Av Jan Arild Teland

Under folkemordet i Rwanda reddet Paul Rusesabagina over tusen mennesker ved å skjule dem på hotellet hvor han var direktør. Med en kombinasjon av vennlighet, diplomati, smiger og bestikkelser klarte han å unngå at hutu-militsen Interahamwe angrep hotellet og massakrerte tutsiene og de moderate hutuene som oppholdt seg der.

Innsatsen hans ble senere dramatisert i den Oscar-nominerte filmen Hotel Rwanda med Don Cheadle i hovedrollen, og boken hans En ganske alminnelig mann er nettopp utgitt på norsk av Bazar forlag. (Bokavisens anmeldelse) Rusesabagina besøkte Norge 2. - 3. mai i forbindelse med med lanseringen av boken, og Bokavisen var så heldige å få en prat med ham.

Til tross for en lang dag med pressekonferanse og mange intervjuer er det en svært vennlig Rusesabagina som møter oss i lobbyen på Hotel Continental i Oslo. Før og under innspillingen av Hotel Rwanda tilbrakte han mye tid sammen med Don Cheadle for at sistnevnte skulle lære ham og kjenne og dermed kunne gi en mest mulig realistisk fremstilling på filmen. Det som umiddelbart slår oss er hvor vellykket dette må ha vært, for den virkelige Rusesabagina gir mye av det samme inntrykket som rollefiguren til Cheadle.

Til tross for alt det dramatiske han har opplevd, er ikke Rusesabagina den som hever stemmen unødig eller bruker store fakter for å understreke poengene sine. Han utstråler imidlertid hele tiden en verdighet og indre ro som nok gjør stort inntrykk på de fleste han snakker med.

- Du reddet over tusen mennesker ved å skjule dem på Hotel des Milles Collines. De fleste mener du er en helt, men boken din har tittelen ”En ganske alminnelig mann”.

- Jeg er bare en alminnelig mann. Under folkemordet var jeg i den heldige situasjon at min posisjon som hotelldirektør gjorde meg i stand til å hjelpe andre. Men ingenting av det jeg gjorde var noe ekstraordinært som ikke hvem som helst andre kunne ha gjort. Slik jeg ser det så utførte jeg bare min vanlige jobb, dvs. holde hotellet i drift og ta meg av gjestene.

- Mange andre ”vanlige menn” endte imidlertid opp med å delta i folkemordet i stedet for å hjelpe andre. Du beskriver flere slike folk i boken din. Hvordan er det mulig?

- Jeg tror at alle mennesker har en god side og en dårlig side. Før folkemordet hadde hutu-eliten over lengre tid benyttet seg av en hatsk retorikk henvendt mot den dårlige siden i mennesket. Den kontinuerlige ordflommen, særlig på hat-radioen RTML, som lovpriste hutuenes rasemessige overlegenhet og oppfordret dem til å gjøre sin plikt og rense nabolaget for ”tutsi kakerlakker”, skapte en alternativ virkelighet i Rwanda under folkemordet. Ord kan være svært kraftfulle og appellere både til den gode og onde siden i mennesket. Vi har alle en plikt til å søke etter den gode siden i oss.

- Har du vært tilbake i Rwanda etter at du forlot landet i 1996?

- Ja, i februar 2003 reiste jeg tilbake sammen med filmteamet som et ledd i forberedelsene til innspillingen av Hotel Rwanda. De ønsket å se Rwanda med egne øyne for å forsikre seg om at historien de skulle fortelle ble mest mulig nøyaktig. Vi reiste rundt i landet i 15 dager og intervjuet mange av de tidligere ansatte og overlevende fra Hotel des Milles Collines. I tillegg reiste jeg tilbake i 2004 sammen med min yngste sønn. Da vi forlot Rwanda i 1996 var han bare fire år gammel, så jeg ønsket at han skulle oppleve hjemlandet sitt.

Folkemordet tok først slutt da tutsi-hæren RPF (Rwandan Patriotic Front), ledet av Paul Kagame, inntok hovedstaden Kigali i juli 1994. Paul Kagame ble senere president i Rwanda.

- Hva synes du om Paul Kagame, Rwandas nåværende president?

