Før sommeren gav Helene Uri ut De beste blant oss, en roman om forskningsintriger ved Universitetet i Oslo. Boken toppet bestselgerlistene i hele sommer. Tidligere i høst debuterte Stian M. Landgaard med Herrer i åndenes rike. Boken handler om en Nietzsche-inspirert student som ønsker å ta en Mastergrad i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Henrik Langeland skriver på en bok med handling fra Universitetet i Oslo som skal komme ut neste år. Siss Vik hadde fått den fornøyelige jobben å styre samtalen mellom disse tre forfatterne.

- Jeg ønsket å skrive en filosofiroman og da ble det naturlig å legge det inn i en slik ramme. Noen har imidlertid kalt boken min en studentroman og nekter for at den er en universitetsroman, forteller Stian M. Landgaard.

Helene Uri synes ikke det er så viktig med merkelapper. Hun mener imidlertid at visse kriterier bør være oppfylt for at noe kan kalles en universitetsroman.

- I en universitetsroman må de ansatte inngå som en del av handlingen.

Henrik Langeland viser til større tradisjon for slike romaner i utlandet.

- Det er to tradisjoner, en britisk og en amerkansk. Den britiske er humoristisk, mens den amerikanske er mer inderlig alvorlig. Jeg henter selvfølgelig det beste fra begge.

Landgaard og Uri leser begge utdrag fra sine romaner, før de forteller hva som som inspirerte dem til å skrive fra slike miljøer.

- Universitetet har vært min arbeidsplass i mange år og jeg har således godt kjennskap til det. Det er på mange måter et spesielt og lukket system, sier Uri.

Landgaard ble på sin side inspirert av kvalitetsreformen, og de hindringer den la i veien for hans studieplaner. Dette resulterer i et lynkurs fra Helene Uri om hvordan man skal få penger til å forske på det man har lyst til.

- Det er et veldig spesielt ansettelsesmiljø på universitetene. Det er lite utskiftning og hard kamp om begrensede ressurser. Samtidig er de som jobber der, lidenskaplig opptatt av det de driver med, mener Langeland.

Helene Uri er opptatt av at man må ha kjærlighet til stoffet for at det skal bli bra litteratur. Det var en nytelse for henne å pøse på med fagord. Langeland avslører at han benytter seg av muligheten for å finslipe på setningene slik at professorene skal fremstå på ønsket måte. Landgaard innrømmer at han hadde gått over streken gjennom å ha med hele filosofi-forelesninger, men mente det var nødvendig for å forstå plottet.

Og for øvrig snakket de en del om sex og makt og forhold mellom veilder og veildet. I den anledning stemplet Uri deltakerne som skjønnheten og udyret. Da jeg gikk, lurte jeg på hvem som var hvem.