Det er klart det er fascinerende å lese en krimbok der handlingen utspiller seg i ens egen by, Fredrikstad. Voldsomt fascinerende. Og ikke minst skaper dette helt særegne forventninger, forventninger som kanskje gjør meg inhabil som anmelder i forhold til akkurat denne boken.
Og kanskje er noen av forventningene mine helt feilslåtte og i altfor stor grad preget av at jeg har lest et bind av Knausgård? At jeg forventer å kjenne igjen flere av karakterene, at jeg forventer en ”outing” av personer jeg kan kjenne igjen og har et lokalt forhold til?
I så måte blir jeg skuffet. ”Tysteren” er veldig sparsommelig med den slags. Til gjengjeld er den spekket med geografiske henvisninger, noe som føyer en ekstra og morsom dimensjon til historien for en som er født og oppvokst på Lisleby, som nå bor i nærheten av ”Løytnanten” og som har jobbet på Kråkerøy og dermed vandret over gangbroen antagelig tusenvis av ganger. Og ikke minst kikket opp mot leiligheten i den nye boligblokka og lurt på hva og hvem som skjuler seg der. Nå vet jeg det.
”Tysteren” er en kritikerrost kriminalroman. Nå forstår jeg hvorfor.
Jan–Erik Fjell er spesielt god på et par saker. Han har konstruert et komplisert plott, men ikke så komplisert at spenningen forsvinner. Han tegner gode karakterportrett. I tillegg skriver han godt. Språket er ”tettpakket” og det er få pauser mellom de spenningsdrivende situasjonene i historien. Det er lite språklige klisjéer, selv om de må være tilstede om romanen skal karakterisere til kriminalroman. Det er i utgangspunktet en klisjéaktig sjanger. Og persontegningene er troverdige, selv om stereotypier er påkrevet. En god politiroman må inneholde snille purker, slemme purker, hederlige purker osv. Og her er vi kanskje ved noe av det jeg ikke setter pris på ved ”Tysteren”; helten Anton Brekke er farlig nær de mer velkjente heltene. Fikser ikke kvinnfolk, familie og forpliktelser. Er litt på siden i sitt forhold til stimuli. Enda godt at Brekke ikke er på fylla, men er spilleavhengig. Vi trenger ikke enda en Harry Hole. Eller Varg veum. Eller hva de nå heter alle sammen…
Bortsett fra det er Brekke en sympatisk fyr som antagelig deler forfatterens fascinasjon for Cosa Nostra. Han er kunnskapsrik og en dyktig politimann som ikke helt behersker arrogansens kunst, selv om han kanskje ønsker det. I politiromaner figurerer som regel flere sterotypier side om side; Erik Lange er lett gjenkjennelig som den ondskapsfulle snuten med usiktet mel i posen; man finner lignende typer hos Nesbø, Leif G.W. Persson, Sjøwall & Wahløe og mange andre. Men som sagt tidligere; sterotypier er en del av håndverket knyttet til krim. Fjell utøver et godt håndverk, det skal sies. Og han oppviser god fantasi i konstruksjonen av plottet. Han skaper også dynamikk i historien ved å variere mellom det aktuelle og det retrospektive; den drevne leseren vil jo da automatisk forstå at løsningen på dagens gåte er å finne i fortiden. Kjente håndgrep, ikke minst fra Ibsens skuespill, men ikke desto mindre virker de. Nesten hver gang. ”Tysteren” er ikke noe unntak i så måte. Det er spennende å lese om mafiaen i New York fra etterkrigstiden og framover, vi møter gode nyanserte persontegninger og realistiske, fremstillinger av råskapen i de kriminelle miljøene. Fjell sparer oss ikke for detaljer…
Selve koblingen mellom fortid/fremtid er overraskende, selv om man sitter med en følelse av at det ligger i kortene.
En karakter jeg likte godt er ”Løytnanten”, en funksjonshemmet gangster, en fikser, som definitivt ikke har det i beina – men desto mer i hodet. Og jeg er sjeleglad for at han er oppdiktet og ikke sitter ute i Stasjonsbyen med oversikt over alt og alle. Til det bor jeg ub ehagelig nær ham. Jeg håper ”Løytnanten” vil dukke opp i andre sammenheng, kanskje i sin egen historie en gang?
Avslutningsvis vil jeg påstå at ”Tysteren” er et godt stykke arbeid. Håndverket er sikkert, historien tar tak og drar deg med.. Jeg strekkleste den over et par dager, mye fordi historien tok strupetak på meg og holdt meg fast.
Men litt malurt; det gode håndverket er også bokas svakhet. Hadde dette vært musikk ville det vært en ”riktig” konstruert poplåt, bygget etter skjema på samme måte som for eksempel gamle Monroes’ ”Cherio”. Boka blir dermed en litterær ”schlager”; velklingende, hørbar og ikke minst: salgbar. Godt håndverk, men lite nyskaping. Men slik skal vel kriminalromaner være. ”Tysteren” anbefales uansett.