Tittel: Humanioras fremtid
Forfattere: Simen Andersen Øyen, Ingrid Birce Müftüoglu og Finn I. Birkeland (red.)
Sider: 256
ISBN: 9788202359423
Utgitt: 2011
Språk: Bokmål
Forlag: Cappelen Damm Akademisk

Og hvor ble fremtiden av?

Universitetet er stedet der man går og går: To hundre skritt fra auditoriet til kantina. Tre hundre skritt til biblioteket. Fem hundre skritt tilbake til neste forelesning. Før man vet ordet av det, er man kommet til døra – den som fører ut til det virkelige livet: arbeidslivet. For mange humanister – her forstått som personer med kompetanse i humaniora - venter NAV-køen, eller kanskje en irrelevant jobb. Han som stuer bagasjen din gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen har kanskje en master i litteratur. Drosjesjåføren som kjører deg ut dit, kan muligens Descartes like godt som kartboka.

Det er ikke jobbutsiktene for humanister som står i fokus i denne boken, selv om forordet tar opp.
det økende fokuset på effektivitet, lønnsomhet og ”fleksibilitet” innenfor det akademiske arbeidslivet. De 12 bidragsyterne fokuserer i stedet på et mer grunnleggende spørsmål: Hvilken rolle kan humaniora spille i dagens og morgendagens samfunnsliv? Det nevnte forordet – med den megetsigende tittelen ”de unyttige” – tar opp utviklingstrekk som truer med å marginalisere humanvitenskapene. Tradisjonell, hierarkisk og politisk makt bygges ned, og beslutningsmyndighet outsources til diffuse aktører som gjerne omtales under sekkebetegnelsen ”markedet.” I et stadig mer nytteorientert vitenskapelig klima havner fortolkningsvitenskapene i bakleksa, eller får en appendiksfunksjon i retorikken om ”tverrfaglighet”, skriver redaktørene. Humanioras tradisjonelle rolle som et dannelsesprosjekt initiert av nasjonalstaten er i ferd med å forvitre. Hvilken funksjon kan disse vitenskapene da ha?

Det er et interessant utgangspunkt. Bidragene spriker i alle tenkelige retninger, og noen utenkelige. Mens enkelte graver seg ned i konkrete problemstillinger, satser andre på mer overgripende perspektiveringer. De fleste ser ut til å ha liten eller ingen tro på den fremtiden bokens tittel så håpefullt henviser til. Gunnar C. Aakvags essay heter riktignok ”På sporet av en ny samfunnsvitenskap?” og peker på hvordan samfunnsvitenskapen kan tilpasse seg det 21. århundres politiske og kulturelle virkelighet. Men ellers er det stort sett pessimismen som rår. Og hvilke fortolkningsvitenskaper er det egentlig som skal belyses i denne boka? I etterordet legges det – med henvisning til Foucault – uttrykkelig opp til en definisjon av ”humaniora” som også omfatter samfunnsfagene. Flere av bidragsyterne har samfunnsvitenskaplig bakgrunn, og skriver om problemer knyttet til eget fagfelt. Men er dette egentlig humaniora, slik vi vanligvis bruker begrepet?

Bokens undertittel er kampen om forståelsen av menneske og samfunn, og denne kamp- og konfliktretorikken går igjen i mange av tekstene. Et gjennomgangstema er at humaniora må bidra med noe i forhold til miljøspørsmålene, globaliseringen eller andre av vår tids store utfordringer. Mange av skribentene etterlyser en kritikk av de rådende paradigmer, og de økonomiske og teknologiske maktsentra som ser ut til å styre samfunnsutviklingen. Humaniora må etablere en slags utenfor-posisjon i forhold til de dominerende tenkemåter – en kulturkritikk som overskrider kulturens egen selv- og virkelighetsforståelse.

Men hva vil dette rent konkret si? Det får vi ikke noe svar på. I stedet får vi inntrykk av at humaniora er på defensiven, ja nærmest gisper etter luft i en verden der politiske problemer skriker etter løsninger og vitenskapen reduseres til et instrument for en makt som sitter alle andre steder enn i akademia.

