Tittel: Helvete på jord
Forfatter: Rolf Ivar Jordbruen
Sider: 191
ISBN: 9788243005341
Utgitt: 2006/2010
Språk: Bokmål
Forlag: Spartacus

”Frontkjemperfortellinger” kan nesten betraktes som en egen sjanger innenfor krigs- og okkupasjonshistorien. Bøkene bygger gjerne på intervjuer eller dagbøker, og beskriver individuelle norske SS-soldaters opplevelser under krigen. Denne fremstillingsformen kan minst spores tilbake til Frode Halles Fra Finland til Kaukasus (1972.) Mens Halle valgte den kollektivbiografiske formen, har de fleste andre frontkjemperbøkene handlet om enkeltskjebner; Bjørn Westlies Fars krig (2009) er et kjent eksempel. I Dagbok frå ein rotnorsk nazist (1987) valgte Egil Ulateig en mellomform, der dagboken til en enkelt frivillig blir utgangspunkt for en mer generell fremstilling av temaet.

Det virker derfor rart når denne bokens forfatter sier at han ikke kjenner til bøker av samme slag som hans egen, altså bøker som med hans egne ord ”beskriver ”en enkelt frontkjempers ”reise” gjennom hele krigen”. Det han har skrevet, er nemlig en typisk frontkjemperfortelling – som i dette tilfellet handler om forfatterens grandonkel. Hermod Tuft (1924-1997) tjenestegjorde som SS-soldat fra høsten 1942 til han ble tatt til fange ved krigens slutt, med flere lange avbrudd, hovedsakelig på grunn av sykdom og skader. Boken bygger på Tufts noe usammenhengende notater og opptegnelser, samt forfatterens egne samtaler med grandonkelen.

Mens Westlie valgte å gå inn i en til dels konfrontativ dialog med faren, og Ulateig bare bruker en individuell historie som utgangspunkt, har den erklærte ikke-historikeren Jordbruen altså valgt å fungere som et tilnærmet mikrofonstativ for grandonkelens fortelling. Utover nødvendig redigering og bearbeiding av det fragmenterte kildematerialet har ikke Jordbruen lagt til eller trukket fra noe; hans egne kommentarer er skilt ut i et lite notekapittel til slutt. Og det er helt riktig: Når forfatteren reduserer seg selv til formidler av et annet menneskes fortelling, er det viktig at denne formidleren ikke stiller seg selv mellom leseren og fortellingen. Jordbruen har gjort klokt i å ikke bruke avanserte språklige eller litterære grep, som bare ville virket unaturlige her. Det nøkterne, nesten platte språket fungerer greit, og understreker faktisk det groteske i mange av begivenhetene.

For grotesk er det – og kanskje blir det litt vel mye av det gode? Riktignok skjer det mye rart i krig, men noen av episodene her virker i overkant surrealistiske. Særlig gjelder det begivenhetene i den såkalte Tsjerkassy-lommen, der store tyske styrker var omringet av russerne vinteren 1943-44. Her streifer Tuft omkring i dagevis, med svært lite mat og bare sporadisk kontakt med egne styrker. Likevel klarer han, til tross for egne skader, å gå en omvei på mange kilometer for å hjelpe en medsoldat med et ubrukelig bein til sykehus; de hinker blant annet over en sprengt bro der bare noen smale bjelker er igjen. Alt her begynner Münchausen-faktoren å bli sjenerende høy. Senere blir Tuft og flere andre arrestert av felt- eller militærpolitiet, som vil føre dem bort og skyte dem som desertører. Tuft har som den eneste åndsnærværelse nok til å rømme inn i en landsby de passerer, der han stiller seg på lur bak døren i et hus og i tur og orden slår i hjel to feltpolitimenn som kommer inn for å lete etter ham – ved hjelp av en øks han ”tilfeldigvis” finner. På toppen av alt har han vært forutseende nok til å nekte å gi fra seg vernepliktsboken, slik at han ikke kan oppspores senere. Som Stein Ugelvik Larsen påpeker i sitt etterord, kan mennesker under slike langvarige og ekstreme påkjenninger som det her er snakk om oppleve en form for psykisk kollaps (”Kesselpsykose”), og Tufts erindringer om disse tingene bør nok forstås i lys av dette. Selv om mannen fikk flere utmerkelser for sin innsats, burde nok både forfatter og forlag hatt mer skeptiske brilleglass på under lesingen av Tufts fortelling.

