Mye er blitt skrevet om folkemordet i Rwanda (se for eksempel Bokavisens oversikt), men nabolandet Burundi har det vært relativt stille om. Landet består imidlertid hovedsakelig av de samme folkegruppene, hutuer og tutsier, og har hatt mye av de samme problemene som Rwanda.
John Bosco Ngendakurios vokste opp i en blandet familie, dvs. med en tutsi til far og en hutu til mor. Dette gjør at han blir liggende tynt an når en voldsbølge bryter ut i 1993. I boken Kryssild fra Lunde Forlag forteller han om sitt liv som flyktning i Burundi og Tanzania og om hvordan han til slutt ender opp i Norge.
Som 13-åring opplever Ngendakurio at familien blir massakrert av en hutu-mobb. Han overlever selv ved å flykte ut i jungelen og senere holde seg i skjul hos en hutu-onkel. Senere må han imidlertid flykte videre over til Tanzania, hvor han etter hvert blir boende i en flyktningeleir i mange år. De burundiske flyktningene er ikke spesielt populære i Tanzania så livet som flyktning uten store fremtidsutsikter er alt annet enn enkelt.
Personlig synes jeg at noe av det merkeligste ved folkemordene i Rwanda og Burundi er at så stor andel av befolkningen tok aktivt del i nedslaktningen. Ngendakurio mistenker for eksempel hutu-onkelen, hvor han lever i skjul, for selv å være ute og drepe tutsier!
Boken er svært kortfattet og med stor skrift, slik at man enkelt leser ut de ca. to hundre sidene på en times tid. Selve fortellerstemmen er nokså ”barnslig”, med mange korte setninger uten å gå for mye i detalj eller dvele ved begivenhetene. Dette passer for så vidt bra siden Ngendakurio ikke var veldig gammel da de mest dramatiske hendelsene fant sted. Historien er uansett så gripende at den vil gjøre inntrykk på leseren.
På den annen side sitter jeg litt med følelsen av at man kunne gjort enda mer ut av historien og dermed gjort den interessant for et enda større publikum. Boken gir uansett et viktig innblikk i en av mange flyktningeskjebner. For Ngendakurio ser dramaet ut til å ha fått en lykkelig slutt, men mange er ikke så heldige.