Siden debuten med dikt i 1963 har Økland gitt ut 70 titler innen en rekke genre. Hverven skrøt selvsagt av Økland i sin begrunnelse, se hele talen nedenfor.
Slik oppsummerte Økland pristildelingen i sin takketale. Han leste både fra eget forfatterskap og utdrag fra et skuespill av Johan Borgen.
Han fortalte at han storparten av livet og dagen var en takknemlig person. Hans sans for sitt eget språk kom frem da han nevnte hva han sa når han treffer tiggere når han er på besøk i Christiania:
"Styret for Gyldendals legat har gitt meg i oppgave å dele ut Gyldendalprisen. Gleden over å få gjøre det springer ut av et sterkt, personlig møte med et uvanlig stort og underholdende, sta og utholdende norsk forfatterskap, som jeg snart skal komme nærmere inn på.
Men la meg først si noen ord om selve prisen. Gyldendalprisen øker i år fra 250 000 kroner til 300 000 kroner, et resultat av god forvaltning av legatets fond. Når vi etter sommeren deler ut Sult-prisen til et yngre norsk forfatterskap, øker summen også der, fra 75 000 til 100 000 kroner. Begge prisene skal gå til særlig betydelige norske forfatterskap, uavhengig av forlagstilknytning. I legatstyret sitter professor Kjersti Bale, som er styrets leder, universitetslektor Janike Kampevold Larsen, kulturjournalist Kristin Aalen, konsernsjef Geir Mork og undertegnede, som er kritiker i Klassekampen og nytt medlem fra i år.
Legatstyret samles to ganger i året, for å gå gjennom de beste forfatterskapene i Norge. Ved årsskiftet er oppgaven å finne en særlig betydelig, etablert forfatter til Gyldendalprisen. Slik jeg forstår det, har styret sjelden hatt flere kandidater til vurdering enn vi hadde nå i januar. Likevel viste det seg ikke uoverkommelig vanskelig å enes om én klar kandidat. Det skyldes ikke bare mangfoldet i forfatterskapet. Det skyldes heller ikke rent og skjært volum, selv om denne forfatteren med rundt 70 titler – egne, som redaktør, eller sammen med andre – overgår de fleste skjønnlitterære forfattere jeg kjenner til. Nei, vår enighet skyldes nok til sjuende og sist at vi står overfor et forfatterskap med helt unike kvaliteter. Forfatteren debuterte i 1963 med dikt, og hans foreløpig siste bok er dikt. I mellomtida er det kommet en jevn flyt av nær sagt alle tenkelige former for bøker, mange av dem rikt illustrerte. Gjennom det hele er surrealisme og realisme vevd sammen til en tjukk beskrivelse av virkelighet.
Hans litteratur inneholder ofte beskrivelser av levende skapninger og døde gjenstander i menneskets nære verden, sentrert om forfatterens bosted, Valevåg nord for Haugesund. Og når jeg nå vender tilbake til de første karakteristikkene: stort og underholdende, sta og utholdende, og tilføyer egenrådig og personlig, vil mange ha gjettet at årets Gyldendalpris går – til Einar Økland.
Jeg skrev – litt polemisk – i min omtale av hans siste diktsamling, Krattet på badet: ”Øklands format blir ikke lest godt nok, målt mot mange samtidige og yngre forfatterskap.” For hva er egentlig nytt – og hva er godt? Når enkelte kritikere kaller yngre forfattere for ”navlebeskuende”, og dermed omtaler samtidas eksperimentering med selvbiografiske sjangre, både i rene tekster og i kombinasjon med bilder, kunne vi jo for skams skyld nevne at Økland gjorde dette uovertruffent allerede i boka Amatør-album – så tidlig som i 1969.
Også når kritikere roser ny lyrikk for å gå hit eller dit i ulike formmessige krumspring, skal det mye til at ikke Økland for lengst har vært der før – eller er der nå, uten at noen oppdager det. Snart 44 år etter debuten lar Økland seg fremdeles ikke plassere eller tabloidisere. Akkurat det har for så vidt ikke legatstyret noe ønske om å endre på. Men det vårt håp at Gyldendalprisen kan bidra til å skaffe Økland enda flere og bedre lesere.
