Tittel: Katalysatormordet
Forfatter: Hans Olav Lahlum
Sider: 342
ISBN: 9788202379674
Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm

Er både en kriminalroman og politisk thriller. Den karismatiske lederen for en revolusjonær ungdomsbevegelse, Falko Reinhardt forsvant sporløst fra en hytte i Valdres 5. august 1968. Nøyaktig to år senere myrdes hans forlovede Marie Morgenstierne ved trikkeholdeplassen på Smestad. Førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, kalt K2, finner ut at han kunne ha forhindret mordet. I stedet får han i oppdrag å oppklare mordet, og kanskje også den to år gamle forsvinningen. Prosessen med oppklaring berører tre ekstremt lukkede miljøer; den revolusjonære ungdomsbevegelsen, et miljø av gamle nazister med ulike grunner for å ha vært med i NS, og overvåkningspolitiet – som fremstår som like blinde på det ene øyet i boken som de får kritikk for å ha vært før 22. juli-massakren. De tre griper inn i hverandre som tannhjul i et maskineri.

Jeg må med skam erkjenne at jeg ikke har lest Lahlums to foregående bøker; Menneskefluene og Satelittmenneskene (selv om det snart er rettet opp). Når Katalysatormordet inneholder referanser til de to første bøkene, og forholdet mellom K2 og hans lamme hjelper Patricia Borchmann stiller jeg med handicap. Imidlertid er referansene få og ikke avgjørende for oppklaringen av mordet, forsvinningen og de andre forbrytelsene som efterhvert skjer. Utfordringen med ikke å ha lest de to foregående bøkene er i forståelsen av forholdet mellom K2 og Patricia (og forholdet til hennes far).

Katalysatormordet foregår i 1970, og Lahlum har tidskoloritten på plass. At han konsekvent kaller Marie Morgenstierne for «kvinnen fra Lijordbanen» forteller de innvidde at t-banelinje fem ikke var bygget ut til dagens siste stasjon; Østerås. Høflighetsformene De og Dem er tilstede i nær sagt all kommunikasjon mellom personene som figurerer i boken. Naturligvis forekommer heldigvis ikke a-endelser. Sproget i boken er like arkaisk som datidens kommunikasjonsmuligheter forekommer meg. Man griper seg i å savne epost, mobiltelefoner og internett som metodikk for K2 og de vitner, kolleger, eksperter og pårørende han må få i tale. Når et slikt savn inntrer hos en leser som brenner efter å få en raskere løsning (og handling) er det nærliggende å konkludere med at Lahlums sproggrep fungerer godt for å skape riktig tidsfølelse. Dog er det et par eksempler på at det arkaiske sproget er litt vel dominerende; når medlemmene i en revolusjonær ungdomsbevegelse der de tiltaler hverandre med det kommunistiske nivelleringsbegrepet «kamerat», er det tvilsomt om et av medlemmene skulle omtale sine kamerater som «avdøde» og «for den arresterte» efterfulgt av den enkeltes fulle navn. I det hele tatt brukes fullt navn overraskende ofte mellom mennesker som både burde være dus i tillegg til ideologiske kampfeller. Det andre eksemplet er i et lengre kursivert parti i boken, der vi får et innblikk i morderens tanker. Men ville en morder i sine egne tanker omtale seg selv som «morderen hadde fått..»? Forfatteren veksler mellom å være i morderens tanker og observere vedkommende utenfra, slik jeg leser dette kursiverte partiet. Med andre ord oppfatter jeg det ikke som et helt gjennomført grep fra Lahlum.

Som bifigurer i boken figurerer både Per Borten, Trygve Bratteli og overvåkningspolitiets sjef Asbjørn Bryn, alle under konstruerte navn. Nå avdøde filosofiprofessor Arne Næss derimot, får beholde sitt eget. Beskrivelsen av dem og måten de opptrer på gjør dem lett gjenkjennelige for både lesere som har opplevet disse i levende live, og for oss som har blitt kjent med dem gjennom biografier, memoarer og historiebøker. Lahlum har også fått plass til rivaliseringen mellom POT og den militære efterretningen.

Man kan naturligvis lure på hvilke revolusjonære ungdomsbevegelser forfatteren har brukt som «modell» for den ikke navngitte grupperingen som Falko og Marie tilhørte. Både SUF (det senere AKP), Gerd-Liv Vallas KUL og grupper som nå har forsvunnet i historiens glemsel kan være aktuelle. Det samme kan den danske «Blekingegadebanden». At Falko har fått foreldre med NKP-bakgrunn kan imidlertid henspille på Bryn-Hellerud SUF, kjernen i det senere AKP. Som Hans Petter Sjøli har poengtert i sin bok om AKP hadde mange i nevnte SUF-lag foreldre med NKP-bakgrunn. Selv om de karismatiske trekkene kan stemme, er det vanskelig å se for seg Tron Øgrim som rollemodell for Falko Reinhardt. Og mange som ble med i AKP hadde den samme klassebakgrunnen som Marie Morgenstierne. Det ligger dermed mange skjulte referanser til norsk politisk historie i Lahlums siste bok. Flere enn de jeg har nevnt her, og som jeg av hensyn til handlingen ikke kan komme inn på.

Det er i liten grad den ytre handlingen som preger boken. Det er tankeprosessene og dialogene om beviser og motiver som skal drive frem oppklaringen. Imidlertid kommer det et taktskifte midtveis i boken. Slutten blir dermed dramatisk, også i handling.

For den som har lest de to foregående bøkene vil nok samspillet og forholdet mellom K2 og Patricia få ytterligere dybde og dimensjon. Jeg grep meg i å tenke på hvem lamme og isolerte Patricia minnet om. Hennes krasse tone og utålmodighet, dårlig kamuflert bak datidens høflighetsfraser og dannede oppførsel gav assosiasjoner til Anne Holts heltinne Hanne Wilhelmsen, som også endte i rullestol. Muligens er dette en tilfeldighet.

På lanseringen av Katalysatormordet opplyste Lahlum at manuset var på det nærmeste fullført da 22.juli-massakren fant sted på Utøya. Det påvirket ham i den avsluttende del av skriveprosessen, men ikke i hvordan bokens på forhånd uttenkte slutt ble.

Under lanseringen fikk en av bokens figurer, Miriam, bokstavelig talt liv. For rollemodellen er Mina Finstad Berg, konsulent i forlaget og rådgiver i forbindelse med Lahlums to første krimbøker. Boken er tilegnet henne, som en konsekvens av Utøya-massakren. Når man ved å lese boken ser hva Miriam gjør, er tilegnelsen til Mina «som representant for fremtidshåpet og en ny generasjon samfunnsengasjerte idealister» veldig forståelig.

Katalysatormordet er definitivt en lesverdig krimbok, både hva angår komponering av fortellingen, sproget i seg selv om som et av grepene for å få på plass den riktige tidskoloritten, og de mange skjulte og ikke fullt så skjulte henvisningene til viktige sammenhenger i norsk historie. De sistnevnte minner om at Lahlum tross alt er historiker av profesjon. Det er godt mulig han kunne skrevet gode krimbøker uten sin profesjon som base. For denne leser gir forfatterens profesjon dimensjoner til fortellingen som ligger langt utenfor selve krimgåten leseren presenteres for.