Tittel: Karl Johan. Jean Bernadotte - soldaten som ble konge
Forfatter: Herman Lindqvist
Sider: 527
ISBN: 9788251635479
Utgitt: 2010
Forlag: Schibsted Forlag

Schibsted forlag har gitt ut flere bøker av svenske Herman Lindqvist med historiske temaer, og de er blitt svært populære. I høst er det boken Karl Johan, med undertittelen Jean Bernadotte - soldaten som ble konge som slippes løs på det norske bokmarkedet. Boken omhandler den franskfødte advokatsønnen Jean Bernadotte (1763 - 1844) som efter en lang militær karriere under revolusjonen og i Napoleons kriger ble valgt til svensk kronprins i 1810, og som besteg den svenske og norske tronen som konge i 1818.

Og nordmenn bør kjenne sin besøkelsestid. Både de som i sin tid fordypet seg i Carl Grimbergs verdenshistorie og de som vil vite mer om mannen som sikret innholdet i både Kielfreden og Grunnloven da Norge høsten 1814 havnet i personalunion med Sverige under én felles konge.

Lindqvist har en nesten “grimbergsk” fortellermåte, der personene står i sentrum, og de dype, historiske strømningene nærmest blir båret frem av personene - og ikke omvendt. Boken på 527 sider blir aldri kjedelig. Tvert imot. Tross lengden kunne Lindqvist gått mer i dybden på noen områder.

Fornyet interesse for Karl Johan - bedre for norsk historie
Det passer bra med en ny biografi om Karl Johan nå. Det er 200 år siden han kom inn i Nordens historie, og forandret den for alltid.

Det er 11 - 12 år siden det sist var mye oppmerksomhet om ham i Norge. I 1998 kom den kjente journalisten Kjell Arnljot Wiig ut med boken Karl Johan - konge og eventyrer (også på Schibsted). Samme år ble det avholdt en godt besøkt utstilling på Forsvarsmuseet, et samarbeide mellom Stockholm slott, Schloss Mainau i Tyskland, og Forsvarsmuseet i Norge. I forbindelse med utstillingen ble det utgitt en “katalog”, en god artikkelsamling om ulike sider ved Carl Johans liv og politikk. Spesielt ble det som i Sverige heter “1812 års politikk” viet oppmerksomhet. I 1999 kom Aftenposten-journalisten Erik Bjørnskau ut med biografien Carl XIV Johan - en franskmann på Nordens trone. I 1999 var det også 200 år siden unionskongen, Carl Johans sønn Oscar I ble født. Noe Aftenposten markerte.

Før dette er det knapt utgitt noen bøker om Carl Johan i Norge. Yngvar Hauge, journalist i Morgenbladet publiserte i 1943 et trebindsverk; Revolusjonssoldaten, marsjalen, tronfølger og konge. Og i 1960 var det lagdommer Ludvig Fjærli i Trondhjem som utgav en biografi i to bind; Soldaten som ble konge.

Carl Johan - bra for Grunnloven
Om mindre enn fire år feirer Norge 200-årsjubileet for den eldste fungerende grunnloven i Europa. En fornyet interesse for Carl Johan og hans betydning for å bevare det norske grunnlovsverket kan kanskje gi en videre debatt om hendelsene i Norge (og Europa) i 1814 og årene rett før. Da kan 17.-mai-feiringen få den “ideologiske forankring” som den offisielle norske jubileumskomiteen etterlyser. Og den bør inneholde langt mer enn en ung dansk prins og norske forretningsmenn i kamp med danskekongens embedsmenn.

Oppfyller revolusjonens borgerideal
Lindqvist er langt er detaljert og informativ om Bernadottes barndom og ungdom i byen Pau i Syd-Frankrike enn Bjørnskau var. Han avdekker blant annet at Bernadotte snakket egnens eget språk i oppveksten. Ikke fransk. Landets eget språk lærte han seg senere. I likhet med rivalen Napoleon.

Bernadotte nærmest rømte hjemmefra efter farens død i 1780, og vervet seg til hæren. På den tiden et av de usleste yrker som tenkes kunne. Og karriereveien for vanlige borgersønner var ikke lang. I 1782 gjeninnførte enevoldskongen regelen om at man måtte ha fire adelige forfedre på farssiden for å kunne bli offiser. Gode soldater måtte se adelens sønner, uten på noen måte å ha nødvendige ferdigheter, okkupere offiserspostene i kongens hær. Slikt næret noe av den misnøyen som endte opp i den franske revolusjon.

