Bagdad brenner er fra Riverbends dagligliv, om hennes venner og familie, kombinert med analytiske og ironiske betraktninger om bakgrunnen for og følgene av okkupasjonen.

Hennes bitende kommentarer til egne politikere, Bush-administrasjonens mislykkete politikk og spark til ledere i andre arabiske land, munner ut i en sorgtung beskrivelse av hvordan kvinner i Irak mer og mer blir offer for vold og økende fundamentalisme.

Riverbend er en viktig kilde for alle som er opptatt av Irak, forholdene i den muslimske verden og dens forhold til vesten. Hun skriver meget godt og innsiktsfullt, også analytiske betraktninger om Iraks historie og kultur, og med et skarpt blikk på kvinners rettigheter.

Bagdad brenner blir nå utgitt i land etter land.

Boka har fått den prestisjetunge Lettre Ulysses Award (for litterær dokumentar) og ble i vår nominert til BBCs Samuel Johnson dokumentarpris. BBC 4 har laget en egen dokumentar om Riverbend, og på britiske, amerikanske og tyske teaterscener oppføres det stykker basert på hennes dagboknotater.

Hun har også mottatt en internasjonal pris for beste Midtøsten-blogg.

Den norske utgaven er en redigert ett binds utgave av to bøker, hvorav den siste ble gitt ut i USA og England for kort tiden siden.. Samtidig er denne utgaven den eneste som har med hele historien til Riverbend, til og med hennes siste blogg 5. august i år.

Den amerikanske journalisten James Ridgeway har skrevet en lengre introduksjon og korte sammendrag av den politiske utviklingen, foran hvert kapittel.
Forord av den arabiske Booker-pris nominerte forfatteren Ahdof Soueif. Oversetter Rune Larsstuvold har skrevet et etterord med utdrag fra og kommentarer til Riverbends blogg helt fram til august.

Forord

”Jeg skulle ønske,” sier Riverbend mot slutten av bloggen, ”at alle som sender meg e-post til støtte for krigen, trygge bak datamaskinene sine, sikre i sitt sneversyn og sine bestemte meninger, faktisk kunne komme hit og erfare krigen direkte.”

Bagdad brenner bringer oss så nært inn på krigen i Irak som det er mulig å være. Og ”nært” betyr ikke bare å få vite om strømbrudd og vannmangel, om gatekamper og rassiaer i hjemmene; ”nært” betyr rett på innsiden av hjertet og sinnet til en ung Bagdad-kvinne mens hun gjennomlever krigen.

Karrieren hennes blir avbrutt, hennes sosiale liv ryker, og i denne situasjonen er det at Riverbend bestemmer seg for å kontakte omverdenen og blogge sin opplevelse av krigen på Internett. ”Jeg så etter en ’skvaldreblogg’,” sier hun, ”dette er det beste Google kunne tilby.”
Men Bagdad brenner er så langt fra skvalder; det er en velformulert, følsom, ofte vittig, alltid modig beretning om hvordan det er å være iraker og bo i Irak i dag.

Det er en beretning som er autentisk fordi den er så fast forankret i dagliglivet til hennes familie og venner.
Mens foreldrene holdes i skyggen, er Riverbends elskede bror E. der hele tiden og deler arbeid og tanker med henne.

Og fordi Riverbend er mottakelig overfor spørsmålene og kommentarene som blir sendt til bloggen hennes, byr hun oss fra tid til annen på korte innføringer i spesielle temaer: Arabiske familiebånd, kvinner og islam, hijab, skikkene knyttet til ramadan, sparing og investeringer, forholdet mellom muslimer og kristne, forholdet mellom sunnier og sjiaer, universitetsutdannelsen i Bagdad, og mange flere.

En stor del av spørsmålene om arabere som har opptatt folk i Vesten gjennom mange år, blir besvart her. For meg, som også er en arabisk kvinne, virker beretningene hennes uten unntak sannferdige. Ingen mer, kanskje, enn hennes slagferdige svar på de snikende og tilbakevendende påstandene om ”anti-amerikanisme”: ”Når jeg hører snakk om ’anti-amerikanisme’,” skriver hun, ”gjør det meg sint.

