Tittel: Innenfra
Forfatter: Per-Kristian Foss
Sider: 205
ISBN: 9788203291753
Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug

I 2010 utgav Høyre-politikeren Per Kristian Foss sine memoarer på Aschehoug forlag. ”Innenfra” er en lettlest bok på 205 sider. Da hadde Foss, som fortsatt er aktiv politiker, vært med i politikken i 40 år. Når leseren er kommet til side 95 er de tre første tiårene unnagjort, med barndom, oppvekst, politisk oppvåkning og engasjement, bevissthet rundt seksuell legning og valg av livsledsager, årene med regjeringene til Willoch og Syse, samt et tiår i opposisjon. Det går fort unna i bokens første kapitler, uten særlig mange eller dype refleksjoner.

Et par faktafeil skjemmer boken. Venstre fikk ikke én stortingsrepresentant ved valget i 1973, men to. DNF (senere DLF) fikk én. I 2001 fikk Venstre to stortingsrepresentanter, ikke tre. Memoarer og erindringer er personlige, og kan vanskelig overprøves. Også memoarbøker inneholder noen fakta, og disse bør være korrekte. Valgresultater er tross alt ikke særlig vanskelige å kontrollere.

Det sies om nordmenn at går man et par generasjoner tilbake i en nordmanns aner vil de fleste av oss nedstamme fra bonde- eller arbeiderslekt. Per Kristian Foss har samme bakgrunn, til tross for at han i dag kanskje er det fremste symbolet på det urbane og dannede Høyre.

At noen av Foss’ refleksjoner er omstridte bør ikke overraske. Foss går langt i å beskrive FrP som et utgiftsparti i perioden 1985 – 89, men unnlater å nevne at FrP hadde mange innsparingsforslag, som Foss’ parti ikke støttet. At FrP, som andre partier, har områder og oppgaver man ønsker å styrke med bevilgninger over statsbudsjettet, tør være kjent for leseren. Partiet hadde dog også i denne sin mest liberalistiske periode en lang liste med kuttforslag. Foss skriver også om den innstramningspakken som Willochregjeringen måtte gå av på våren 1986 at FrP ikke var villig til å ta ansvar. Men han unnlater å nevne at FrP hadde en rekke forslag til kutt i statlige utgifter. En slik fremstilling som skal sette sitt eget parti i gunstigst mulig lys men er så selektiv i valg av historiske fakta, virker ikke spesielt tillitvekkende på de lesere som har en videre horisont enn hva forfatterens eget parti har stått for opp gjennom tiden. I forbindelse med at SP gikk ut av Syse-regjeringen, måtte partiet støtte Aps budsjettforslag, og stemme mot den avgåtte regjeringens fremlagte budsjettforslag – som de selv hadde vært med på å utarbeide. Foss skriver, ganske riktig, at slike snuoperasjoner er smertefulle. Han er sikker på at partier hadde stått seg på å innrømme åpent og ærlig når man har snudd. Det samme kunne man si om Foss’ egen fremstilling av f.eks regjeringskrisen i 1986, da Høyre valgte å gå av på skatteøkninger fremfor på å redusere offentlige utgifter.

Foss skriver at SPs ansvar for Syse-regjeringens fall, og sentrumspartienes støtte til Ap-regjeringenes statsbudsjetter i årene fra 1986 til sentrumsregjeringen kom til makten i 1997 skapte vondt blod mellom dem og Høyre. En erkjennelse av at Høyre på sin side bidro det dårlige forholdet ved å bidra til sentrumsregjeringen måtte gå av i 2000, er det ikke spor av i boken.

Bokens annen halvdel løfter inntrykket betraktelig. Foss skriver først om tiden som finansminister i Bondevik II-regjeringen, og dét med både innlevelse og tydelig engasjement. Utfordringene i å forene sentrumspartiene i regjering og FrP utenfor i et flertall for en ikke-sosialistisk politikk beskrives i nøkterne ordelag. Foss reflekterer bl.a over hvordan Kjell Magne Bondevik gikk fra å være relativt populær da han (igjen) ble statsminister i 2001, og til det utilslørte hatet som møtte ham blant mange velgere fire år senere.

