Tittel: Vidunderlige dager i vente. En biografi om Olof Palme
Forfatter: Henrik Berggren
Sider: 611
ISBN: 9788281880665
Utgitt: 2010
Forlag: Versal Forlag

Da den svenske journalisten Henrik Berggren i avisen Dagens Nyheter skulle skrive en leder i forbindelse med tyveårsdagen for mordet på Olof Palme begynte han å bla i en mappe med gamle presseklipp om den tidligere svenske statsministeren. Han oppdaget raskt at Olof Palme hørte til en annen tid - som var blitt borte i løpet av de tyve årene.

Grundig biografi – uten kritisk blikk
Berggren bestemte seg for å skrive Palmes biografi. Og dét har han gjort. Den ble publisert i 2010 – i Norge på Versal forlag. Forfatteren beskriver sin ambisjon slik: ”.. jeg ønsket å fortelle historien om Olof Palme og hans tid, med all den rikdom, fremstillingsevne og kunnskap som den fortjente.”

”Vidunderlige dager i vente” er tittelen, som gjenspeiler Palmes optimisme, fremtidstro og tillit til kunnskap og vitenskap. Boken på 611 sider er grundig, velskrevet og informativ. Jeg oppfatter den også som lite kritisk til Olof Palme, og har problemer med måten kildene er brukt, og henvist til i selve teksten.

Kildene – og hvordan disse er brukt
For å ta det siste først: Det mangler naturligvis ikke på kilder om Olof Palmes liv, så vel skriftlige som muntlige. Berggren lister opp både offentlige publikasjoner, aviser og offentlige arkiver. Lite er imidlertid spesifisert på de to sidene som er satt av til dette. Litteraturlisten er derimot konkret og utfyllende; den strekker seg over 20 sider.

Olof Palmes virke i det offentlige strakk seg fra slutten av 1940-tallet og frem til han ble myrdet 28. februar 1986. Mange muntlige kilder lever fortsatt, men få av dem er intervjuet. I boken skildres konflikten mellom den bråmodne Carl Bildt fra 1983 (han ble senere statsminister og er nå utenriksminister), og likeledes Palmes forhold til de ulike svenske riksdagspartienes ledere opp gjennom årene. Men hverken de, deres medarbeidere eller politikere fra Palmes eget parti er intervjuet.

Over 15 sider redegjør Berggren for hvordan kildene er benyttet, i tilknytning til hvert kapittel. Dette er naturligvis nyttig informasjon, men boken inneholder ikke fotnoter som kan utdype teksten – og heller ikke noe personregister. Flere steder i teksten henviser forfatteren (sannsynligvis) til undersøkelser som skal understøtte hans (og Palmes?) oppfatning av virkeligheten i Sverige – og verden. Jeg kan ikke finne informasjon om disse i opplysningen om bruken av kilder, men det er mulig at jeg har oversett noe.

Enhver forfatter må naturligvis selv velge hvordan kildene skal brukes; som bakgrunnsinfo for å lage en best mulig fremstilling, eller til også å virke sammen med selve teksten – slik at leseren blir ytterligere opplyst ut over selve leseopplevelsen. Måten Berggren har brukt sine kilder fører til at leseropplevelsen av boken gir mindre utbytte – i hvert fall utenfor Sverige – enn den kunne ha gitt.

Tradisjonell biografi – og en mektig fremstilling
Betenkeligheter og kritikk til side: Dette er en imponerende, grundig og mektig fremstilling av det moderne Sveriges fremvekst, og konfliktlinjene i Olof Palmes tid. Mer enn memoarer kan en biografi sette den biograferte inn i en større helhet. Berggren påpeker at selv om Palme bryter med familiens tradisjon ved å velge sosialdemokratiet som arena for sitt samfunnsengasjement, så opprettholder han familietradisjonene gjennom kunnskapsbasert, internasjonalt orientert virke med vilje til å gå inn i sin tid for å prege og forandre den.

Olof Palme kom fra en velstående familie der farfaren gift seg med en finsk adelsdame, faren med en baltisk adelsdame – og han selv giftet seg inn i svensk adel. Berggren begynner med å fremstille farfaren og farens liv og virke, for å gi en forståelse av bakgrunnen for og rammene rundt Palmes liv som barn og ungdom.

Både faren og farfaren døde i 1934, da Olof Palme var syv år. Han ble sendt til kostskole, og derefter til offisersopplæring i kavaleriet. Alt i tråd med farens ønsker. Olof fulgte ønskene lojalt. Og studerte også jus. Men i 1947/48 valgte han å gå på college i USA. Dette oppholdet mer enn noe annet kom til å prege hans oppfatninger og videre politiske virke. Hans tro på fremtiden, på kunnskap og vitenskap.

