På fredag åpnet Litteraturhuset dørene for alvor med 1200 inviterte gjester, Bokavisen var tilstede
En forventningsfull mengde ventet utenfor i tre køer. Det ble nøye sjekket at alle som slapp inn var påmeldt, inntil noen fant ut at det logistikkmessig ikke var tid til å være så nøye. Så derfor slapp plutselig alle inn samtidig.
Vi ble ønsket velkommen av en opptatt og stolt daglig leder for Litteraturhuset som raskt gjenvant kontrollen etter en overraskende fotografering.
I likhet med de fleste gjestene tok vi oss en runde rundt i det store huset. Fire fulle etasjer samt en underetasje med bokhandel og garderober var åpnet for de skuelystne. Rett innenfor inngangen møtes vi av en bokhandel på høyresiden og Café Oslo på venstresiden. En vellykket miks av bøker og sosiale muligheter. Her fikk Christian Refsum æren av å være den første forfatter som leste fra egen bok. Innerst i førsteetasjen kommer vi inn i Wergeland, et stort rom med scene som skal brukes til diverse forestillinger.
Vi ble fortalt at de fleste rommene i huset var minimalitisk utstyrte slik at de kunne tilpasses til ulike typer arrangementer. I andreetasjen holder administrasjonen til og der ligger også en forfatterleilighet som kan benyttes av forfattere på besøk i byen. Begge deler avlåst i forbindelse med åpningsfesten, sikkert ikke dumt... Etasjen rommet tre rom ment for publikum. Riverton ble raskt en personlig favoritt. Et lite rom fylt av et rundebord med bokhyller som med tiden skal inneholde det meste av norskprodusert krim. Foreløpig rommet rommet en betydelig samling med Riverton-bøker.
Kverneland er det rommet som har fått mest forhåndsoppmerksomhet. Det skyldes Steffen Kvernelands store veggmaleri som inneholdt et utvalg av Norges viktigste samtidsforfattere. Det var mye diskusjon om utvalget, hvem som var med og hvem som var utelatt. I Amalie Skram foregikk to av åpningskveldens arrangementer.
Aslak Nore hadde fått den utfordrende oppgaven å lede en samtale mellom de to eldre damene Mia Berner og Ebba Haslund.
- Enhver er skreddersydd for ens eget liv.
Visdomsordene fløt høyt under taket og forfatterne fortalte om minner fra lange liv. Det var spesielt å høre Haslund fortelle om 65 års kjærlighet til mannen i hennes liv.
Rommet var stort med bord og stoler slik at mange kunne få plass, noe begge arrangementene krevde. Senere på kvelden kunne vi lytte til fire krimforfattere som leste fra "sine" verste forbrytelser.
Tredjeetasjen inneholdt kontorer, arrangementsrommet Nedjma og barnerommet Sjeherasad. Mange unge vil nok med glede bevege seg gjennom den spesiallagde døren. Øverste etasje innholdt flere kontorer samt skriveloft der forfattere vil få sitt eget lille skriverom som en stipendordning.
Litteraturhuset virket imponerende, men. Mitt men skyldes at jeg savnet den spesielle b-faktoren som bør prege et slikt hus. Minimalistisk utsmykking var foretrukket fremfor bøker. Det er nesten så min leilighet inneholder flere bokhyller og bøker enn litteraturhuset, bokhandelen ikke medregnet. Det virket å være et bevisst valg, det skal ikke være et bibliotek.
Et litteraturhus bør etter min mening ha bøker på veggene, ikke bilder av Habermas og Rosa Luxemburg. Jeg er klar over at jeg har en svært stor bokfetish, men jeg håper ikke jeg er alene om det blant de som vil ferdes på et slikt hus.
For øvrig gleder jeg meg storveis til å benytte meg av det flotte programmet (som vil være tilgjengelig på Bokavisens kalender) og huset andre spennende muligheter.