- Det er viktig at noen står opp mot det alle mener er sant. Det er ikke sikkert at det de 2500 i klimapanelet sier er den hele og fullle sannhet.

Koloritt forlag er kjent for kontroversielle debattbøker, noe forlegger Ragnar Aamodt ikke legger skjul på. Merkelig nok var Bokavisen en enslig mediesvale på pressekonferansen, kanskje er det ikke interessant med alternative meninger som kan forstyrre harmonien i fohrold til det mange oppfatter som vår tids viktigste sak?

Onar Åm som har skrevet Kampen om klimaet, presenterte seg som en undergrunnsjournalist som hadde merket en økende skepsis til klimapanelet til FN.

- Jeg har strukturert boken som en forsvarstale for menneskeheten. Jeg ønsker en rettsanalogi. Føre var bryter med grunnleggende rettssikkerhet. For å være på den sikre siden ansees vi som skyldige inntil det motsatte er bevist.

Han har formulert forsvarstalen i 8 uavhengige argumenter. Forfatterens egen presentasjon av disse er gjengitt på slutten av denne artikkelen.

Omar Åms skepsis er basert dels på et klassisk liberalt rettsstatsideal, dels på mistillit til FNs klimapanel og dels på at han mener at de tradisjonelle løsningsforslagene er skadelige.

På spørsmål fra Bokavisen om han ser noe skille mellom IPCCs mer moderate synspunkter og det som fremstilles som sannhet i media, trakk han et skille mellom klimapanelet og ledelsen i klimapanelet.

- Ledelsen vet at Al Gore ikke presenterer et riktig syn, men de bryr seg ikke fordi det tjener saken deres.

Hans Henrik Ramm var hentet inn for å kommentere boken, og han delte forfatterens utgangspunkt.

Hovedpoenget til Ramm var at de påvirkninger på klimaet som ikke er menneskeskapte, behandles som en konstant og ikke som en variabel. Det medfører at menneskers påvirkning blir tillagt for stor vekt, og det fører til feil i regresjonsanalysene.

Bokavisen vil komme med en anmeldelse av boken mandag 10. desember.

Pressemelding fra forfatteren

Her gjengis Onar Åms egen argumenter:

I min nye bok ”Kampen om klimaet: til forsvar for menneskeheten” presenterer jeg i detalj en rekke uavhengige argumenter mot iverksettelsen av tvungne klimatiltak.

Argument 1: rettssikkerhet
Føre var-prinsippet bryter med rettssikkerheten til individet. For å være på den sikre siden erklæres mennesket som skyldig inntil det motsatte er bevist, og bevisbyrden ligger på tiltalte. I så måte er føre var-prinsippet en reversering av århundrer med utvikling av rettsstaten og den moderne sivilisasjon. All argumentasjon basert på dette prinsippet må derfor forkastes på juridisk grunnlag.

Argument 2: føre var i praksis
På enkelte områder har vi nordmenn fått en smakebit av føre var-samfunnet, nemlig i sikkerhetskontrollen på flyplasser. For å være føre var antas alle passasjerer å være potensielle terrorister og alle deodoranter og vannflasker som potensielle bomber. Dette til tross for at det ikke finnes et fnugg av bevis for at det eksisterer en terrortrussel i Norge som rettferdiggjør slike inngrep.
Tenk om vi gjennomførte dette prinsippet konsekvent på alle områder hvor det er tenkelig at det kan oppstå et terrorangrep? Da må folk terrortestes hver gang de går på bussen, på butikken, på teateret, på trikken, på ferga og på alle områder hvor det er stor ansamling av mennesker. Gjennomført konsekvent fører dette prinsippet til kollaps av det sivile samfunn. Prinsippet er et ubetinget onde.

Argument 3: aktoratets troverdighet
Kremen av verdens forskere og intellektuelle blir i dag i stadig større grad klimaskeptikere. Grunnen er at årevis med studier har medført at forskere i stadig større grad er blitt klar over at klimaforskningen gjennomgår en faglig og etisk krise. Ledende eksperter konkluderer med at et skremmende høyt antall klimaforskere er inkompetente. Det viser seg rett og slett at de mangler tilstrekkelig utdannelse innen statistikk og vitenskaplig forutsigelse til å påta seg oppgaven å spå klimaet.
I tillegg har et stort antall klimaforskere blitt avslørt i forskningsuetisk atferd: tilbakeholdelse av bevismateriale, bruk av forskningsresultater som er blitt bevist å være pseudovitenskap og i enkelte tilfeller handlinger og uttalelser som grenser til svindel.
Denne faglige og etiske krisen gjør at klimaforskningen må begynne fra grunnen av. All forskning de siste 20 årene må trekkes i tvil og gjennomgås på nytt av uavhengige forskere.
Al Gores film ble nylig dømt i britisk høyesterett for å være propaganda som ikke kunne vises til skolebarn uten ekstramateriell som påpeker alle feilene i filmen. Klimapanelets konklusjoner ville trolig lidd samme skjebne dersom de ble prøvd for retten.