Mer troverdig virker skildringen av tyske grusomheter mot den russiske sivilbefolkningen, som Tuft var vitne til, men nektet å delta i. Det samme gjelder den brutale behandlingen som særlig SS-soldater ble utsatt for i alliert fangenskap. Tuft selv anslår at 20 % av de tyske fangene i den amerikanske leiren der han selv satt døde i fangenskap. En av hans tre brødre, også de frontkjempere, døde i Falstad fangeleir etter krigen.

Ellers har denne boken mye av den autentiske ”frontfølelsen” som bare de som faktisk har vært i krig kan formidle. Det gjelder ikke minst små pussige detaljer, som at granater som kommer farlig nær slutter å hvine i de siste sekunder før de treffer. Eller krigens absurde psykologi, som når dødsangsten under et særdeles voldsomt russisk artilleribombardement et øyeblikk senere veksles inn i rasende aggresjon under det tyske motangrepet. Det nevnte etterordet og Tommy Natedals oversikt over kampene Tuft deltok i setter historien hans inn i en større sammenheng.

Alt dette er vel og bra, men mennesket Hermod Tuft forblir veldig utydelig gjennom hele boken. Hva som drev ham til å søke seg til Waffen SS forblir noe uklart, utover at han hadde uoverensstemmelser med flere personer i lokalmiljøet. At også brødrene hans lot seg verve, tyder på at det finnes dypereliggende årsaker her, men dette forblir noe nær et ikke-tema i boken. Og vi blir ikke så mye klokere av Hermod Tufts egen forsikring om at verken han eller noen av de andre i familien egentlig var nazister (sitert i forordet.) En av brødrene forteller at han var sterkt påvirket av borgerlig presse, som skjønnmalte Hitler-Tyskland og skrev negativt om Stalin.

Enda underligere er det som skjer etter infernoet ved Tsjerkassy: Når Tuft endelig er restituert etter skadene han har fått, får han tilbud om farefri tjeneste ved en SS-bataljon i Oslo, men vil heller tilbake til fronten. Hva fikk han til å søke seg til dette helvetet på jord – to ganger? I et kapittel med tittelen ”Hermods egne ord” forteller hovedpersonen i jeg-form om ettervirkningene av krigstjenesten, men hva som drev ham får vi altså knapt vite noe om.

Rolf Ivar Jordbruen har valgt å skrive en personlig fortelling, en historie om enkeltmenneskets møte med krigen. Slike beretninger har det vært mange av tidligere, og skal man være litt kritisk, kan man si at disse bøkene gjerne slutter der historikerens egentlige arbeid begynner – det arbeidet som består i å fortolke og analysere fakta. Når Jordbruen først velger denne individsentrerte innfallsvinkelen, burde han i det minste ha prøvd å få noe mer ut av materialet enn det han nå har gjort. Denne boken er helt grei – tålelig godt skrevet, og med en dramatisk historie i sentrum. De psykiske langtidsvirkningene av krigens redsler kommer også godt frem. Men når verken fenomenet frontkjempere eller personen Hermod Tuft blir belyst i noen særlig grad, ender dette opp som nok en pang-pang-bok av den typen vi kjenner så godt fra den nå 65 år lange strømmen av krigslitteratur. I Ugelvik Larsens etterord heter det avslutningsvis at dette var ”den kanskje mest dramatiske perioden i Europas historie etter Romerrikets fall, der enkeltindivider og store folkemasser ble kastet omkring uten å være seg fullt bevisst hvilken rolle de hadde i det store spillet.” Dessverre blir heller ikke vi så mye klokere etter å ha lest denne boken.