Tittel: Politigeneral og hirdsjef – Karl A. Marthinsen
Forfatter: Berit Nøkleby
Sider: 192
ISBN: 9788203292262
Utgitt: 2010
Språk: Bokmål
Forlag: Aschehoug

Endelig, kan man si, har vi fått en biografi over en av okkupasjonshistoriens største ”doldiser” – Karl Marthinsen, som i egenskap av sjef for det beryktede Statspolitiet, senere også Hirden, var en av NS-regimets mektigste menn. Boken må forstås som en del av et tandemprosjekt; Nøkleby var konsulent for Benedicte M. Orvungs film Strengt hemmelig – skuddene på Karl Marthinsen, og har altså skrevet denne biografien på basis av sitt eget detektivarbeid. Som forfatteren selv påpeker, har hun konsentrert seg om Marthinsens politiske rolle, mens filmen fokuserte på det personlige. Selv med det forbeholdet går det svært fort i de første svingene: Marthinsens liv frem til krigsutbruddet blir unnagjort på knappe fire sider i denne boken.

Det er altså tiden som Stapo- og senere hirdsjef som står i sentrum. Fremstillingen følger noe av det samme mønsteret som i hennes bok Gestapo – tysk politi i Norge fra 2003, der oversiktlige fremstillinger, med organisasjonskart og det hele, veksler med anekdotisk materiale. Det er en grundighet i dette som andre historikere kunne lære av; drapet på Marthinsen i 1945, den etterfølgende etterforskningen og nazi-myndighetenes hevn er skildret med en detaljrikdom man knapt finner noe annet sted, like ned til patronhylsene som ble funnet på åstedet og navnene på de 29 som ble skutt som represalier for likvidasjonen. Det samme gjelder Eilifsen-saken, der en politimann fra det ”vanlige” (ikke-politiske) Ordenspolitiet ble dømt til døden fordi han nektet å utføre en arrestordre.

Dette er fascinerende lesning, og gir bl.a. innblikk i det vanskelige forholdet mellom det alminnelige politiet og Marthinsens nazistiske Stapo. Men hovedpersonen selv blir noen ganger litt borte i fremstillingen. Det bildet vi likevel får, er av en fanatisk og skruppelløs nazist. ”Ondskapens banalitet” er blitt en innarbeidet måte å beskrive folkemordernes anonyme medhjelpere på – fantasiløse, byråkratiske skrivebordsforbrytere som bare adlød ordre. Marthinsen passer ikke inn her; alle kilder fremstiller ham som ærgjerrig, initiativrik og en innbitt motstander av det rettsstatlige ”juristeriet” som hindret Stapo og tyskerne i å slå hardt nok ned på motstanden. Viljesterk var han også; selv Jonas Lie fremsto ifølge en kilde som svak overfor sin egen politisjef. Da Marthinsen i tillegg overtok stillingen som hirdsjef, ble han med Nøklebys ord ”en av norgeshistoriens mektigste menn.” Det var kanskje som hirdsjef Marthinsen for alvor ble en offentlig person. Han agiterte utrettelig for en skjerpet kamp mot nazismens fiender, og prøvde å få NS-medlemmer til å verve seg til fronttjeneste eller de paramilitære NS-avdelingene som etter hvert ble opprettet i Norge. Det var denne aktiviteten, og frykten for en påfølgende borgerkrig ved krigens slutt, som førte til de skjebnesvangre skuddene i Blindernveien.

Nøklebys fremstilling er grundig, men hun unngår en del vanskelige spørsmål. Var Marthinsen, all sin makt til tross, virkelig så begavet eller farlig som det ble hevdet på motstandshold? Det er liten tvil om at det var det nære forholdet til Lie som hjalp ham til toppstillingen i Stapo. Og hirdsjefstillingen fikk han fordi forgjengeren Møystad hadde blamert seg under en fyllekule. Et annet, enda mer betent spørsmål er hvorvidt likvidasjonen virkelig kunne forsvares, med tanke på de forutsigbare reaksjonene fra tysk hold. Både Terboven, den største av alle ”hauker” i okkupasjonsmyndighetene, Rediess og flere andre – blant annet Rogstad, som etterfulgte Marthinsen som Stapo-sjef – valgte å gjøre ende på seg selv under frigjøringen. At nettopp Marthinsen ville ha startet en borgerkrig, som Gunnar Sønsteby så skråsikkert hevder i Orvungs film, er en hypotese som takket være Hjemmefrontens kuler vil forbli kontrafaktisk, og burde vært gjenstand for et mer kritisk søkelys.

At privatpersonen Karl A. Marthinsen blir borte i denne boken, er alt nevnt. Hans kone er redusert til en figur på et bilde, hans liv før krigen gjenfinnes bare i form av det tørre, knotete ”Lebenslauf” han presenterte for sine tyske arbeidsgivere. Dette skyldes dels den nevnte arbeidsdelingen mellom Orvung og Nøkleby, men også at Marthinsen aldri fikk livet sitt brettet ut i noen rettssak etter krigen. Han ble aldri noen ikonisk okkupasjonsfigur, som f. eks. Rinnan eller Quisling. Nøklebys relativt korte, nøkterne fremstilling kan ikke sammenlignes med mer fyldige nazistbiografier, som Per Hanssons klassiske Rinnan-bok. Likevel gir boken i all sin korthet et interessant riss av Stapo, dette lite kjente norske ”underbruket” av Gestapo. Her et det et gapende hull i litteraturen: Når skal noen skrive Statspolitiets historie?