Tittel: Livet
Forfattere: Keith Richards
Sider: 526
ISBN: 9788280873125
Utgitt: 2010
Språk: Bokmål
Forlag: Bazar Forlag

For å starte: Det er ikke ofte jeg leser en bok med innebygd soundtrack. Allerede fra de første sidene strømmet de gode gamle riffene ut. For hver nye side kunne jeg høre sanger inne i hodet. Fra Satisfaction, Get off my cloud, Under my thumb, Street fighting man og til Sweet Lies... (Fra ? til “Bridges of Babylon” ?)

Det er ikke fritt for at tankene gikk tilbake til gutterommet på sekstitallet; en kamerat og jeg satt i halvmørket og spilte ”Sticky Fingers”. Gang på gang på gang. Og etter den ”Let It Bleed.” To gutteslamper, med lang lugg og luftgitar. Jeg glemmer forresten aldri den utrolige følelsesblandingen av storby, verden, kåtskap, dop, rock’n roll og Gud vet hva som etset seg gjennom kroppen min i det røykfylte, dunkle lokalet på ungdomsklubben ”Lis-ten” når jeg for første gang hørt Honky Tonk Woman mens jeg svettet på dansegulvet i denne bula av en ungdomsklubb. Skaden var gjort og The Rolling Stones skulle følge meg resten av livet.

Denne boken er altså mer enn en biografi. Den er en kronologi, et ikonografisk studium og en framstilling av en hel epoke, en epoke som kanskje mer enn noen annen har preget mange av den moderne verdens mennesker. Og her har vi altså muligheten til å tilegne oss mye av bakgrunnen, noen av hemmelighetene, til det som har gjort oss til det vi er. Noe av det, i alle fall.

Om jeg ser bort fra min personlige fascinasjon for Stones og spesielt for Keith Richards, er det uansett noe som slår meg; denne mannen kan kunsten å fortelle. Jo da, jeg vet at han har en god hjelper i James Fox, men likevel er denne biografien dynket i ren fortellerglede. Utvalget av historier og anekdoter virker som om det er utført med nennsom hånd, fritt for skandalerier, fritt for skittkasting og selvhevdelse. Selv om en selvbiografi i seg selv kanskje kan sies å være en ultimat selvhevdelse?

Vi får et innblikk i hvilken klassereise KR har foretatt, hva han har ofret på veien og ikke minst viser han , helt uten anger eller bortforklaringer, hvordan han levde/lever rock’n roll. Samtidig som han faktisk levde et familieliv. Han forteller skånselløst om sex, dop og kriminalitet, farene og følgene av utstrakt rusmiddelbruk. Og som han selv skriver; ”Tro det eller ei, jeg har ikke glemt noe av det!”

Selv om Livet appellerer til kikkeren i meg er det den som får minst mat. Og den nysgjerrige får sitt; det er klart det er morsomt å få bekreftet det man hele tiden har trodd; at Brian Jones var en tulling og Mick Jagger en kødd. Men mest av alt griper denne livshistorien tak i musikeren i meg. Den Svein som simpelthen elsker riffbasert rock og rythm and blues. Den Svein som lå med en bitte liten reiseradio under dyna på natta og hørte på Radio Luxembourg og Satisfaction. Og den Svein som alltid har slitt med å få til å spille disse riffene selv. Nå vet jeg hvorfor. Hemmeligheten ligger i stemmingen av gitaren. I alle år har jeg forsøkt å få til de gode gamle Stones-riffene med normalstemt gitar, dvs. E-A-D-G-H-E. Bare tull og bortkastet tid. Keith avslører; du må stemme i Åpen G, dvs. G-D-G-H-D og kvitte deg med bassen. Kast den og klar deg med 5-strengs gitar. Keith forklarer at en ny verden åpenbarte seg for ham når Ry Cooder viste ham den åpne stemmingen; det var som å lære seg gitar på nytt. Og siden brukte han den.

Livet – er altså mer enn en oppramsing av livshendelser; den er spekkfull av selvinnsikt, varme og ikke minst musikalitet. Keit Richards puster musikk, har uendelig mye musikk i seg. Han oppviser en ydmykhet overfor sitt eget talent som er av den sjeldne sorten. Han skriver:

”Jeg har aldri hatt vanskelig for å skrive sanger. Det var en ren fornøyelse. Og en vidunderlig gave jeg ikke visste jeg hadde. Det forbløffer meg.”

Og i den vrimmelen av flinkiser vi lever blant i dag er det befriende å lese at KR sier; ”Jeg ønsket aldri å spille som andre, bortsett fra helt i begynnelsen, da jeg ville være Scotty Moore eller Chuck Berry. Etter det ville jeg bare finne ut hva gitaren eller pianoet kunne lære meg.”

Resten må dere nesten lese selv.

Boka er en gave til rocke-interesserte, til gitarister og Stones-tilhengere. I tillegg har den kommet i pocketutgave. Jeg skjenker meg et lite glass Jack Daniels og skrur på Wild Horses.