”Under oppholdet i USA hadde Palme innsett hvilken betydning økonomisk vekst og materielle fremskritt hadde for de sosiale relasjonene i et samfunn. Frihet og fremskritt var noe som oppsto når individene hadde muligheter for å bryte opp, legge det gamle bak seg og forbedre sine vilkår.” (s, 185).

Det store talentet – og tilfeldighetenes spill
Det er mye i bokens fremstilling og underliggende tone som minne meg om C. J. Hambro-biografien Liv og drøm; den briljante intellektuelle som bare venter på å bli oppdaget, slik at han kan få forløst sitt intellekt og utføre store gjerninger.

Et tilfeldig møte førte Palme inn i den svenske studentorganisasjonen SFS, og rett inn i kampen med øst-europeiske kommunister om kontrollen med den internasjonale studentorganisasjonen. Der gjorde han seg bemerket, også hos sosialdemokrater i andre vestlige land (spesielt Storbritannia). Han møtte Sveriges statsminister Tage Erlander tilfeldig i 1951. To år senere ble han håndplukket til å bli Erlanders personlige assistent. Så kort tid tok det ham å havne midt i det svenske folkhemmets maktsentrum.

Palme skrev taler, betenkninger, gav råd, og var overalt. Han håndterte striden om pensjoner (ATP), var med Erlander til Kennedys begravelse i 1963, og gikk inn for at Sverige som nøytralt land skulle skaffe seg atomvåpen – for dermed å true de store atommaktene til å ruste ned.

I 1958 ble han valgt inn i riksdagens førstekammer (som nå er avskaffet), og i 1969 ble han partileder og statsminister. Han var en fryktet debattant, og ble åpenbart hatet i mange miljøer. Berggren skildrer hvordan svensk politikk på riksdagsnivå var; lidenskapsløs, argumenterende – men uten de store følelser. Palme hadde intellekt, kunnskap og argumenter – men var nyvinnende ved å spille på følelser og argumentere til dels lidenskapelig. Han formelig nøt å knuse sine motstandere,. Men selv Palme hadde sine begrensninger. Han lærte aldri hvordan han skulle håndtere svenske Centerns leder Torbjörn Fälldin – og tapte da også valget for ham i 1976.

Palme er kjent for sitt sterke engasjement mot Vietnamkrigen, og bildet av demonstrasjonstoget der han gikk i første rekke, side ved side med Nord-Vietnams ambassadør i Sovjetunionen. Det vil nok derfor overraske mange hvor langt Palme gikk i å holde liv i underhåndsforbindelsene med USA selv i de årene der offisielle forbindelser mellom de to landene var nærmest ikke-eksisterende.

Få motforestillinger
Det presenteres svært få motforestillinger til den sosialdemokratiske virkelighetsoppfatningen som skildres i biografien. Kanskje det ikke fantes intellektuelt sett alternative kraftsentra rundt eller utenfor de borgerlige partiene. Men på slutten av Palmes tid kommer Moderaterna (Høyre) inn og avløser Centern som sterkeste opposisjonsparti. Gösta Bohman bygget som partileder opp en annen type argumentasjon enn forgjengerne, og tankesmien Timbro ble etablert. I Carl Bildt fikk den svenske høyresiden en intellektuell lederskikkelse av en helt annen type enn tidligere partiledere. Dette håndterte Palme dårlig.

Palme fikk aldri oppleve Murens fall, eller oppløsningen av Sovjetunionen. Han opplevet imidlertid hvordan opposisjonsgrupper som Solidaritet og Charta 77 ble etablert. Han ville imidlertid holde dem på en armlengdes avstand. Han trodde ikke at de hadde noe vesentlig å bidra med. Han, som i alle år hadde hevdet de små landenes rett til suverenitet og selvstyre.

Han opplevet så visst Thatcher og Reagans utfordring av den sosialdemokratisk etablerte sannhet rundt den sterke stat som forutsetning for individenes selvrealisering. Ifølge Berggren ville svenskene ha Palmes modell. Staten skulle garantere dem velferd, og så skulle de selv kunne gi sine liv intellektuell og åndelig føde. Men Berggren antyder at Palme ble skuffet over hvordan hans landsmenn i liten grad grep muligheten til det siste. Svenskenes deltagelse i studiesirkler var vist unik i disse årene. Berggren skildrer også endrede moteretninger i svensk kulturliv – og hvordan dette påvirket politikken.

Vidunderlige dager i vente er en imponerende fremstilling av en unik svensk og internasjonal politiker, og en bauta over politiske og ideologiske landskap som forsvant få år efter Palmes død. Man kan lengte efter hans retoriske styrke og eleganse (han krydret ofte talene sine med skjulte litterære henvisninger), og hans evne til å skape følelser rundt ideologiske spørsmål.

Olof Palme var heller ikke mer enn et menneske, med sine begrensninger. Boken viser hvordan selv et blendende intellekt anerkjent av alle kan komme til kort i møtet med folkeligheten og det jordnære.