Kritikerprisen for beste voksenbok stemmes frem i to runder av landets 181 registrerte litteraturkritikere i Kritikerlaget og henger svært høyt. De andre kritikerprisene velges ut ved hjelp av jury. Disse prisene er blant de få som ikke har pengepremier, hederen er tilstrekkelig.

Den gjeveste av dem ble for første gang delt mellom to forfattere. Kjartan Fløgstad med Grand Manilla og Trude Marstein med Gjøre godt delte årets pris.

Kjartan Fløgtad fikk også prisen i 1980, og vi lurer på om det føles annerledes å få prisen nå.

- Det er så lenge siden at jeg nesten ikke husker den prisen. Det føles uansett som en stor ære. Jeg synes spesielt at det er fint å dele prisen med Trude Marstein.

- En stemme mer, så ville du fått prisen alene. En stemme mer til Marstein, så hadde du ikke fått den. Får det deg til å tenke på tilfeldighetenes spill?

- Det har jeg tenkt mye på. Det er jo litt tivoli med slik priser, selv om det selvfølgelig ikke bare er det. Litteratur er jo ikke en absolutt vitenskap. De priser jeg har fått har alltid vært omstridte. Halve salen har stort sett reist seg, mens den andre har blitt sittende uten å skjønne hvorfor jeg har fått prisen.

Fløgstad kunne ikke være tilstede på prisoverrekkelsen siden han er på lanseringstur i Spania. Han tok det pent da vi forstyrret ham i lunchen og mener at det omtrent er paradis på jord der nede.

- I går var jeg i Madrid og pratet om min forrige bok. I dag er jeg i Saragossa og skal senere på dagen holde et foredrag på en konferanse og deretter prate på et bibliotek.

Den andre vinneren var imidlertid tilstede på Presseklubben under prisutdelingen.

- Det var bare moro å dele prisen med Fløgstad

- Er det annerledes å få denne prisen enn en jurypris?

- Den er spesiell Det er en demokratisk pris der stemmegiverne er ytterst kompetente lesere.

Da hun takket for prisen, nevnte hun at Gyldensdals Einar Ibenholt allerede i høst hadde fortalt henne at hun kom til å få denne prisen for boken. Samme Ibenholt var sentral siden han både holdt hilsningstale fra Gyldendal og tok i mot prisen på vegne av Fløgstad.

- Hvordan jobber du egentlig med skrivingen?

- Det er en spontan prosess. Jeg sliter ofte med å komme igang, men når det først skjer, er det lange arbeidsdager der jeg sitter og skriver.

Hun forteller at tematikken ofte ikke er bestemt på forhånd og at inspirasjonen ofte kommer fra en situasjon eller en stemning. Hun starter for fullt med skrivingen av en ny bok i mars.

Barne- og ungdomsprisen til Hovland

Det er lenge siden hans siste bok og femten år siden Ragnar Hovlands siste ungdomsbok. Ifjor kom han imidlertid med hele tre bøker. En av dem var en "Lettlest"-bok, den andre var romanen 1964 og den tredje var ungdomsromanen Fredlaus som han nå har fått kritikerprisen for.

- Hvordan var det å skrive en ungdomsbok igjen etter så lang tid og så bli belønnet med denne prisen?

- Det føles godt. Jeg var usikker da jeg skrev siden det var så lenge siden sist ungdomsbok. Skriving er uansett et slit hver gang.

Hovland holder på med en ny ungdomsbok og vi spør om hvordan det er å skrive for ungdom kontra for voksne.

- Det er veldig likt. Jeg er imidlertid bevisst på at jeg skriver for ungdom. Resonnementene er ikke særlig annerledes, men jeg prøver å si ting på en enklere måte. I ungdomsbøker er det også veldig viktig med en handling.

Karin Gundersen kåret til beste oversetter

Professor Karin Gundersen fikk oversetterprisen for sin oversettelse av Stendhals Henry Brulards liv. Det er mange litteraturpriser, men få oversetterpriser. Det er fjerde gang denne prisen deles ut.