Argument 4: konsekvensanalyse
Miljøvernere har lykkes å rigge spillet kraftig i retning fellende dom ved å ekskludere 95% av konsekvensene av fossile brensler: fattigdomsutryddelse, god helse, velstand, komfort og teknologi og økonomi for å håndtere naturkatastrofer. Kun de resterende 5% som har med klima og miljø å gjøre er på tiltalebenken. Juryen er blitt instruert til å se bort fra ale andre faktorer.

Argument 5: worst case
Hvis de verste scenariene faktisk er riktige, noe ingenting tyder på, har vi forpliktet oss til 2-3 graders oppvarming med det vi allerede har sluppet ut. I såfall er det for sent å iverksette klimatiltak. Da er det bare skadebegrensning som teller og den beste måten å gjøre dette på er gjennom maksimal økonomisk vekst. Grunnen til at de fattige landene vil rammes hardest av eventuelle katastrofale klimaendringer er nettopp fordi de er fattige. Mest mulig rikdom og teknologi er beste medisin mot en eventuell klimakatastrofe. Klimatiltak nå vil frarøve oss vår økonomiske og teknologiske muskelkraft til å beskytte oss mot et verste tilfelle.

Argument 6: irreversible klimaendringer
Klimaforskere hevder at vi står ovenfor irreversible klimaendringer. Dette er ikke sant. Det finnes en måte å reversere alle våre endringer, nemlig full gass inn i fremtiden. Om 50-100 år vil vi med maksimal økonomisk vekst være teknologisk og økonomisk utrustet til å fjerne CO2 fra atmosfæren og senke havstanden for en billig penge. Det finnes ingen grunn til å brekke ryggen på verden økonomisk i dag når nøyaktig det samme kan oppnås billig og uproblematisk om 50-100 år.

Argument 7: befolkningsvekst
Lav befolkningsvekst er sterkt korrelert med høy økonomisk vekst. Det betyr at i et Kyoto-spor risikerer vi å bli 15 milliarder mennesker på planeten om 50 år. Med full gass inn i fremtiden vil også befolkningsveksten bremses mye raskere opp, kanskje allerede ved 7,5 milliarder mennesker. Det skal svært mange Kyoto-avtaler og mye død, fattigdom og lidelse for å kompensere for CO2-utslippene til 7,5 milliarder ekstra mennesker på jorden. Mye bedre da å slå tre fluer i ett smekk med liberalisering: fattigdomsutryddelse, redusert befolkningsvekst og reduserte fremtidige CO2-utslipp.

Argument 8: bærekraftig utvikling
Maksimal økonomisk, teknologisk og vitenskaplig utvikling er det som gir oss det beste og lengste blikket inn i fremtiden, og er derfor det som gjør oss best i stand til å håndtere kjente og ukjente farer.
For eksempel vet vi at vi en eller annen gang i fremtiden kommer til å få en gigantisk meteoritt i hodet, av samme typen som utryddet dinosaurene for 65 millioner år siden. Kanskje kommer ikke den neste meteoritten før om 50 millioner år, men kanskje kommer den allerede neste år. Vi vet ikke.
Men uten den industrielle revolusjon ville vi aldri visst om eksistensen av dinosaurer eller supermeteoritter. Og uten en kraftig teknologisk og økonomisk utvikling har vi ingen sjanse til å utvikle varslingssystemer og sikkerhetsutstyr for å beskytte oss mot et slikt nedslag. Vi kan ikke spå når neste superkatastrofe rammer oss, men den beste måten å håndtere slik usikkerhet er å være best mulig forberedt når den dukker opp. Det vil si, maksimal økonomisk, teknologisk og vitenskaplig utvikling.

Konklusjon
Hvert og ett av disse argumentene står på egne ben, men sammen utgjør de et solid argument mot klimatiltak. De taler for frikjennelse av menneskeheten og full gass inn i fremtiden.