Vitenskapen skal i prinsippet være objektiv og drives etter en streng vitenskapelig metode hvor alt som taler i mot en teori skal frem i lyset. Dessverre er det ofte langt mellom ideal og virkelighet, noe som kanskje først ble klart for folk flest under Sudbø-skandalen for et par år siden.
Sudbø-saken er imidlertid langt fra enestående og føyer seg inn i en lang rekke vitenskapelige svindler. I boken “Juks” ser Erik Tunstad nærmere på dette fenomenet. Han har gravd frem svært mye interessant og med 48 sider fotnoter og referanser i boken, skjønner man at han har gått grundig til verks.
Det er mange forskjellige måter å jukse på. I de mest spektakulære sakene har synderen diktet opp hele eksperimentet eller datasettet sitt. Eksempler på dette er sakene med nanoteknologiforskeren Jan Hendrik Schön og og stamcellerforskeren Hwang Woo-suk. Mer vanlig er det at man “fikser” litt på datasettet sitt, for eksempel ved å ta bort datapunkter som ikke stemmer med det man tror er fasiten.
Tunstad foretar en slags historisk gjennomgang av de mest interessante svindelsakene. Arkeologien har vært svært utsatt med mange eksempler på falske fossiler og annet lureri. Særlig graverende er “Piltdown Man” saken, hvor man angivelig skulle ha funnet en evolusjonær “missing link” mellom ape og menneske i England. Dette førte hele fagfeltet på villspor før det etter hvert akkumulerte seg så mange andre funn som ikke passet med “Piltdown Man” og det hele ble avslørt som et falsum.
Det slår meg som merkelig at forskerne trodde de kunne slippe unna med de verste tilfellene. Sudbø hevdet å ha brukt data fra registere som han ikke hadde tilgang til og som heller ikke var opprettet da arbeidet hans angivelig ble utført. Tallene han oppgav var så urealistiske at enhver som sjekket ville kunne se at dette var fantasi. Hvis man først skal jukse, burde man vel være litt mer forsiktig?
Tunstad spekulerer litt i motivene forskerne har for å jukse. Det mest vanlige er antagelig at man er så sikker på fasiten at man likegodt kan justere litt på dataene for at konklusjonen skal komme klarere frem. Ikke vond vilje, altså, men veldig langt fra vitenskapens grunnprinsipper.
Boken er svært lesverdig men er litt rotete bygget opp. Tunstad trekker konklusjonen allerede på første side, nemlig at juks ikke er så farlig fordi alvorlige tilfeller vil før eller siden avsløres. Deretter er resten av boken mest en oppramsning av forskjellige tilfeller av juks, for så å slutte helt brått uten noe forsøk på oppsummering. Det kan tenkes at hypotesen til Tunstad er riktig, men han gjør ikke noe særlig forsøk på å støtte opp om den. Til tross for denne svakheten gir boken et interessant innblikk i hvordan forskning dessverre kan foregå.