- Det er veldig gjevt å få denne prisen. Den har høy kulturell kapital. Det er æren som er poenget.

Gundersen sitter og prater hyggelig med en venninne. Vi håper hun har tenkt å feire prisen.

- Nå skal vi hjem og møte enda en venninne. der skal vi drikke champagne. Deretter skal jeg opp på Blindern kl. 16 for å holde en forelesning.

Det er en veldig lykkelig og stolt prisvinner som vi prater med.

- Er faglig tyngde viktig når man oversetter bøker?

- Det kommer veldig an på hva slags bøker det er snakk om. Bøker som den om Henry, krever litt innsikt for å få til en god oversettelse.

- Hva er viktigst, godt språk eller helt presis gjengivelse?

- Det å få til begge deler er jo det som kjennetegner en god oversettelse. Hvis det ikke er mulig, vil jeg nok holde en knapp på god og naturlig norsk. Forfatterne er jo selv opptatt av et godt språk.

Da vi forlater professor Gundersen ber hun oss om å få med at det skal drikkes mest champagne etter forelesningen.

Anne Schäffer er årets litteraturkritiker.

Det deles kun ut en kritikerpris i Norge, derfor henger den svært høyt. Anne Schäffer anmelder bildebøker for barn på barnebokkritikk.no og voksenbøker i Bergens Tidende. Det er for sine barnebokanmeldelser at hun er blitt tildelt prisen.

- Betyr denne prisutdelingen en anerkjennelse av bokanmeldelser på nett?

- Ja, det kan jo tolkes på en slik måte. I tillegg er det en anerkjennelse av verdien av gode anmeldelser av bøker for barn. Barnebøker behandler seriøst også andre plasser, men på barnebokkritikk.no kan vi skrive mye grundigere siden vi eksempelvis ikke har de samme plassbegrensningene. Der er det mulig å utfolde seg på en skikkelig måte.

Anne Schäffer er spesialisert på anmeldelser av barnebilledbøker og det skyldes hovedsaklig en bakgrunn som kunskritiker selv om hennes interessefelt er svært bredt.

- Jeg har jobbet 6 år som kunstkritiker i Dagsavisen.

- Hva er forskjellen på å anmelde bøker for barn og for voksne?

- Det er små forskjeller. Begge deler er like alvorlig. Jeg bruker min brede kunsterfaring når jeg anmelder begge typer bøker.

I likhet med de andre vinnerne er hun strålende fornøyd med å motta prisen. De andre prisvinnerne blir orientert om seieren på forhånd, mens denne var holdt hemmelig.

- Jeg skvatt i sofaen da jeg ble ropt opp som vinner.

Andre artikler om prisutdelingen:
- To forfattere deler kritikerpris (Siste.no/NTB)
- Dobbelt kritikerpris til Trude Marstein og Kjartan Fløgstad (Bok og Samfunn)
- De lagde fjorårets beste romaner (Dagbladet)

Talene
Nedenfor følger de fire talene som ble holdt med begrunnelser for tildelingene.

Kritikerprisen for beste oversettelse 2006

Tale ved Leif Høghaug 1. mars 2007

En god oversettelse er en forlengelse av det kunstneriske arbeidet som er på gang i det verket forfatteren har gitt fra seg. I omarbeidelsen fra ett språk til et annet skjer det alltid noe. Det gjelder å finne fram til den rette formuleringen, den rette stilistiske varianten, det rette toneleiet – ja, det gjelder å arbeide seg fram til et språklig uttrykk som på best mulig måte yter det originale verket rettferdighet. Men en god oversettelse er også en bevisst fortolkning av det originale verket. Derfor har den gode oversetteren alltid mange ansikter: Hun er en god leser, en god filolog, en god fortolker, og dessuten en kunstner – en språkkunstner.

Det norske oversetteråret 2006 var et godt år. Juryen er imponert over den språklige bredden: Her er oversettelser fra fransk, engelsk, tysk, tyrkisk, spansk, polsk, italiensk, rumensk, arabisk, finsk, nederlandsk, persisk ... Juryen har bestrebet seg på å lese så nøye som mulig, men et sted går grensen for den språklige kompetansen, det sier seg selv at det er umulig å vurdere alle oversettelsene på en måte som tilfredsstiller de strengeste filologiske krav. Derfor har vi lagt vekt på å fremheve de verkene vi mener representerer en viktig tilvekst til den norske litterære bokheimen. Det vi forstår som litterær kvalitet har derfor vært vår fremste indikator. Oversettelsen må fungere som en god norsk tekst, den må fungere som norskspråklig litteratur.

Også i år har juryen bestått av Nora Simonhjell, Anne Schäffer og Leif Høghaug. Vi er stolte over å kunne presentere en nominasjonsliste som viser spennet av tekster den oversatte litteraturen representer. Dette er ikke bare et stort språklig spenn, men også et spenn i sjanger og stil. Listen viser at den gode oversatte litteraturen er en berikelse og en nødvendighet for den norske litteraturen. De nominerte er:

Bernt Brendemoen for oversettelse fra tyrkisk til norsk av Orhan Pamuk: Istanbul. Byen og minnene. Gyldendal 2006.
Karin Gundersen for oversettelse fra fransk til norsk av Stendhal: Henry Brulards liv. Gyldendal 2006.
Thomas Lundbo for oversettelse fra fransk til norsk av Michel Houellebecq: Muligheten av en øy. Cappelen 2006.
Christian Rugstad for oversettelse fra spansk til norsk av Enrique Vila-Matas: Kortfattet innføring i den bærbare litteraturen. Solum 2006.

Mottakeren av Kritikerprisen for beste oversettelse 2006 utmerker seg med solid oversetterpraksis. Hun, for denne gangen går prisen til en kvinne, har oversatt viktige verk i den skjønnlitterære litteraturhistorien, og hun har også oversatt betydelige filosofiske tekster, her tenker vi spesielt på Jacques Derridas Marx’ spøkelser og Dekonstruksjon: Klassiske tekster i utvalg.. Dette sier noe om det språklige og filologiske vokabularet oversetteren mestrer. Å kunne behandle filosofiske tekster med samme eleganse som skjønnlitterære, vitner ikke bare om en solid innsikt i det originale språket, men også i sitt eget morsmål. Stendhals Henry Brulards liv krever da også sin kvinne: Dette er et verk som blander sjangrene og som er svært hybrid både i sin narrative og språklige utforming. Kjære alle sammen, det er en stor glede å kunngjøre at Kritikerprisen for beste oversettelse 2006 går til Karin Gundersen.

Med oversettelsen av Henry Brulards liv har Karin Gundersen nok en gang vist at hun er en av de viktigste formidlerne av fransk litteratur i dagens Norge. Henry Brulards liv, som aldri tidligere er blitt oversatt til norsk, er Stendhals selvbiografiske verk, og en fortelling om den litterære så vel som den politiske overgangen fra det attende til det nittende århundret. Napoleonskrigen er ett av flere viktige stikkord, og sett i et sjangerteoretisk perspektiv er Stendhals urene, for ikke å si barokke prosa fortsatt en utfordring for enhver som vil utforske den litterære gråsonen mellom romantikk og realisme. Karin Gundersen har tatt utfordringen, og hun har sørget for at den franske klassikeren forblir en klassiker også i norsk oversettelse. Med våre kritiske briller på, leser vi Henry Brulards liv som en sterk fortsettelse av andre gode Stendahl-oversettelser signert Karin Gundersen: Kartusianerklosteret i Parma, Om kjærlighet, Rødt og Svart …

Karin Gundersen, gratulerer!

Prisen er et unikt trykk av Øyvind Torseter.

Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2006
Tale ved Inger Bråtveit 1. mars 2007

Det handlar om å flytta inn i ei rønne i skogen, om å ta ladegrep på ei gamal børse, om å leva på kaffi og tobakk, om systrer som kjem på besøk med bæreposar fulle med Rema-mat når du har sett deg føre å leva på det naturen har å gi fordi livet har teke frå deg alt.

Ragnar Hovland som på 80-og 90-talet gav oss barne-og ungdomsbøkene Det får stå til, Jakta på salamanderen og Ein motorsykkel i natta, er på nytt i røysekatt-rørsle; denne gongen med eventyret om den unge veidemannen Anders.

Då 14-årige Anders får vita at foreldra har tenkt å skilja seg, gjer han kort prosess og gir kontant beskjed: "Eg skal ikkje bu hjå nokon som helst annakvar helg." Anders forlet både heim og skule, og på dagen flyttar han ut i skogen og inn i den gamle rønna der den hardbarka, men alvorleg hjarteknuste Dobbel- Aksel, som hengde seg i bjørka utanfor, ein gong budde. Vår unge helt og hovudperson lever no slik Dobbel- Aksel gjorde; i eit skothalds eksil til resten av omverda.

Livet i villmarka er tøft, og sjølv om Anders stør seg til hardbarka replikkar og rekvisittar som var han den unge fetteren til Morgan Kane, trengjer likevel livet utanfor skogen seg på. Alle som ein finn dei etterkvart fram til han; Tomas den tvilande kameraten, småsystrene som no må klara seg forutan storebror i heimen, historielæraren kjem traskande, og jammen stel ikkje Anders seg til eit par stemnemøte med kjærasten sin, Katrin også. Profeten Lasarus og andre bipersonar a la Heste-Oskar avlegg òg Anders ein visitas, - og omvendt.
Alle møta inneheld innartiar-ordvekslingar, som var dei henta frå Helge Ingstads Pelsjegerliv eller var dei ein moderne harselas-variantar over Fridtjof Nansens På ski over Grønland. Replikkane mellom Anders og den nye, merkelege farsfiguren hans, Hilmar frå Skogane, er replikkar me sjølv skulle ynskt me ein vakker dag kunne fått sagt. Den eldre- bror- til-mindre-syster- samtalen ligg og vippar mellom cowboyspråket og den grenselause syskenomsorga:
" (...)– Du får ete, sa eg; - av det som bordet har å by på. Og så får du tutle deg heim. Igjen såg ho ut som om ho skulle begynne å grine. - Kan eg ikkje bli her? – Det veit du at du ikkje kan, sa eg. Då ville folk begynne å leite for alvor. Med blodhundar og greier. Og du er berre tolv år. Tenk på minstesøstera, ho kan ikkje vera åleine i det skrekkens hus.(...)"

Anders vert verande i skogen sjølv om vatnet frys i bekken, og sjølv om besøka frå verda utanfor vert færre og færre. Når boka er til endes legg Anders ein ny kubbe ved i omnen og er langt frå fredlaus. Det statisk-insisterande i at Anders vert verande i skogen, er det mest fandenivaldske og forløysande trekket ved heile romanen.

Å lesa Hovland er å gå inn i tette, tjukke skogen, ikkje veit ein kvar dette endar, ikkje veit ein kva som kan finnast der inne. Hovland ryddjar nytt landskap, syner oss ei lysande glenne der inne, fullt av mysterium og poesi. Bøker ein har likt og lese klaskar saman på denne opne sletta. I eit villskapens og openberringas grenseland foreinast referansar som ber i seg bibelske namn og allusjonar til tekstlege munnspeltonar frå Robin Hood, Dickens og Twain. Fredlaus er Hovland i kjend stil, men ikkje berre. Forfattaren rører seg litterært med denne romanen, både språkleg og tematisk.

Kritikerprisen for beste vaksenbok 2001 vart tildelt Ragnar Hovland for romanen Ei vinterreise. Når Hovland no får Kritikarprisen for beste barne- og ungdomsbok 2006, er det fordi forfattaren har skrive den trassige danningsromanen Fredlaus, som frå og med no vil verta ståande som ein klassikar.

Den beste barneboka finst alltid i eit grenseland. Den beste barne- og ungdomsboka i 2006 er signert Ragnar Hovland

Prisen er eit unikt trykk Øyvind Torseter.

Juryen har vore:

Nina Goga
Arnt Birkedal, NBUs representant
Inger Bråtveit

Kritikarprisen for beste vaksenbok 2006
Tale ved Margunn Vikingstad 1. mars 2007

I: Så er me komne til Kritikarprisen for beste vaksenbok i 2006. Og dei nominerte er, i alfabetisk rekkjefølge:
Kjartan Fløgstad: Grand Manila, Roman. Gyldendal 2006.
Trude Marstein: Gjøre godt, Roman. Gyldendal 2006.
Dag Solstad: Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman, Roman. Oktober 2006.
Jan Jacob Tønseth: von Aschenbachs fristelse, Noveller. Cappelen 2006.

Kort om dei nominerte:
Grand Manila av Kjartan Fløgstad:
Grand Manila er av fleire kritikarar blitt samanlikna med Dalen Portland (1977) og Fyr og flamme (1980), dei to romanane som for alvor har gitt Kjartan Fløgstad ein plass i nyare norsk litteraturhistorie. Grand Manila er eit storverk, ei språk- og ideologikritisk framstilling av livet under seinkapitalismen.

Gjøre godt av Trude Marstein.
Med ei 50-årsfeiring som sanambindande element gir Trude Marstein i Gjøre godt røyst til ikkje mindre enn 118 menneskelagnader. Marsteins skarpe blikk og upretensiøse forteljarrøyst er ein særskilt kvalitet i den allereie etablerte forfattarskapen hennar. I Gjøre godt kjem dette til sin fulle rett.

Armand V. Fotnoter til en uutgravd av Dag Solstad.
Dag Solstads bok består av fotnoter til ein uutgravd roman. Hovudpersonen, Armand V., har klatra til topps i karrierestigen i den norske utanrikstenesta. Men suksessen har gjort han til ein splitta person- Armand V. Er ei underfundig historie der Solstad reformulerer spørsmål av både estetisk og metafysisk art.

von Aschenbachs fristelse av Jan Jacob Tønseth.
Von Aschenbachs fristelse er ei lita samling lågmælte noveller om einsame, middelaldrande og ikkje særskilt veltilpassa menn. Med antydningens kunst skildrar Jan Jacob Tønseth det store gjennom det vesle. Sanseleg, kjenslevar, vakker, glassklar, underfundig, sober, er nokre av adjektiva som skildrar dei fem novellene i samlinga.

II: Årets utdeling er spesiell. Det merkelege, store, ja i historisk perspektiv eineståande, er følgjande: Resultatet av den avgjerande røystinga får den konsekvensen at prisen ikkje vil bli delt ut til éin, men til to forfattarar! Kjære alle saman: Det er ei stor glede å kunngjere at Kritikarprisen for beste vaksenbok 2006 går til Trude Marstein og Kjartan Fløgstad!

III: Kva kan ein så seie om eventuelle likskapar mellom desse to forfattarane, ut over at dei begge er prismottakarar av Kritikarprisen for beste vaksenbok 2006? Ved første augnekast, eller kanskje rettare ved første lydlege røynsle med dei to romanane er det titlane som står fram, som talar, gir røyst: Grand Manila. Gjøre godt. Dei kling saman. Slik Fløgstad sjølv har peika på at tidlegare romanar i eigen forfattarskap spelar saman: Dalen Portland, Fyr og flamme. Grand Manila. Og Gjøre godt.