Hvorfor identifiserer Amerika seg med militæret sitt og regjeringen sin? Hvorfor må det å være anti-Bush og anti-okkupasjon bety at en person er anti-amerikansk? Vi ser amerikanske filmer, lytter til alt fra Britney Spears til Nirvana og kaller alle brune sprudledrikker ’Pepsi’.”

Så langt fra å være anti noe som helst er denne boken faktisk helt og holdent på humanitetens og livets side.

Selv invasjonssoldatene ble engang funnet verdige til menneskelig medfølelse: 7. mai 2004, 14 måneder etter starten på invasjonen, skriver Riverbend: ”Det var en tid da folk her syntes synd på soldatene. Uansett hvilken holdning man hadde til okkupasjonen, fantes det glimt av medynk med soldatene, uten tanke på hvilken nasjonalitet de hadde. Vi kunne se at de led under den irakske solen, at de tydeligvis ønsket at de var helt andre steder, og på en eller annen måte fikk denne sårbarheten dem til å virke mindre uhyrlige og mer menneskelige. Den tid er forbi.”

Vendepunktet var offentliggjøringen av de nå så beryktede torturbildene fra Abu Ghraib.
Senere er det blitt flere vendepunkter, av dem er ødeleggelsen av Fallujah den mest åpenbare.

Det er naturligvis en god del politikk i denne boken. Men den er aldri abstrakt eller ideologisk motivert; den vokser fram fra det som skjer der og da. Fra selve invasjonen (”Fronten er hjemmene våre… de ’indirekte skadene’ er våre venner og familier”) til utnevnelsen av Iraqi Governing Council (Det irakske styringsrådet) og økonomien (”Til salgs: En fruktbar, velstående nasjon med en befolkning på rundt 25 millioner… pluss omtrent 150 000 utenlandske soldater og en håndfull marionetter”), til gjenoppbyggingsinnsatsen, det (u)ønskelige i å utplassere tyrkiske soldater i Irak, utpekingen av irakske intellektuelle og akademikere til skyteskiver, og planleggingen av valgene – Riverbends framstilling er alltid intelligent og klarsynt.

Her har vi, etter en drøfting av hans prangende slips, Riverbends oppfatning av en side ved Ahmad Chalabi: ”Jeg betrakter ham når han gir sine fjernsynstaler og krymper meg ved tanken på at noen der ute faktisk kan ha ment at han var representativ for en eller annen del av det irakske samfunnet. Jeg har vondt for å tro at det var han som var utpekt til å være den som skulle angripe de irakske intellektuelle og sekulære. Han er den smakløse vitsen Bush og Co. sendte sammen med soldatene…”

Dette er en presis beskrivelse av de følelsene som et overveldende flertall av arabere har overfor ”lederne” som de vestlige maktene velger ut for dem.

Denne boken burde gjøre alle skamfulle som fremdeles har den imperialistiske holdningen at irakere (eller arabere, eller muslimer, eller ”tredjeverdensborgere”) er mindreverdige på noe vis, eller, i beste fall, ”under utvikling”. For i sin kløktige iakttakelse, skarpe analyse og nøkterne tolkning av hva som skjer i Irak, er Bagdad brenner uslåelig.

En innvending som kunne reises mot boken er at den mangler et geo-politisk perspektiv. Den går sjelden utenfor Irak, og den fremsetter ingen teori om hvorfor Bush-administrasjonen fant det nødvendig å invadere landet.

Jeg tror det i rettferdighetens navn må kunne sies at all verdens medier, sentrale og alternative, ikke har manglet den slags analyser og teorier. Det de har manglet, er stemmen til en ”vanlig” iraker, en innbygger i Irak, som kan fortelle oss hvordan invasjonen føles. Det er denne funksjonen Bagdad brenner oppfyller så unikt og med slik kraft og eleganse.

Bagdad brenner er smertefull lesning. Den er også underholdende – til og med morsom – lesning. Den er avgjort nødvendig lesning. Aldri naiv, aldri med skylapper, men en klok og desillusjonert bok – likevel er den ikke kynisk, for den insisterer på å identifisere og feire det gode og det som gir håp.

Ahdaf Soueif
London
Desember 2004