenta meg selv og prøver derfor å få til noe nytt med hver bok. Det er alltid en fare for å stagnere som forfatter og begynne å gjøre samme ting om og om igjen. Så jeg er er veldig bevisst på at det ikke skal skje med meg.

- Hvilke forfattere har hatt størst litterær innflytelse på deg og hvem liker du selv å lese?

- Det er veldig mange. Jeg tror man blir påvirket av alt man leser. Jeg har veldig stor respekt for min landsmann J. M. Coetzee. Andre forfattere jeg liker er blant annet Michael Connely, Robert Harris, Ian Rankin, Henning Mankell, John Sandford og Lee Child.

- Skriver du på afrikaans eller engelsk?

- Afrikaans.

- Vet du om det er planer om å oversette flere av bøkene dine til norsk?

- Ja, den norske forleggeren er nå i gang med prosessen å signere en kontrakt for de to neste bøkene Devil's peak og "The invisible", så jeg håper det går i orden.

- Tilbake til romanfigurene dine. Jeg ville gjette at det var lettest å skrive om en hvit karakter. Men du skriver veldig bra om de svarte karakterene også, for eksempel Tobela som er Xhosa og kommer fra en helt annen kultur enn deg. Gjorde du mye undersøkelser om Xhosaenes kultur og historie på forhånd?

- Det var faktisk en veldig interessant prosess. Etter å ha bestemt meg for å gjøre Tobela til hovedperson, gjorde jeg masse undersøkelser. Jeg leste alt jeg kunne få tak i om Xhosaenes historie, kultur og leveforhold i townshipene og snakket med mange forskjellige Xhosaer. Jeg var veldig redd for at jeg skulle misforstå noe, for som en hvit "afrikaaner" å skrive om en svart Xhosa, regnet jeg med masse bråk dersom jeg skrev noe feil. På et tidspunkt i prosessen ble jeg faktisk så bekymret at jeg sluttet helt med å skrive. Men så begynte jeg å tenke at den eneste måten jeg kunne få ham til å fungere som romanfigur var ved å slutte å fokusere på ulikhetene mellom oss. Istedenfor å tenke at jeg er hvit, han er svart, jeg vokste opp i en gruveby i vestlige Transvaal, han i en landsby i Eastern Cape og så videre, så fokuserte jeg på likhetene mellom oss. Vi er begge sør-afrikanske menn, vi har begge familier vi er glade i og så videre. Fra det øyeblikket jeg begynte å fokusere på hva vi hadde felles som to mennesker, var jeg plutselig fri til å skrive om ham og fra det øyeblikket gikk alt mye lettere.

- Har du noen planer om å bruke karakterene Tobela og Zatopek i kommende bøker?

- Zatopek tror jeg ikke vil returnere men Tobhela er med i boken "Devil’s peak", som forhåpentligvis snart foreligger på norsk. I den neste boken jeg skal skrive, forhåpentligvis til neste år, så tenker jeg på å bruke ham enda en gang. Jeg er veldig glad i ham som romanfigur, så jeg kan ikke kvitte meg med ham.

- Så du liker Tobela bedre enn Zatopek siden du ikke har tenkt å bruke ham igjen?

- Problemet med Zatopek er at jeg ser hver bok som en slags psykologisk reise for hovedpersonen og jeg tror det ville bli for traumatisk for Zatopek å gjennomgå en ny slik reise. Dersom jeg skulle komme opp med en historie hvor han passer naturlig inn, så skal jeg vurdere å ta ham med. Men det hele dreier seg om å matche historien med romanfigurene, og jeg har foreløpig ikke klart å finne den riktige historien for Zatopek. Han passer heller ikke inn i noen av de ideene jeg har i hodet for øyeblikket.

- Er det vanskelig å komme opp med ideer til nye bøker?

- Nei. Faktisk har jeg har ofte flere historier i hodet enn jeg har tid til å skrive. Jeg går alltid og tenker på potensielle historier og noen ganger skjer ting i Sør-Afrika eller i resten av verden som gir meg nye ideer. Utfordringen er å finne den mest interessante historien, den som vil fungere best som endelig produkt. Men, nei, generelt er det er ikke vanskelig å komme opp med nye ideer. Jeg elsker å lage historier og dette er den morsomste delen av å være forfatter.

- I Jegerens hjerte beskriver du hvordan flere grupper innenfor staten og de hemmelige tjenestene har sin egen agenda og ikke alltid samarbeider til felles beste, slik de burde. Gjorde du mye forarbeid for å skaffe deg informasjon om hvordan de hemmelige tjenestene i Sør-Afrika virker?

