Harry Martinson
Aniara

En sommernatt i 1953 så den svenske forfatteren Harry Martinson et klart bilde av Andromedagalaksen i sitt teleskop. Det inspirerte til et poetisk drama om et romskip som kommer ut av kurs. Fortellingen er gjerne blitt lest som et dystopisk skrift om menneskenes utsatthet i en verden som har tatt i bruk atombomben. Aniara er en appell til Vestens sivilisasjon om å slutte fred med naturen og med seg selv.

Aniara er en romferge som frakter mennesker bort fra en jordklode ødelagt av krig og miljøkatastrofer. På sin ferd møter den en ukjent asteroide som tvinger den til å vike. Resten av handlingen dreier seg om hvordan passasjerene takler tilværelsen ombord, der de må bli i all framtid. I romskipet finnes mimaen, et maskineri som dels har skapt seg selv og dels er menneskeskapt. Hun er et besjelet kvinnelig vesen, en syntese av natur, teknologi og menneskelighet.

Harry Martinson (1904–1978) er en av de store dikterne i det 20. århundret. Sentralt i dette forfatterskapet står reisen. Mange av Martinsons romaner er blitt utgitt på norsk, bl.a. Neslene blomstrer, Ut i verden/Kapp farvel og Veien til Klockrike. Her er livsbejaende poesi, såre oppvekstminner og fargesterkt sjømannsliv. Aniara. En revy om människan i tid og rum (1956) består av 103 sanger. Harry Martinson skrev også essayer om natur og kultur, der sober språkkunst forenes med et radikalt politisk engasjement. I 1974 fikk han nobelprisen i litteratur.

Aniara er et science-fiction epos, utgitt på mange språk, men aldri tidligere på norsk. Boken er oversatt fra svensk av Johann Grip og Espen Stueland. Begge har utgitt bøker i flere sjangrer, bl.a. poesi og essayistikk. De er også gjendiktere.

Etterordet er skrevet av Johann Grip.