Tittel: De ensomme
Forfatter: Håkan Nesser
Oversetter: Elisabeth Bjørnson
Sider: 473
ISBN: 9788205408302
Utgitt: 2011
Språk: Bokmål
Forlag: Gyldendal

Helt siden bøkene om Van Veeteren har Håkan Nesser vært en av mine favoritter.

Med sine fiktive byer og steder er han forholdsvik unik; Ed McBain er vel den jeg kommer på som lar sin helt Steve Carella operere i en oppfunnet og ikke-eksisterende by.I denne serien legger Nesser handlingen til Kymlinge, en liten by i Sverige.

Historien starter i Uppsala på slutten av sekstitallet; en gruppe studenter møter hverandre rent tilfeldig og like tilfeldig oppstår et årelangt vennskap. Tre år inn i vennskapet dør en i gjengen. Hun faller ned en kløft under en sopptur. Trettifem år senere dør et annet medlem av den samme gjengen, nøyaktig på samme måte og nøyaktig på samme sted.

Gunnar Barbarotti, politimannen fra ”En helt annen historie”, ”Menneske uten hund” og ”Beretningen om herr Roos”, får denne saken i fanget og en underlig, skjebnesvanger og til tider ekkel historie, rulles ut. Her er en historie som inneholder alle ingredienser; vennskap, kjærlighet, sex og mord. Plottet er intrikat, tidslinjen lang og handlingen utspiller seg i nåtid, fortid og i hodet på det første offeret. Komplisert? Ja. Men håndterbart.

Selve historien griper tak i deg og holder deg fast i et knugende grep, så knugende at du til tider har mest lyst til å slippe unna – men klarer det ikke. Ytre og indre dramatikk, psykologisk dypdykking uten å bli forklarende og kjedelig. Flere ganger ble jeg grundig overrasket; alt var så annerledes enn jeg hadde trodd. Og i tillegg blir jeg grepet av hvor ulidelig spennende historien er, til tross for at det ikke ødsles med kuler, krutt, blod og død.

Språket i boken er godt. (Nå hører det til at denne anmelderen har lest den på originalspråket; der svever ordene av gårde, de ruller og tumler og finner alltid retningen. ) Setningene er fortettet mening, befriende fritt for tørrsnakket og alle de overflødige ordene som kjennetegner mange andre moderne romaner. Nessers språk er mettet. Og samtidig lett.

Nesser forteller om Sverige. Om enkeltmennesket, men også om enkeltmennesket som en del av noe større, del av en sammenheng, en relasjon, et samfunn. Og alt mennesket bærer i seg. Livet. Døden. Kjærligheten. Mangelen på kjærlighet. Skyld. Skam. Forsoning.

Håkan Nessers romaner har et eksistensielt rom i seg; det er plass for refleksjoner over livet. Hva er vesentlig? Hva er det ikke? Hva er mening? Hvor finnes denne meningen? Finnes det mening i det tilsynelatende meningsløse?

Slike spørsmål slynger seg i en elegant tråd gjennom hele boken, vi ser den i Barbarottis samtaler med Gud, vi merker den i hans samtaler og avhør med andre karakterer. Disse eksistensielle refleksjonene hadde i seg selv vært tilstrekkelig interessant lesning. Paret med en intrikat historie, mord og mysterium, blir det sprengstoff. Og samtidig; et beroligende middel. Sett deg godt til rette, ha god tid og gjerne et glass, nei en flaske, god rødvin.

Forbered deg på flere timer med tanker og god lesning.