- Ja, jeg snakket med flere tidligere agenter både for ANC og det tidligere regimets etterretningstjenester. Jeg snakket også med folk som nylig hadde vært med på sammenslåingen av de forskjellige organisasjonene.

- Eksisterer Presidential Intelligence Unit (PIU) fra "Jegerens hjerte"?

- Ja, den eksisterer. Det er faktisk en litt morsom historie i den forbindelse. Under utviklingen av handlingen til "Jegerens hjerte", så skapte jeg en fiktiv etterretningstjeneste som ikke var del av de vanlige hemmelige tjenestene. Men da jeg så begynte å gjøre undersøkelser for å få detaljene mest mulig realistiske, så oppdaget jeg at en slik etterretningstjeneste (PIU) faktisk var i etableringsfasen! Så jeg endret på boken slik at det ekte PIU ble skrevet inn i stedet for min fiktive organisasjon. Det virkelige PIU er selvsagt ikke nøyaktig slik den beskrives i boken, for eksempel er hovedkvarteret et annet sted, og sikkert andre forskjeller, men de eksisterer faktisk.

- Har du jobbet sammen med politiet i forbindelse med forarbeid til noen av bøkene?

- Ja, i forbindelse med min første roman så fulgte jeg mord og ransavdelingen i Cape Town politiet i to uker. Det var en utrolig opplevelse å få lov til å observere politi- og detektivarbeidet på nært hold, men samtidig svært opprivende å se hvordan den daglige volden påvirket politimennene og hvor mye press de jobbet under.

- Det slår meg at Jegerens hjerte burde være perfekt for filmatisering. Foreligger det noen planer om å lage film basert på noen av bøkene dine?

- Ja, faktisk. Filmrettighetene til "Jegerens hjerte" har blitt solgt til et amerikansk selskap. De fortalte meg for ca tre uker siden at de planla å begynne innspillingen i Sør-Afrika i august. I filmindustrien må man riktignok aldri tro på alt som blir sagt, men akkurat nå ser det bra ut. Filmrettighetene til min første roman (Dead before dying, ikke på norsk ennå) er forøvrig solgt til et britisk selskap. Jeg er blitt fortalt at de nettopp skal være ferdige med den endelige versjonen av filmmanuskriptet, men jeg vet ikke når de eventuelt skal begynne å filme.

- Er du fornøyd med utviklingen i Sør-Afrika siden 1994?

- I stor grad, ja. Vi har riktignok ikke løst alle problemene våre, men vi har løst en del av dem og vi jobber veldig hardt med å løse de resterende. I en ufullkommen verden kan man ikke forvente at alt skal gå av seg selv, men jeg synes vi har gjort store fremskritt. Fra tid til annen kommer det tilbakeslag, men jeg er sikker på at vi skal klare det.

- Så du er optimistisk med tanke på fremtiden?

- Veldig optimistisk, ja.

- Du er ikke bekymret for at Jacob Zuma ser ut til å bli Sør-Afrikas neste president?

- Jeg har faktisk på følelsen at han kommer til å bli en god president. Som de fleste andre sør-afrikanske politikere har han en del skjeletter i skapet, men jeg er allikevel optimist og tror at det kommer til å gå bra.

- Du ser ut til å være fascinert av motorsykler. Har du selv samme motorsykkel som Tobela i "Jegerens hjerte"?

- Ikke nå lenger. Jeg hadde samme sykkelen da jeg skrev boken, men nå har jeg en nyere BMW-modell.

- Kjørte du rundt med motorsykkelen slik som Tobela under forarbeidet til boken?

- Ja, jeg kjørte blant annet hele ruten på nøyaktig samme veier som han gjorde. Jeg endte opp med å kjøre fra Cape Town til Lusaka og videre opp mot ekvator. Dessverre er det ofte politiske uroligheter i Afrika som gjør det vanskelig å krysse hele kontinentet, men jeg har besøkt det meste av Afrika sør for Sahara på motorsykkel.

- Det hørtes gøy ut!

- Ja, det er utrolig moro! Afrika er et fantastisk kontinent med vakker natur og vidunderlige mennesker.

- Helt til slutt: Har du noen anbefalinger for mennesker som kommer på besøk til Sør-Afrika?

- Det første jeg vil anbefale er å faktisk ta turen Sør-Afrika. Det er et utrolig land som jeg elsker veldig høyt. Sør-Afrika har både fantastisk natur, dyreliv og folkeliv. Jeg tror min viktigste anbefaling må være å ta turen flere ganger, for man rekker ikke å se alt på bare ett besøk. Kom flere ganger og se hele Sør-Afrika, for hver del er forskjellig.