Og begge er dei fleirstemte: Trude Marstein med sine 118 røyster, 118 lagnader, i tid konsentrert til ei heit helg i juli og i sentrum for alle røystene og hendingane Elvebredden Hotell og ein 50-årsjubilant. Den litterære teknikken kan minne om George Perecs Livet bruksanvisning, romanen som tek for seg ein bygård i Paris, rom for rom og fortel livet til dei som framleis er der eller dei som ein gong budde der. Det breie blikket snurpar seg innover og breidden blir noko anna og meir. Marstein nærmar seg gjennom dei stadige rørslene i perspektiv tema som svik, kjærleik, begjær, død, flukt, einsemd, forsoning. Ut av det breie perspektiv veks det fram eit bilde og ei kjensle av det banale, tilfeldige, tragiske og kanskje til og med vakre ved livet til folk som lever nær kvarandre, som med eller mot sin vilje rører ved kvarandres kvardag og liv. Med Gjøre godt har Trude Marstein skapt stor forteljarkunst.

I Grand Manila fortel Fløgstad historia om fem familiar i Lovra, Fløgstads fiktive utgåve av Sauda. Familiane er Hidle, Tråskår, Thu, Lima og Jeremias/Jerry Dørmænen, med forteljaren sjølv i utkanten av historia, han som mot slutten blir kalla Kjartan. I Grand Manila rettar Fløgstad i velkjent stil blikket mot det 20. hundreåret siste halvdel for å seie noko om industri, kapitalisme, individualitet og lagnad. Det handlar om den einskilde og den einskildes draumar og det handlar om det gigantiske og kyniske internasjonale konsernet Union Carbide, som har svin på skogen på minst tre kontinent. Det fleirstemte hjå Fløgstad og det som er særeige for denne romanen er gjengjevinga av fiktive e-postkorrespondansar, eit litterært grep som aktualiserer tanken om litteraturen som ein sosial og intertekstuell praksis. Romanen gjenoppstår, slik Bakhtin ville ha sagt, gjennom ein dialogisk prosess, ei utveksling mellom verk og leser. Grand Manila er eit storverk som sameiner poesi og prosa i romanformen. Med vakre setningar som dette, frå Madli Hidle til Jeremias Dørmænen: «Du må måle luftslottet ditt blått, sa ho. Det gjer eg. Då held det med eitt strøk.»

At dei to forfattarane deler årets kritikarpris for beste vaksenbok 2006 kan seiast å verkeleg akutalisere det me meiner med fleirstemt. OG: Det som skjer i dag er at dei to romanan byrjar å samtale med kvarandre. Gjøre godt. Grand Manila. Ein samtale som òg er ein samtale mellom to norske forfattargenerasjonar.

Eit anna fellestrekk ved dei to forfattarskapane er hangen til, kjærleiken til kanskje, det banale, det kvardagslege, til blødmene, på kvar sine vis. Trude Marstein med sitt skarpe blikk på alt frå den gamle døyande kvinna, den einsame og nyskilt 40-åringen, eller jenta som nostalgi sk etter nyleg tapt barndom tenkjer: «Jeg savner at jeg var dummere enn jeg er nå». Kjartan Fløgstad med sitt rørande blikk på den fåmælte finnen Jerry Dærmænen som får ord på seg til å vere den mest keisame mannen i verda. Sitt rørande, og morosame blikk på Madli Hidle som les seg alfabetisk gjennom engelsk-norsk ordbok og som døyr, med nasen i boka, då ho er komen til U. Og på Hadle Hidle med sine «Ja, det er mykje allslags» eller «Det er noko med alt.»

Samstundes er det to romanar som er svært ulike som i dag mottar Kritikarprisen for beste vaksenbok 2006. Der den eine konsentrerer seg om ei sommarhelg, har den andre eit tidsperspektiv som strekkjer seg ut over heile det 20. hundreåret . Der Gjøre godt trekkjer trådane mellom menneske i ein småby ein stad i Noreg, har forteljingane i Grand Manila forgreiningar ut i den store verda, og nokre av dei går tilbake til dei første tiåra av førre hundreåret, med borgarkrigen i Finland som eit viktig element. Der Gjøre godt er i eit spenn mellom det individuelle og det kollektive i sjølve forteljarrøyst og dei mange perspektivskifta, beveger Grand Manila seg i same spennet, men ut frå dei få og einskilde opp mot eit globalt rekneskap med klimaks, eller kanskje rettare: botnpunkt i tidenes største industrikatastofe i Bhopal i india der 16.000 menneske miste livet.