Og for å bli litt mer spesifikk: Øklands verk spenner over en imponerende lang, allerede fyldig prisbelønt liste med barne- og ungdomslitteratur. Han har skrevet dikt og drama, romaner og essaysamlinger, billedbøker og kulturhistoriske verker. Bredden er enorm, ikke minst i hans virke som kulturformidler og folkeopplyser. For meg har det vært en særlig glede å arbeide med Einar Øklands dikt. Og jeg vil avslutningsvis antyde noen linjer fra den siste samlingen, Krattet på badet og bakover i forfatterskapet.
De beste Økland-diktene er ofte litterære objekter. Med det mener jeg at det kan være vel så fruktbart å sammenlikne dem med samtidsmusikk eller abstrakt maleri som å tolke dem innenfor tradisjonelt litteraturspråk eller normalprosa. Det er vel også derfor Økland ofte bruker ord som landskap, motiv, album og figurer i og om diktene sine.
Se bare på denne siste boka, med nok et praktfullt bokomslag av Terje Langeggen. En ting er håret i sluket på framsida. Jeg fester meg like mye ved fluene på baksida. De består av små tekster, hentet fra et dikt hvor fluene sitter på ei vindusrute. Både vindusruta og bokomslaget er grenser inn mot en annen verden. Vagt antydet finnes også døden som en grense: ”Flugene er støtt kledde til å gå i gravferd”, står det, med den litt truende tilføyelsen: ”Så fort dei sluttar med surringa, er dei klar.” Klar – til hva? Jeg skal ikke gi meg ut på å forklare fluene. Nei, jeg vil heller la fluene, boka og tekstens utside få stå i fred i all dens underlige objektivitet, som et bilde på forholdet mellom menneskelivets ”innenfor” og ”utenfor”.
Men jeg gir meg ikke helt. Badekratt-boka rommer nemlig også vann. Og i vannet svømmer fisk. I likhet med fluene, er de til stede mer som objekter, gjenstander, rekvisitter, enn som dyptsvømmende symboler. Økland vet selvfølgelig at symbolet fisk er blitt brukt for alt det er verdt i den kristelige, oppbyggelige tradisjonen, der ordet står for den frelsende Kristus. Men Økland er ikke oppbyggelig på den måten. Det fins en linje til tidligere fiskedikt fra bokas tre monologer ”tilskrivne Fartein Valen”, som det heter. Språket i monologene er ganske forskjellig fra resten av Krattet på badet, som om de var koplet til et annet spor, en annen form for musikk, en høyere stemt musikk.
Og kanskje har dette høystemte likevel noe til felles med den mer lavstemte flue-tekstens kretsing om grenser? Fartein Valen, Norges første betydelige ”abstrakte” musikalske modernist bodde, etter det jeg forstår, i Øklands nabolag i Valevåg. Han døde da Økland var omkring 22 år, og var altså, som så mye annet i disse bøkene, en del av forfatterens oppvekst. Men finnes det noen sammenheng mellom ordet ”fisk” og Fartein Valen? Vel, følgende linjer fra Øklands vakre og viktige gjennombruddsbok Vandreduene fikk meg til å tenke en gang til. Under overskriften ”Fartein Valen – komponist, etterlatne minne – 1968” heter det:
”Rykte at han bada i sjøen ute i skogen ved kyrkjegarden for ca. 8 koleraoffer frå Moster og Valestrand. Berget der ute var lenge min beste fiskeplass.”
Helt fra jeg leste de fleste av diktene til Økland i høst har jeg undret meg over disse setningene. Var hans beste fiskeplass virkelig ved en gravplass? Og badet Fartein Valen der? Vi kommer neppe til bunns i det her. Det som er klart, er at den som taler i monologene, ikke ser kunst først og fremst som noe hentet ut av livet. Kunst er tilført livet. ”Ein tone er også eit sitat, berre at det ikkje kjem frå livet. Ikkje frå, men til. […] Eit menneske kan leve eit liv, men det kan ikkje skape liv. Alt det kan skape er kunst. Og det veit ikkje kvifor, knapt korleis. Det må eg akseptere som mitt liv,” heter det i den siste av de tre monologene.
Einar Økland, du har tilført noe, til mitt liv, til mange menneskers liv. Derfor er det en glede å be deg komme fram for å motta årets Gyldendalpris.
Tom Egil Hverven"
- Eg synes det er kjekt