Kari Jegerstedt skriver i sin artikkel om humanistisk kunnskapsproduksjon og undervisning i en stadig mer globalisert og kapitaldrevet verden. Hun prøver å virke optimistisk, men Goliats skygge hviler tungt over teksten når det heter at humaniora må etablere en ny kunnskap ”som motsetter seg hele den instrumentelle tenkningen som ligger til grunn for den utbredte byråkratiseringen innenfor dagens utdanningsregime.”

I Jan Helge Solbakks tekst kan vi lese om hvordan bioetikken i stor grad er kjøpt og betalt av den medisinske industrien den er ment å skulle kritisere. Simen Andersen Øyen beskriver på sin side miljøkrisen som en meningskrise, skapt av Vestens overtro på vekst og teknologi. Men han har ingen alternativer å peke på, selv ikke innenfor miljøbevegelsen klarer man å tenke utenfor boksen. Vi kan ikke, skriver, Øyen, forestille oss løsninger på miljøproblemene som ligger utenfor det nåværende vekst- og teknologiutviklingsparadigmet. Miljøengasjementet ender opp som en individfokusert moralisme, uten egentlig evne til å utfordre makten eller systemet.

Man kan lure på hva Øyen mener om ”Governator” Arnold Schwarzenegger. Den tidligere lederen for en av verdens største økonomier viser jo nettopp hvordan miljøengasjement kan forenes med politisk makt. Uansett ser fremtiden også i denne sammenhengen ut til å være kort og brutal: ”Det er i dag lettere å tenke seg jordens undergang enn alternativer til vårt teknologiske vekstimperativ.” Slik blir også dette en fallitterklæring på humanioras vegne.

Hvorfor humaniora sakker akterut i samfunnsdebatten, illustreres kanskje best av Gry Brandsers tekst. Med utgangspunkt i blant annet Humboldts vitalistiske språkfilosofi tar hun opp en idé om et ”livspust” eller et ”uforklarlig overskudd” av mening i språk og menneskelig samhandling. Dette leder over til en utlegning om Hannah Arendts kritikk av ”politikken” og det moderne samfunnets konformitet og fremmedgjøring. Arendts ideer handler blant annet om ”frihet”, som omtales som ”en virtuositet som glitrer, (…) et overskudd av livsnærværende fryd som så å si renner over kanten av enhver diskursfornuftig dialog.” Hun hyller en ”ubetinget kjærlighet som ligger latent i menneskets evne til å omforme sanseinntrykk til manifeste språklige uttrykk for anerkjennelse av livets vrimlende mangfoldighet.” Puh! Filosofer lykkes sjelden når de prøver seg som sosiologer, og Arendts subjektive, følelsesladde retorikk er så langt fra alt som er gangbar valuta i samfunnsdebatten som det går an å komme.

Dette aktualiserer bokens alvorligste mangel, nemlig fraværet av et tydelig skille mellom humaniora og samfunnsfagene. Et humaniorabegrep som omfatter alt fra den klassiske rollesosiologien til Arendts verdensfravendte retorikk er så utvannet at det blir helt meningsløst. Den eneste som ser ut til å ville gjøre noe ut av dette skillet, er Pål Veiden. I sitt essay ”Hvem skal stoppe moderniteten” skiller han mellom samfunnsfag og humaniora, en distinksjon som er lite til stede ellers i boka. Veiden viser hvordan samfunnsvitenskapene med sin hang til kjappe og enkle svar lett blir et redskap for moderniteten – her forstått som vår tids kjerneverdier: kapitalisme og konsumerisme, rasjonalitet og fremskrittstro, globalisering og rotløshet. I akademia setter denne moderniteten sine umiskjennelige fotavtrykk i form av byråkratisering og nyttetenkning: Lær deg tysk, for det trenger næringslivet!

Humaniora, skriver Veiden, kan begrunne seg selv nettopp ved å ta opp den modernitetskritikken samfunnsfagene ga opp. Og humanvitenskapene er kanskje verdifulle nettopp fordi de er ”unyttige”? Kanskje kan det sies så enkelt som at humaniora rett og slett gir oss et rikere liv og gjør oss til autonome mennesker? Men denne innsikten – gjemt bort i det beste tekstbidraget i denne boken - forutsetter en avgrensning av begrepet ”humaniora” som verken redaktørene eller de fleste av bidragsyterne ser ut til å være villige til å gjøre.