Tittel: En hjelpende hånd
Forfattere: Trude Teige
Sider: 250
ISBN: 9788203198137
Utgitt: 2010
Språk: Bokmål
Forlag: Aschehoug

Jeg var veldig bevisst min egen forforståelse da jeg startet lesningen av denne boka. Jeg var smertelig klar over at dette var enda en ”krimdronning”, en i en lang rekke, både innenlands og utenlands. (Nevn noen da Svein… ? )

I tillegg måtte jeg være bevisst på at jeg automatisk ville sammenligne denne boka med de beste jeg har lest gjennom tidene og samtidig vær klar over at det ikke er så mange som kan måle seg med John Dickson Carr, Raymond Chandler, Dashiel Hammet, Sjöwall og Wahlö, Robert Wilson og , for ikke å forglemme, de beste av Connely, Dan Turell, (carella)… Det vil si at det ikke er småtteri man skal kjempe om plassen gjennom nåløyet med.

Når jeg i tillegg må innrømme at jeg er temmelig lei klisjékrim, lei helter med problematiske liv og samme forbokstav på for - og etternavn (les Harry Hole, Varg Veum, etc. ); da blir det vanskelig å være objektiv og saklig i sine vurderinger. Som om ikke det var nok, måtte jeg ta en runde omkring tv-kjendiser og forfatterskap, bare for å sikre meg at jeg kunne tenke en uhildet tanke. I den grad det er mulig forsøkte jeg altså en fenomenologisk tilnærming til teksten.

Jeg leste boken og kan like gjerne si det med en gang; dette var lettlesning. Det tok ikke mange sidene før man liksom hadde listet ut plottet, funnet ut hvem som var snill og hvem som var slem og ikke minst hvem morderen var.

Dette var en historie som nok hadde fascinert meg i den perioden hvor jeg elsket og lot meg besnære av gjentagelsenes magi, dvs. den perioden i livet hvor man sluker Hardy-guttene, Bobsey-barna og Nancy Drew. Historier skrevet etter formel med en ufravikelig forutsigbarhet. Man vet det kommer en skurk på banen i kapittel to, man vet at helten blir lurt/fanget og at hun/han løser flokene som ved et mirakel, eller på en utstudert snedig måte i siste kapittel. De snille vinner i kampen mellom ondt og godt.

Psykologisk innsikt glitrer med sitt fravær i denne historien, personene er pappfigurer med pappfigurenes sjelekvaler og samtidig er språket altfor enkelt, stilen oppramsende og selve historien platt. Ren dusinvare.
Fenomenologien til tross, holder ikke dette mål. Og jeg er overbevist om at hadde ikke TT hatt status som kjendis fra tv hadde denne historien aldri blitt publisert.

Trude Teige (eller kanskje hennes forlegger) forsøker å lure oss lesere og innbiller seg å komme unna med det. Dette er Frøken Detektiv for voksne. Er det dét du er ute etter må du gjerne kjøpe denne boka. Ellers er det bare å svinge unna. Selv foretrekker jeg den originale Nancy Drew. Den voksne , norske kopien er dølle greier. Beklager.