I ei av meldinga av Gjøre godt avslutta kritikaren med oppmodinga eller trøysta at «Den uthaldande får si løn». Og om eg no skal bli personleg så har tolmod vist seg vere ein dyd, nettopp i samband med både Fløgstad og Marstein. Å lese Dalen Portland som ung student var ei kjelde til rein irritasjon: Kva var denne nostalgien over smelteomnar, maskindur og tung røyk over dalar og fossefall? Som nokon år eldre student å lese Sterk sult, plutseleg kvalme var like irriterande: Kva i alle dagar var interessant, litterært eller på anna vis, med trivielle, banale episodar mellom Han og Ho? Så har altså interesse for desse to forfattarskapane – og gleda over dei auka jamt med tida.

Med ein personleg tilbakelagt irritasjon i botn er det ei ekstra stor glede for meg å få lov til, på vegner av alle røyster i litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag, å gje årets kritikarpris for beste vaksenbok til Trude Marstein og Kjartan Fløgstad! Prisen er eit unikt trykk av Øyvind Torseter.

Trude Marstein og Kjartan Fløgstad: Gratulerer!

Årets litteraturkritiker 2007
Tale ved Espen Søbye 1. mars 2007

Mange syns det er meningsløst å dele ut en pris til årets kritiker, når kritikkens kår blir verre og verre. Det syns ikke juryen som har bestått av Guri Fjellberg, Morten Haugen, Marie Hidle, Lene Westerås og undertegnede. Det er bare naturlig at kravene til kritikken øker fra år til år og at konteksten for kritikken endrer seg. Dette stille større og andre krav til anmeldelsene, som vi ikke redde for. Kritikken er ikke lenger opphøyet og skjermet, oftere og oftere tas det til orde mot litterturkritikken, fra forfattere og forlag. Heller ikke dette vil vi beklage, tvert om. Det er og en tendens til at kulturstoffet også i avisene får mer og mer karakter av å være promovering og forbrukerveiledning. Dagsaviskritikken preges mer og mer av de bestselgende sjangerne og titler. Heller ikke dette er utfordringer kritikerne er redde for å møte.

Årets kritiker har gjennom sitt lange virke vist at vedkommende ikke er redd for noen av disse utfordringene. Det blir ofte hevdet at kritikere er ute etter å mæle sin egen kake, og at det er egenprofilering som er drivkraften bak kritikken som framstår som skråsikker og storkjefta. Årets kritiker er i alle fall et utmerket eksempel på at så ikke tilfelle, vedkommende er aktiv i små, men derfor ikke ubetydelige medier. Vedkommende har levert sin største innsats i et medium som vil være ukjent selv for de fleste tilstedeværende som vel er garvede bransjefolk. Dette betyr ikke at hun har funnet seg et behagelig sted hvor de kommersielle og tabloide vindene aldri når fram. Årets kritiker anmelder også romaner i en storavis, Bergens Tidende.

Det er imidlertid i sitt virke for barnebokkritikken på nettstedet barnebokkritikk.no at årets kritiker har markert seg spesielt. Barnebokkritikk er et område avisene ikke prioriterer. Årets kritiker bygger sine barnebokkritikker på sitt tidligere mangeårige virke som kunstanmelder. Barnebøker er illustrert og har et visuelt formspråk som er vel så viktig som teksten, hennes åpenbare kompetanse på kunstfeltet gjør henne til den nær sagt perfekte barnebokanmelder.

Årets kritiker bruker ikke store, men velvalgte ord, hun hever sjelden stemmen, likevel er det aldri tvil om hva hun mener, begrunnelsene for vurderingene er klare og tydelige. Hun er derfor et eksempel til etterfølgelse, slik en prisvinner skal være. Jeg må be Anne Schäffer om å komme fram å motta et unikt trykk av Øyvind Torseter som det synelige beviset for at hun er Årets kritiker 2007.