Siden midten av 1970-tallet har Norge og Sovjetunionen/Russland forvaltet de viktigste fiskebestandene i Barentshavet i fellesskap. Det sentrale forum for samarbeidet har vært Den blandede norsk-sovjetiske/russiske fiskerikommisjonen, som kom sammen for første gang i 1976.

- Det fulgte av utviklingen av havretten i 1975, der det blant annet ble vedtatt en 200 mils sone, at landene var forpliktet til å samarbeide. Samarbeidet var vellykket. Spesielt ble torskebestanden forvaltet på en god måte, forteller Hønneland.

- Under den kalde krigen fikk kommisjonen arbeide i fred og var et sjeldent eksempel på et vellykket samarbeid mellom et Nato-land og et land fra østblokken. Det ble funnet pragmatiske løsninger. Media tar tak i ting når det er konflikter og slik sett kan det bli skapt inntrykk av uro. Dette er imidlertid unntakstilstander, i hovedsak har sambeidet vært bra.

- Hvilke betydninger hadde det da den kalde krigen tok slutt?

- Det kom endringer, men ikke først og fremst i samarbeidsklimaet. Endringene var økonomiske. Russiske fiskere begynte å levere fisk til havner i Norge i stedet for i Murmansk. Det gav dem incentiver til å overfiske. Utfordringene etter den kalde krigen skyldes først og fremst at russerne fikk incentiver til å fiske mer.

Det har vært en del spekulasjoner om at oljeutviklingen i nord kan få negative konsekvenser for fiskebestanden. Det er spesielt vært pekt på at Norge ikke presser nok på i forhold til russisk overfiske avfrykt for å provosere russerne slik at det blir problemer med oljepolitikken. Hønneland avviser dette.

- Jeg har ikke sett noe kobling mellom fiske og olje. Det er ikke mitt inntrykk at Norge har latt være å provosere av denne grunn.

De første årene konsentrerte kommisjonen seg om kvoter, maskevidde og minstemål på fisk. Etter den kalde krigens slutt ble kontroll inkludert, og i de seneste årene har fokus dreid mot langsiktige og føre var-baserte forvaltningsstrategier. Kommisjonsmøtene har utviklet seg fra intime tostatsforhandlinger til de reneste fagkonferanser, og de er blitt ett av de viktigste institusjonelle knutepunktene i forholdet mellom Norge og Russland.

Boken gir et omriss av kommisjonens virke gjennom tretti år. I tillegg til en kronologisk framstilling av hvilke tema som har dominert i de ulike tidsepokene, inneholder den kapitler om kvotefastsettelse og kvotebytte, og forholdet til havretten og fiskeriforvaltning i lys av det overordnede politiske bildet i nord.

Geir Hønneland er statsviter (dr.polit.) og forskningsleder ved Fridtjof Nansens Institutt.