Blåkammerset
Aase Falch

Blåkammerset er beretningen om Ragna som vokser opp i svært fattige kår i ei lita bygd i Nord-Norge.
Med strenge foreldre må hun tidlig lære seg å ta ansvar.
Oppveksten blir preget av skyld, samvittighetsnag, bekymring og skam.
Hun elsker familien sin og tilber bestemoren, men mest ser hun opp til venninnen Anna. Ragna har bare gått ett år på skolen når krigen bryter ut.
Hun opplever sorg når det kommer for en dag at broren, Magnus, som hun er så glad i, er blitt nazist.
Ragna har masse humor, men hun har også et sinne som sender henne ut i situasjoner som kan være farlige…

Aase Falch, født 1934, har vokst opp i Nordreisa. Forfatteren har bodd flere år i Finnmark, bl. a. i Alta, og flere år i Nordland. Hun er nå bosatt i Tromsø. Hun har hatt forskjellige jobber, bl. a. på skoleinternat, sykehus, reist i innen- og utenriksfart og har i mange år vært med i politisk arbeid. Hun har tidligere gitt ut to diktbøker på eget
forlag: «Vær Og Uvær» og «Folk Æ Møtte».

Tore Hund og falne stridsmenn
Gunnhild Skjefstad

LJOSET
Kvar gong når det stundar mot vår
kveikjast i bringa ein eld
av djupe, eldfengde lengslar som går
til den nordlandske vårljose kveld.

Kring snykledte fjellformasjonar
smyg dette ljoset seg vart
som dei linnaste, fagraste tonar
bivrar det skjelvande, sart.

Trolskt og dragande lokkar det - kom!
Dreg med usynlege band.
Denne glansfulle, ljosande flom
som er Nordland, du herlege land.

Gunnhild Skjefstad, født 3. september 1939, er fra Hjardarholt. Hun er agronom, og har også utdanning innenfor fagfeltet mediekunnskap. Som ung reiste hun til sjøs en periode, og har senere i livet vært ett år på Island. Forfatteren har i mange år skrevet dikt til aviser over hele landet, og har også bidratt med annet stoff til lokalavisene.

Kvengutten Karl - ungdomsår (bind 2)
Henry Pedersen

Første bind i Henry Pedersens romanserie om Kvengutten Karl ble meget fordelaktig omtalt av kritikerne i forbindelse med bokdebuten.
«Flerkulturell perle» het det i Nils Petter Pedersens omtale i avisen Finnmarken av 24. november 2005.
«Banebrytende om brytningstida» skrev Liisa Koivulehto i avisen Ruijan Kaiku av 18. november 2005. o.a.
Også i Nordnorsk Magasin, nr. 1 - 2006, ble det meget positiv omtale signert Hans Kristian Eriksen.

I inneværende bind fortsetter fortellingen om Kvengutten Karl.
Karl er blitt femten og strever med å finne sin vei i livet.
I en etterkrigstid preget av knappe ressurser er det ikke alltid like enkelt for en ungdom som vil opp og frem.
Likevel dukker det opp mangfoldige og overraskende løsninger på de fleste problemer, og Karl gjør nye og spennende bekjentskaper, bl. a. treffer han samejenta Sara.
Enten det gjelder miltitærtjeneste, eller forholdet til moren, viser Karl at han har bein i nesen.
Likevel er det med atskillig sjelekval han til slutt må forlate barndomshjemmet til fordel for den kurs han har staket opp for seg selv.

Henry Pedersen er født 1933 i Vestre Jakobselv i Vadsø. Han har teknisk bakgrunn innen bygg og anlegg med øk/ad og språk som tilleggsutdannelse.
Etter noen år som etatsjef i Bø kommune i Telemark, reiste han til sørlige breddegrader som prosjektleder for NMS og flere hjelpeorganisasjoner fra Norge og andre land. I nesten 20 år arbeidet han i Afrika med planlegging og bygging av skoler, sykehus, veier, broer og vannanlegg. Han bor nå i Vikedal og har fast bopel der.

I havn på pir 7
Roald Berg

Møt noen av personene i den nye småbåthavna – møt den fargerike gjengen på pir 7.
Bli kjent med gnieren Kristoffer, den søkende Frode, Jonas kapellan, innvandreren Svetlana, den meget bevisste Regine, den lengselfulle Svein, og flere andre…
Delta i deres hverdag gjennom én båtsesong – på godt og vondt.
Der mennesker møtes – skjer det alltid noe – også på pir 7. Få innsyn i de humoristiske og bisarre hendelsene - i og utenfor småbåthavna.

Forfatteren påstår å ha skjeve hornhinner, og mener at det kan være årsaken til at han ser på samfunnet med et skrått blikk… Han gir oss et glimt av sitt syn på livets rariteter og krumspring – alltid med humoren i førersetet…

Roald Johan Berg er født i Mo i Rana i 1949. Han har arbeidet noen år som maskinist i utenriksfart, og siden 1973 har han jobbet innen tungindustrien i Rana. Høsten 2005 lanserte Nordnorsk Forlag hans første bok: 17. mai-komiteen.

