Litteratur på Blå arrangeres av fire litteraturvitere og vil foregå hver tirsdag fremover. Gårsdagens arrangement var todelt. Det begynte med en klassisk forfattersamtale med med Izzet Celasin som ble tildelt andreplassen i Gyldendals romankonkurranse om den nye politiske romanen med romanen Svart himmel, svart hav.

- Leserne må ikke tro at de blir angrepet av ukjente og skumle tyrkiske metaforer

Celasin har skrevet en roman om tyrkiske 78-ere, landets svar på 68-erne og i samtalen med Marius Fossøy Mohaugen fikk vi høre om en venstreside med 40 fraksjoner.

- Jeg skriver mye om utopia i boken min. Det er også en kamp mellom de som ønsker en fredelig overgang og de som ønsket en væpnet revolusjon slik at man i hvert fall kunne forsvare seg mot regimet. Som forfatter fører jeg en nøytral linje mellom de to ytterpunktene.

Det ble virkelig fornøyelig da sammenligningen med Orhan Pamuks beskrivelse av Istanbul dukket opp.

- Jeg har aldri syntes at byen er trist, men skjønner beskrivelsen når Pamuk forteller om hvordan han gikk alene gjennom byen om natten. Om natten var jeg full og sammen med trivelige damer. Det eneste feminine hos Pamuk er hans mor.

Før Celasin avsluttet med å synge et dikt på tyrkisk, kom han med følgende visdomsord:

- Av og til er det de små tingene som gjør oss lykkelige i livet.

Etter samtalen med den tyrkisk-norske debutanten var det debatt om den politiske litteraturen. Panelet bestod av Bendik Wold (redaktør for Klassekampens bokmagasin), Kjetil Strømme (redaktør i Aschehoug), Cathrine Krøger (kritiker), Irene Engelstad (hovedkonsulent Gyldendal)

- Politisk litteratur kan være så mye. Selv etter å ha undersøkt det i en hel hovedoppgave, har jeg ennå ikke helt tak på hva det egentlig er.

Kjetil Strømme har skrevet en hovedoppgave der han vurderer hvordan 30 anmeldelser av bøker til Matias Faldbakken, Linn Ullmann og Thure Erik Lund.

Irene Engelstad viste til hvordan ulike bøker hos hos Hanne Ørstavik og Amalie Skram falt i ulike kategorier, noen i folden politisk roman og andre som psykologiske romaner. Hun nevnte Armand V og Et glass melk, takk som eksempler på politiske romaner sist år. Hun var også forfriskende ærlig når det gjaldt motivene bak Gyldendals konkurranse.

- Forlag utløser av og til konkurranser først og fremst med den hensikt å trekke til seg talenter.

Cathrine krøger og Bendik Wold utgjorde panelets motpoler med klart ulike synspunkter på om det er riktig å vurdere romaner politisk.

- Jeg er kun opptatt av om det er god eller dårlig litteratur. Det er noe panisk over å alltid presse romaner inn i ulike kategorier.

Krøger mente det var en begrepsglede i litteraturen som hadde tatt overhånd.

- For meg har litteraur ingenting med moral å gjøre. Jeg vil ikke være en politisk vakbikkje.

Bendik Wold var på den andre siden opptatt av at man trengte et ideologisk apparat når man vurderte skjønnlitteratur.

- Romaner kan bli politiske ved å hevde å være apolitiske. Det er uansvarlig å ikke gjøre ideologiseringer.

Han trakk frem skillet mellom at en roman er politisk og politiserende, men holdt fast på at selv upolitiske romaner ville bli fylt med politisk innhold.

De to kamphanene ble imidlertid etterhvert enige om at de var flinke til å vulgarisere hverandres poenger.

Debatten ble avrundet med spørsmål fra salen, og vi har mistanke om at diskusjonene fortsatte lenge etter at undertegnede hadde ruslet hjem.