I 1980-årene levde hun i Tokyo og jobbet som vertinne på en klubb.

- Det var et merkelig sted for en fra vesten.

Mo Hayders fascinasjon for byen fikk henne til å planlegge en bok. Samtidig jobbet hun med en bok om massakren i Nanking i 1937.

- En dag møtte jeg en gammel japansk soldat som så ut som en av gjestene i klubben. Dette gav meg idéen om å slå sammen de to bøkene til en bok.

Resultatet er den fantastiske boken Tokyo som ble utgitt på norsk tidligere i år (se Bokavisens anmeldelse). Boken er utgitt i 20 land.

En ung kvinne er på jakt etter å finne sannheten om noe som skjedde i 1937.

- Hva er historie? Det er en en fortelling skrevet av seierherrene. Mange amerikanske generaler ville blitt dømt dersom amerikanerne hadde tapt krigen.

Slik svarer Mo Hayder (se hennes hjemmeside) på vårt spørsmål om bokens påstand om at alt som trengs for å skjule historien er å la være å snakke om den.

- Det virker som om du har drevet veldig mye research i forhold til denne boken

- Når man skriver en ekstraordinær og ekstrem historie er det alltid en overhengende fare for at folk ikke tror på den. Fakta gjør det lettere å tro, derfor er jeg alltid veldig nøye med å få alt slikt mest mulig korrekt.

Hun reiste blant annet tilbake til Tokyo for å kunne skrive denne boken og for å utforske vertinnerollen på nytt. Jeg ble litt overrasket da jeg i boken opplevde at vertinnene kun var selskap og ikke drev som prostituerte. Hun forklarer hvordan dette delvis kommer av den gamle japanske geisha-tradisjonen.

- Kvinner skal ikke røres, alt er veldig formelt.

- Det er svært effektfullt hvordan du utelater beskrivelser av ekstreme ting og heller overlater det til leserens fantasi. Er dette bevisst?

- Det avhenger helt av atmosfæren i boken. I mine første to bøker skrev jeg veldig detaljert. Det er ofte et problem av krimforfattere ikke viser detaljer fordi de er redde for å fornærme leserne.

- Dine andre bøker har vært om samme hovedperson. Hvordan er dette kontra å skrive en enkeltstående bok?

- Det er både lettere og vanskeligere. Leserne kjenner Caffery og vet hva som motiverer ham. Det er spesielt en utfordring å på en troverdig måte rettferdiggjøre at en person er involvert i så mye rart, det er ikke slik i virkeligheten. I en enkeltbok står man mye friere i så henseende.

Tokyo har to hovedpersoner, en eldre professor og en ung kvinne.

- Jeg aner en likhet mellom disse to personene?

- De er begge to bilder på min far. Det var mye av min motivasjon. Han er professor, men finner som Grey følelser som svært vanskelige. Mor er på den andre siden den som alltid har vært beskyttende.

Foreldrerollen opptar henne. Hun har levd et omflakkende liv og omtaler reise som sin favoritthobby, men innrømmer at dette har endret seg siden hun ble mor.

- Tidligere var jeg aldri redd for å dø. Alt endrer seg når man blir mor. Barnet går foran alt.

Mo Hayder er et følsomt menneske.

- Jeg er såret av verden. Jeg blir så oppbragt når jeg ser hva mennesker kan gjøre. I motsetning til mange andre blir jeg skikkelig opprørt av f.eks. løgner og offentlig korrupsjon.

- Er det derfor du ble forfatter?

- Jeg er litt asosial og ikke spesielt god til å prate. I litteraturen kan jeg derimot skape en egen verden som jeg kan kontrollere. Jeg har alltid flyktet inn i fortellingenes verden, enten det gjelder bøker eller film. Og man skal jo også leve av noe. Jeg elsker jobben min.

- I boken tar du et oppgjør med tradisjonell seksualmoral som fremstiller sex som noe syndig

- Skyld er et mektig våpen for å holde mennesker nede. Samfunnet dikterer hva som er skyld.

- Hovedbudskapet i boken kan sies å bygge videre på dette. Uvitenhet er ikke det samme som ondskap.

- Ja, det er noe av det viktigste som kan sies. Det er noe jeg har tenkt veldig mye på. Man kan ikke holdes moralsk ansvarlig hvis man ikke vet hva som er galt. Samtidig er det et skille mellom å ignorere sannheten og ikke kjenne til den.

- Ditt liv har i stor grad påvirket boken. I hvilken grad påvirker fortellingen ditt liv tilbake?

- Det har jeg ikke blitt spurt om før, den må havne i tankeprosessen en stund før jeg har et godt svar. Jeg har imidlertid en tendens til å stille for mange spørsmål med meg selv. Det er ikke bra, det begrenser meg.