- Paul Kagame er en krigsforbryter og ansvarlig for forbrytelse mot menneskeheten. Før folkemordet drepte han og RPF-hæren masse sivile i områdene rundt Buyumba og Ruhengeri, nord i Rwanda. De inviterte sivile hutuer til møter for så å drepe dem og de rekrutterte unge hutuer til hæren sin bare for å drepe dem. Sivile hutuer ble nødt til å flykte fra den RPF-okkuperte delen av Rwanda, noe som førte til at denne delen av landet var så godt som folketom. Hvis du reiser til dette området i dag, vil du se at minst 80% av befolkningen er enker som har fått mennene og sønnene sine drept av Kagames hær.

- Kagame og hæren hans drepte også mange sivile under folkemordet. Til og med noen av de døde kroppene som fløt nedover elven Kagera mot Victoriasjøen var drept av Kagames hær. Dette var sivile, for selv etter at Interahamwe og hutu-hæren hadde forlatt denne delen av landet, fortsatte det å strømme på med døde kropper i lang tid.

- Etter folkemordet, i april 1995, slaktet Kagames hær ned en leir med fordrevne mennesker, flyktninger i sitt eget land. RPF ødela først leirene med helikoptere og sendte deretter inn bakkesoldater som skjøt med maskingevær på alle som fremdeles var i live. Mange tilsvarende flyktningeleirer ble ødelagt i DR Kongo. Jeg er klar over at det var mange folkemordere i disse leirene, men det kan uansett ikke forsvareres å slakte ned babyer og eldre kvinner og menn. Paul Kagame kan innvende at han selv har aldri drept sivile, men det er hans ansvar som sjef for hæren. I Rwanda i dag er det fremdeles mange som blir drept og mange som bare forsvinner. De blir drept av regjeringen ledet av ham.

- Det høres ut som du mener at Kagame ikke er noe bedre enn Interahamwe?

- Hæren hans er ikke noe bedre enn Interahamwe og faktisk har vi i Rwanda i dag en ny slags Interahamwe. I tillegg til den sterke hæren og politiet har Kagame opprettet en spesialstyrke med tidligere RPF-soldater. De får våpen og ammunisjon av regjeringen og kontrollerer og truer befolkningen rundt om i hele Rwanda.

- Ser du for deg at du noen gang kommer til å flytte tilbake til Rwanda?

- Jeg har en drøm om en gang i fremtiden å flytte tilbake til Rwanda. Men, slik som situasjonen er nå, er det dessverre umulig. Å være flyktning er en forferdelig situasjon. Når du går til FNs høykommisær for flyktninger så gir du fra deg passet ditt og fra den dager er du statsløs. Å være uten hjemland er det verste jeg har opplevd, så å reise tilbake til Rwanda er drømmen min.

- Hvordan ser du på fremtiden til Rwanda?

- Jeg er alltid optimistisk og tror at vi skal klare det. Men foreløpig ser det dårlig ut. Uten rettferdighet vil forsoning være umulig. Jeg håper at en dag vil både hutuer og tutsier sette seg ned rundt et bord og komme frem til rettferdighet og forsoning, ellers vil Rwanda aldri komme videre.

- Hvordan kan verdenssamfunnet hjelpe med å forbedre situasjonen i Rwanda?

- Verdenssamfunnet kan hjelpe ved å legge press på den nåværende regjeringen for å få til en ekte sannhets- og forsoningsprosess etter modell av Sør-Afrika. Dette er helt nødvendig for å redde Rwanda. I dagens Rwanda er det vinnerne som dikterer betingelsene og kontrollerer alle grupper, akkurat som hutuene gjorde før folkemordet. Taperne må underkaste seg fullstendig og er utsatt for trusler og trakassering over hele landet. Den såkalte forsoningen som foregår i dag er diktert av regjeringen og er ingen reell forsoningsprosess. Man kan ikke tvinge folk til forsoning, det må komme frivillig. Så, løsningen er å få alle grupper til å sette seg rundt bordet og forsones gjennom en reell dialog. Som jeg skriver i boken min, så tror jeg på ordets makt. Ord er de verste våpen og samtidig de beste i menneskets arsenal.

- Men hva med dem som har begått forferdelige forbrytelser?

- De må selvsagt dømmes og straffes for dette. Alle folkemordere, krigsforbrytere og folk som har gjort forbrytelser mot menneskeheten, må dømmes og straffes av en rettferdig domstol. Dette er en forutsetning for reell forsoning i Rwanda. Men problemet er at dagens Rwandiske rettssystem ikke er rettferdig. De behandler bare forbrytelsene til hutu-folkemorderne og interesserer seg ikke for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått av Kagames hær. Det er seierherrenes justis.

- De fleste nordmenn vil si at Kofi Annan er en hedersmann og at FN er en organisasjon som alltid gjør det riktige. Men, du forteller en helt annen historie i boken din.

- I begynnelsen av 1994 hadde FN 2500 fredsbevarende styrker i Rwanda. Vi trodde de var der for å bidra til fred, og jeg skjønner ikke hvordan Kofi Annan kunne nekte styrkene å raide våpenlagrene til Interahamwe før folkemordet. Når folkemordet så var i gang og folk blir hakket i småbiter, ble det bestemt at FN skulle trekke seg nesten helt ut og bare etterlate seg noen få ”nøytrale observatører”. Hva ville du sagt om FN og Kofi Annan hvis du var rwander?

- Det er forferdelig. Men, FN og Kofi Annan fremstilles i norsk media alltid som løsningen på alle problemer, så det er interessant å høre et annet perspektiv på saken fra en som har personlig erfaring.

- Det er utrolig. Jeg forstår ikke hvordan noen kan gi superhelt-status til slike mennesker. For meg og alle rwandere er det innlysende at Kofi Annan burde kritiseres hardt for sin opptreden under folkemordet. Han var feil mann på feil sted til feil tid, og allikevel ble han FNs generalsekretær to år senere. Etter min mening var FN og verdenssamfunnet en fiasko under folkemordet, en fullstendig og total fiasko. Dersom jeg skulle gitt karakter til FN ville jeg gitt dem null minus, ikke null, for de gjorde mer skade enn godt.

- Hvis vi ser på krisen i Darfur, så ser den ut til å ligne på folkemordet i Rwanda og allikevel ser verdenssamfunnet en annen vei. Har ingenting blitt lært fra tragedien i Rwanda?

- For meg virker det som om vi mennesker aldri lærer av fortiden. Hvis man hadde lært noe av folkemordet i Rwanda, så ville kanskje FN og verdenssamfunnet vært i bedre stand til å løse dagens kriser, for eksempel i Darfur, som du nevnte. Krisen i DR Kongo siden 1996 kunne også vært løst. La meg også nevne situasjonen nord i Uganda, hvor 1.2 millioner mennesker er flyktninger i sitt eget land, og allikevel regnes Uganda som et forbilde av Verdensbanken, IMF og alle FN-institusjonene. Historien gjentar seg uten at vi lærer noenting.

- Jeg besøkte Darfur i 2005 sammen med Don Cheadle og fem medlemmer av den amerikanske kongressen. Det som skjer i Darfur nå er nøyaktig det samme som skjedde i Rwanda. I Darfur har du mer enn to millioner mennesker som er flyktninger i sitt eget land, uten skole, uten tak over hodet, uten vann, uten noe som helst. Barn og kvinner blir voldtatt og slaktet ned av militser tilsvarende Interahamwe i Rwanda. Når jeg så dette, så skjønte jeg at historien gjentar seg og ikke lærer oss noe som helst.

- Noe som gjorde meg enda mer skamfull under besøket i Darfur, var å se hvordan flere tusen barn samlet seg i løpet av 15 minutter og demonstrerte med plakater, noen med tegninger av regjeringshelikoptere som ødela landsbyene deres. På det tidspunktet var ca 3000 landsbyer blitt ødelagt av helikoptere, etterfulgt av at militsen gikk inn og drepte eventuelle overlevende, samt satte fyr på det som var igjen av landsbyene. Janjaweed militsen gikk til og med så langt som å brenne ned avlingene og forgifte brønnene for å forsikre seg om at flyktningene skulle dø av sult eller tørst. Mest rørende og ydmykende under besøket i Darfur var det å se noen barn som holdt en stor tavle hvor de hadde skrevet: ”Velkommen til våre gjester. Men vi trenger utdannelse.” Det er en skam for menneskeheten. Vi lærer aldri av fortiden, slik at vi kan lage en bedre fremtid.

- Du høres veldig pessimistisk ut.

- Nei, jeg er ikke pessimistisk. Jeg tror at vi allikevel kan klare det, men det vil bli mye hardt arbeid.

Nyttige linker for videre lesning:

- Hotel Rwanda Rusesabagina Foundation
- Langt intervju med Rusesabagina i ”Toward Freedom”:
- Paul Rusesabaginas kronikk om Darfur-konflikten i Wall Street Journal
- Bazar forlags oversikt over andre reportasjer om Rusesabagina i norske medier
- Dypdykk i et folkemord av Jan Arild Teland. Oversikt over bøker om Rwanda.