I bokens første del finnes en forsiktig gjengivelse av kritikken mot hvordan ledelsen i Høyres stortingsgruppe disponerte dét mannskap den hadde til rådighet ved Willochregjeringens avgang i 1986. De som vil lese en mer utførlig kritikk bør ta for seg Lars Roar Langslets Fra innsiden (Cappelen) eller Bente Bakkes På bakerste benk (Aschehoug). Men heller ikke på begynnelsen av 1990-tallet (efter Syse-regjeringens oppløsning) var personelldisposisjonene gode i Høyre. Per Kristian Foss har i mange år vært blant Høyres mest populære politikere, og av mange ønsket som leder og/eller statsministerkandidat. Men han er også blitt beskyldt for å være tilbakeholden med å gå efter disse toppvervene. Foss viser i et eget kapittel hvordan han har hatt høye tillitsverv i Høyre på fylkesplan og landsplan gjennom mange år, men også hvordan han hverken av partiledelse, valgkomite eller partiorganisasjon har møtt den samme "efterspørsel" som på meningsmålingene. Det blir efter en slik gjennomgang en naturlig overgang til spørsmålet om hans homofile legning har medført en sperre mot å søke toppvervene i partiet. Foss viser hvordan en hviskekampanje i eget fylkeslag og tapt kampvotering om ledervervet i 1992 ble forvandlet til enstemmighet om ham til samme lederverv åtte år senere. Hans tale til årsmøtet, der han "kom ut" offentlig om sin seksuelle legning er gjengitt i sin helhet. Jeg har hørt talen tidligere, men å lese den gjør inntrykk. Foss har formulert seg tydelig, men balansert. Det er intet flammende budskap, men et gjennomtenkt og reflektert innlegg der han legger frem sitt syn på en naturlig og likefrem måte.

Folk som har lest Lars Roar Langslets fremstilling i egne memoarer av Kaci Kullmann Five som venstrevridd og "progressiv" tilhenger av Abortloven finner lite støtte for dette synet i Foss' skildring av den samme Kaci som motstander av Partnerskapsloven for homofile et drøyt tiår senere.

Foss reflekterer både over presidentskapets rolle på Stortinget, over den nyopprettede Kontroll- og konstitusjonskomiteen han gikk inn i efter valget i 2005, og om hvordan pressgrupper og mer profesjonelle lobbyister opptrer i møtet med de folkevalgte. Boken avsluttes med et slags ideologisk-politisk testamente. Om man ikke har fått det med seg før, sitter man ihvertfall efter å ha lest bokens siste kapittel igjen med en klar oppfatning av at Per Kristian Foss ikke er blant de mest høyrevridde i Høyre.

Selv om bokens siste halvdel gir et langt bedre inntrykk av Per Kristian Foss, og av hans memoarer, synes jeg likevel den bærer preg av at forfatteren fortsatt er folkevalgt. En person av Foss' kaliber, med 40 år i aktiv politisk virksomhet bak seg, har mer å by på enn hva han får frem i "Innenfra". Dét føler jeg meg rimelig sikker på. Flere ganger sitter jeg igjen med en følelse av at han burde fortalt mer og utdypet og begrunnet sin fremstilling av egen gjerning og Høyres virke i disse årene. Alt i alt en dannet og dempet fremstilling av seg selv og Høyre, der han ikke skriver mer enn det som bør aksepteres av referater fra "indre liv" i eget parti, og relasjonene til navngitte politikere.

Jeg er en ivrig leser av både memoarer og biografier, fordi jeg mener enkeltpersoner har betydelig påvirkning når politikk skapes og settes ut i livet. Å vite hva som påvirker den enkelte, og hvilke relasjoner som har vært avgjørende i vedkommendes virkning, gir en bedre forståelse av hvordan samfunnet er blitt, enn "hvitvaskede" og tannløse historiebøker. Derfor bør også denne memoarboken leses. Men jeg håper virkelig Foss skriver mer, når han har trådt ut av aktiv politikk.