Fandens friller
June Sofia Strask

Året 1643 reiser den 17-årige Elli Jonsdatter fra Senja, for å arbeide som tjenestejente i Finnmark.
Tilværelsen preges av uvær og sviktende fiskeeksport.
Alle skylder handelsmannen penger, og folket tvinges ut i nådeløs fattigdom.
Elli tar i bruk gammel kunnskap som hun bytter bort i litt mat og husgeråd.
Hun lager lykkegivere til fiskerne som blir stadig engsteligere for å dra på havet…

June Sofia Strask (tidligere June Sommer) er født i Finnmark, 1958, men vokste opp i Harstad. Hun har bodd åtte år i Vardø, og bor nå i Alta. Hun er utdannet
soneterapeut/klassisk akupunktør, og har en bachelor med fordypning i kulturfag.
I ti år arbeidet hun som filetskjærer og lineegner.
De siste årene har hun arbeidet bl. a. som biblioteksjef, kateket, lærervikar og finsklærer.
I 1995 fikk hun trykt sin første novelle i Nordnorsk magasin.
Etter det har hun hatt noveller på trykk både i Nordnorsk magasin, Gaba og i Alternativt nettverk.
I mars 2004 vant hun en monologkonkurranse i Hats-regi, og fikk dramatisert monologen Binnesang i forbindelse med monologfestivalen i Tromsø samme år.
Høsten 2004 kom hennes første barnebok, Byttingene. Høsten 2005 kom barneboken Elva og vakkerfuglen.
Begge titler utgitt av Davvi Girji, Karasjok.
Elva og vakkerfuglen lanseres som lydbok høsten 2006.
Sistnevnte bokutgivelse blir dessuten fremført som musikkeventyr sammen med klarinettist Hege M. Andersson, Alta, i regi av Den kulturelle skolesekken.

Forfatteren presenterer sitt bokprosjekt på denne måten:
«I åtte år hadde jeg selv bodd i Vardø, og likevel gikk det ikke skikkelig inn hva som egentlig hadde skjedd der, før jeg leste fortellingen ‘Heksen’ av Hans-Kristian Eriksen, om ei ung jente som ble brent på bålet.
Det som tok meg var den grove uretten som ble begått mot jenta som bare hadde stått på en knaus og sett etter båten da kjæresten dro ut på havet.
Hun ble tvunget til å tilstå at hun hadde laget uvær og senket båten som hevn, og så brent.
Jeg ble så forbannet, så utrolig forbannet. Hun måtte få oppreisning.

Da jeg så begynte å skrive på boka, stoppet det fort opp.
Da vokterne åpnet døra inn til fengselet der Elli satt, visste jeg plutselig ikke om de hadde dørvridere eller slåer. Hvordan så husene ut? klærne? Håret?
Hvordan var den etniske blandingen? Hvor mange menn? Bare unge jenter? Jeg måtte gjøre grundig research, så jeg fikk en peiling på hva jeg skrev om.

Det ble en jobb som varte i syv år.
Hans-Kristian var den første jeg henvendte meg til og ba om hjelp. Like etter sendte han en stor konvolutt med kopier, et hefte og et brev med kildehenvisninger.

Senere sto jeg helt fast igjen.
Da ringte jeg til Rune Blix Hagen. Jeg spurte og grov.
Etter noen år ringte jeg tilbake og spurte enda mer, og lærte selvfølgelig mye om det å skrive historiske romaner, og at det egentlig er umulig å få historien helt tidsriktig.
For det første sier aldri kildene alt. En kilde er kun en kilde og ikke et uttømmende skriv eller bilde.
Tran kan jeg ikke kalle lyse, og tro at alle forstår det.

Men noe skjer alltid av seg selv når du skriver.
Også Ellis historie fikk sin egen vri.
Selv om mange av hendelsene i boka er bygd på det jeg leste under researchen, måtte jeg også forstå tankegangen som lå bak brenningen, til bunns. Hvis mulig. Derfor leste og systematiserte jeg rettsdokumentene for å få en forståelse av hvordan rettssakene artet seg og om noe kunne leses mellom linjene.

Øvrigheten som besto av amtmannen, fogden, presten, sorenskriveren og handelsmannen, stort sett, må ha vært av en helt spesiell konstitusjon.
Det tror jeg, fordi ingen andre steder i Norge ble det brent flere hekser enn i Vardø, også sett i forhold til folketallet. Når vi i tillegg finner i kildene at amtmannen på denne tiden var drukken, særdeles overtroisk og brutal, er det ikke så vanskelig å tenke at presten og fogden også må ha hatt sine særegenheter.»