Mange ansatte fra det nylig sammenslåtte Norsk landskap var der sammen med likesinnede og Riksantikvaren. Tun Forlag hadde vært dyktige til å samle sentrale målgrupper knyttet til den nye boken. Presseoppmøtet bestod primært av typiske ikke-urbane aktører og Bokavisen. Vi fikk eplemost med egne Tilbakeblikk-etiketter og deilige blingser. Boken er i tillegg en oppfølger av en utstilling som for tiden er på Norges-turne.

Alt var klart for en interessant lansering. Forlagssjef Heidi Jannicke Andersen styrte showet på en dyktig måte. Hun presterte imidlertid å påstå at boken viser endringer uten å moralisere, noe som ikke treffer helt, jamfør Bokavisens anmeldelse av boken. Det var uansett tydelig at det var mye agenda blant de tilstedeværende talerne: Trond Bjørli fra Norsk Folkemuseum, Oskar Puschmann som tok bokens nyere bilder og statssekretær Ola Heggem fra landbruks- og matdepartementet.

La oss først slå fast at Puschmanns presentasjon var utrolig bra. Strålende er en presis beskrivelse dersom man velger en kritisk innfallsvinkel. Hans kombinasjon av teknisk illustrasjon og reflekterte poenger i et godt oppbygd foredrag gav meg et meget godt inntrykk av boken. Han fikk frem poengene knyttet til hvordan billdeserier tas og hvilke problemer som er knyttet til dem.

Et sentralt spørsmål var hva som preger et landskap? Vegger og innredning. Landskapsrommet består, men møbleringen endrer seg over tid. Puschmann forklarte hvordan han gjenskapte nøyaktig det samme rommet. Han viste også hvordan endringen i en variabel fikk konsekvenser i andre variabler gjennom å vise resultater av nedbygging og nedlegging, det ene med konsekvensutredninger, det andre uten.

De andre to talernes fremste bidrag var å sløse med tilhørernes tid. Vi mistenker at grunnen til at de var der var av hensyn til økonomisk og moralsk godvilje i forbindelse med et prosjekt som har en agenda knyttet til politikk og kultur. Dette er landbruks- og distriktspolitikk! Og det er rene ord for pengene knyttet til prosjektet.

Det er imidlerttid viktig å vurdere en bok ut ifra dens reelle innhold og ikke utifra omliggende forhold. Vi tok oss derfor en kort prat med Oskar Puschmann og hans ene medforfatter Ragnhild Hoel etter arrangementet.

Det første vi lurte på var hvorfor det kun var to bilder i hver serie. Hvorfor var det ikke trippelbilder med?

- Dette har ikke blitt gjort før. I hvert fall ikke så nøyaktig som vi har gjort det. Vi har brukt mye tid på å finne nøyaktig riktig sted og vinkel på fotografiet. Det ligger en usynlig fortegnelse på hvert bilde. Dette har vi nedtegnet slik at det skal bli mulig å repetere bildene i fremtiden.

- Så dette er planlagt som et kontinuerlig prosjekt?

- Hele prosjektet er visualisering av en metode, forklarer Puschmann. Vi har 4500 fotosteder over hele landet som skal fotograferes med ti års mellomrom. På den måten følger vi hele utviklingen.

De blar og viser eksempler i boken mens de prater. Ulike bilder viser forskjellige ting. Et poeng er at flere av stedene er helt gjengrodd slik at man ikke kan se noen ting. Når vi lurer på om de har en spesiell agenda trekkes dette frem.

- Hadde vi ønsket å fremstille utviklingen som kun negativt, kunne vi valgt kun slike bilder. Vi har imidlertid vært ute etter å vise nyansene.

- Kan gjengroing og ødeleggelse av kulturlandskap også være positivt, ikke bare negativt? Det er jo litt tilbake til naturen slik den opprinnelig var.

- Utgangspunktet var jo ofte håpløst. I gamle dager måtte man uttynne naturen for å overleve. Vi er vel begge enige om at det optimale tidspunktet var i tidsrommet 1920 til ut på 50-tallet, sier Hoel.

- Det var da det var den beste balansen mellom det økonomiske, det estetiske og det funksjonelle, legger Puschmann til.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å lese boken når jeg rusler hjem fra lanseringen. Les min bokanmeldelse.

Her er to bilder fra boken: