Bind III av Platons samlede verker inneholder Hippias minor, Hippias maior, Euthydemos, Gorgias, Menon og Menexenos.
Hippias minor eller Om løgn, oversatt av Tore Frost
Den som tar mål av seg til å være sannferdig, kan denne person også tillate seg å lyve? I det hele tatt: Hva er forutsetningene for å kunne fremstå som en kompetent løgner? Problemstillingen er overraskende moderne og aktuell den dag idag, og Platons løsning på problemet kan vel også virke overraskende på mange som henger fast i bastante idiosynkrasier om Platons filosofi: Løgnen er først mulig der det foreligger en sannhet, påviser Platon. Den kompetente løgner er en person som lyver mot bedre vitende. Den som ikke vet bedre, lyver ikke, men lever på ren slump (hentet fra innledningen til Tore Frost).
Hippias maior eller Om skjønnhet, oversatt av Tormod Eide
Humor og godmodig ironi kjenner vi fra mange av Platons dialoger, men ikke i noe annet verk i corpus Platonicum er det komiske element så gjennomgående og heller ikke ironien så nådeløst avslørende. Emnet for diskusjonen mellom Sokrates og Hippias er «Hva er det vakre?», to kalon. Dette greske adjektivet, tradisjonelt oversatt med «det skjønne» på norsk, har et langt bredere betydningsfelt enn det norske ordet, det brukes i videste forstand om det som er positivt, verdifullt, beundringsverdig og så videre både i estetisk, intellektuell og moralsk betydning. Dialogen dreier seg ikke om estetikk, men om begrepsdefinisjon, ikke «Hva er vakkert?», men «Hva betyr vakkert?». Spørsmålet som opptar Sokrates, er følgende: Når vi sier om en person, ting eller handling at den er vakker (eventuelt stygg), hvilke kriterier er det vi benytter oss av når vi gjør oss opp vår mening? (hentet fra Tormod Eides innledning)
Euthydemos eller Disputanten, oversatt av Øivind Andersen
Euthydemos er blitt kalt både en komedie og en farse. Den utspiller seg mens Sokrates er ganske tilårskommen, men før 404 (Alkibiades’ død). Sofistbrødrene Euthydemos og Dionysodoros har spesialisert seg på kunsten «å gjendrive enhver påstand, samme om den er falsk eller sann». Denne såkalte eristikken – (ord)stridskunsten eller motsigelseskunsten – sto høyt i kurs i intellektuelle kretser i Athen på Sokrates’ og Platons tid. Blant annet gir den trening i å oppdage feilslutninger. Det er ikke umulig at Platon har en slik pedagogisk bihensikt med dialogen: Han vil lære folk å oppdage feil og unngå feller. Men eristikken er bare et forstadium eller med Sokrates’ ord: Den er læringens lekestadium. Den som er god i eristikk, vil bli god til å slå bena under folk eller å trekke stolen vekk under dem så de havner på gulvet. Men de blir ikke klokere av det (se 278b). Spørsmålet om ungdommens utdanning er det underliggende tema i dialogen. (hentet fra Øivind Andersens innledning)
Gorgias eller Om retorikk, oversatt av Øivind Andersen
Allerede i antikken fikk Gorgias undertittelen «Om retorikk», og den merkelappen har dialogen også i håndskrifttradisjonen. Men i Gorgias finner vi ingen betraktninger om kunsten å skrive og holde en tale, eller om retorisk teknikk og terminologi, slik vi til en viss grad gjør i Faidros. I Gorgias blir retorikken angrepet, avkledt, avvist – selv om vi også får antydninger og anvisninger om en annen og bedre retorikk. Dialogens gjennomgangstema er hva det vil si å leve et rettferdig og dermed et godt liv. I utgangspunktet gjelder det individet: Hvem er lykkelig, og hvem er det ikke? Hvordan bør en leve?
Dialogen oser av forakt for det athenske demokratiet, der politikerne på sviktende grunnlag forfølger forkastelige mål. Mange har tolket den uforsonlige og bitre tonen i Gorgias som et uttrykk for Platons indignasjon over det som skjedde med Sokrates i år 399. Dialogen henspiller på henrettelsen av Sokrates når det antydes hvordan han med sin verdensfjernhet og moralske ubestikkelighet vil være hjelpeløs hvis han trekkes for retten. Han – den ene mot de mange – vil bli et offer for en retorikk og en politikk som han ikke selv behersker; som den eneste som virkelig handler politisk vil han bli en martyr for den sanne statsmannskunst (hentet fra Øivind Andersens innledning)
Menon eller Om dyd, oversatt av Håvard Løkke
Hva kan jeg gjøre for å bli et bedre menneske? Kan jeg oppsøke noen for å lære det, på samme måte som jeg for eksempel kan melde meg på et kurs for å lære å lese gresk? Eller kan jeg øve meg opp til å bli et bedre menneske, for eksempel ved konsekvent å forsøke å etterligne dem som anses for å være moralsk bedre enn jeg selv er? Eller kanskje er det slik at noen mennesker er gode uten å ha anstrengt seg for å bli det, mens alle vi andre alltid vil være umoralske og uvitende? Kanskje det ikke er noe jeg kan gjøre for å bli et bedre menneske? Gjennom dialogen med Sokrates blir det imidlertid klart at de spørsmålene han begynte med å kaste frem, er både vanskeligere og viktigere enn han opprinnelig trodde. Det er dermed underveis i samtalen vi finner det som gjør dialogen både intens og interessant. Slik fremstår Menon som et skattkammer av spørsmål og argumenter som har vært med på å forme vår filosofiske tradisjon. (hentet fra Håvard Løkkes innledning)
Menexenos eller Gravtalen, oversatt av Øivind Andersen
Det aller meste av Menexenos består av en gravtale. Aristoteles omtaler verket bare som «gravtalen» når han i sin Retorikk alluderer til det Sokrates sier i den korte rammedialogen om at det ikke er vanskelig å lovprise athenere blant athenere. Mange vil lese talen som en parodi på en gravtale: Sokrates driver gjøn med talerne, Platon latterliggjør retorikken. Men det er ikke uproblematisk å tolke den slik. Til det er gravtalen i Menexenos for «normal». Riktignok uttrykker taleren seg noe pedantisk – det kan i så fall være et trekk Platon bruker for å eksponere retorikken negativt. Menexenos kan også leses som Platons eget farvel til athensk politikk.