Og det var nettopp revolusjonen som gav Bernadotte muligheten til å stige i gradene ved å utmerke seg. Men hans personlige egenskaper ble lagt merke til lenge før revolusjonen. Lindqvist fremhever en Bernadotte med “borgerlige” idealer. Arbeid, ære, sparsommelighet sto høyt i kurs. Noe som også hindret ham i å la seg bestikke. Tidligere er Bernadotte blitt fremstilt som en jakobiner, altså en på ytterste venstre fløy i fransk politikk i revolusjonsårene.

Ifølge Lindqvist var Bernadotte ikke involvert i politikk på noen partipolitisk måte. Men han var “republikaner”, som i fransk forståelse er noe langt mer enn å ikke støtte monarki. Han frekventerte imidlertid såkalte politiske salonger, og var omgangsvenn med mange opposisjonelle.

Lindqvist gir livlige skildringer av hvordan Bernadottes temperament og æresfølelse gang på gang skapte problemer. Selv om han ikke nødvendigvis var opphavet til situasjonene, bidro hans sterke temperament ikke akkurat til å løse flokene for ham. Snarere tvert imot.

Revolusjonshelt - Napoleons likemann
Bernadotte skapte seg et navn på slagmarken, lenge før Napoleon. Hans evne til å blåse nytt mot i revolusjonshæren med ildfull tale og personlig mot gjorde ham kjent, berømt og beundret. Han tok ikke imot politiske utnevnelser, men lot seg forfremme når de militære bedriftene hans gjorde det naturlig.

Samtiden skulle efterhvert oppfatte at skjebnevalgene rundt Frankrikes fremtid først og fremst lå i generalenes hender. Bonapartes bedrifter i Italia gjorde ham til én av kandidatene. Men Bernadottes sterke, republikanske dyder og militære rulleblad gjorde ham til en like naturlig kandidat. Fremtiden hvilte i deres hender, men hvem hadde motet til å ta det avgjørende skritt, og gjøre slutt på politikernes intrigemakeri?

Hannibals og Napoleons marsj over Alpene er for lengst kjente begivenheter i verdenshistorien. Bernadottes dristige marsj over den samme fjellkjeden, for å komme Napoleon til unnsetning er langt mindre kjent. For ham gikk plikten, disiplinen og nøysomheten foran propaganda og personkultus.

Det dårlige forholdet, som ble Napoleons bane
Det skilte seks år mellom Bonaparte og Bernadotte. Men langt mer enn alder. Lindqvist får godt frem rivaliseringen dem imellom, og hvordan Napoleon gjorde sitt beste for å holde Bernadotte unna alle posisjoner som kunne medføre at Bernadotte ble den som la avgjørende hindringer i veien for Napoleons vei oppover samfunnsstigen. Det var i den tid generalene hadde politisk makt.

Da Napoleon grep makten, 9. november 1799 kunne Bernadotte ha hindret ham. Men han gjorde det ikke. Hans vei var lovens vei. Han ventet på signal fra “lovens makt”, altså regjeringen. Men den kom aldri. For halve regjeringen støttet Napoleons overtagelse. Og resten klarte ikke å handle.

Lindqvist gir forklaringer på hvorfor denne mannen med like godt militært rulleblad, og bedre republikansk rulleblad, ikke reddet den franske republikken i farens stund. Og hvorfor han tilslutt lot seg underordne Napoleons regime. Bernadotte ble både en av de fremste marsjallene, men samtidig holdt han sine republikanske dyder i hevd. Både på slagmarken og som administrator av okkuperte områder. Der den franske okkupasjonen var forhatt klarte Bernadotte (eller fyrsten av Ponte Corvo, som han efterhvert ble hetende), å bli regelrett populær som okkupasjonsmaktens fremste representant (noe han også klarte i Norge efter 1814).

Likevel måtte Bernadotte se Napoleons udugelige søsken, - og andre offiserskolleger - bli bedre belønnet enn ham selv. Det var ingen ære og makt uten ved, gjennom og for Napoleon. Tilslutt havnet han da også i unåde. Og det var i unåde at Bernadotte i 1809 reddet Napoleons keiserrike fra engelsk invasjon. Det er litt uklart om Lindqvist mener Napoleon var rasende på politiminister Fouché for utnevnelsen til leder for arméen som skulle hive engelskmennene på sjøen igjen (slik han skriver i Napoleon (Schibsted 2005)), eller om han mente Fouché nølte for lenge, slik han skriver i Karl Johan-biografien. Om det er uforståelig hvorfor Bernadotte gikk med Napoleon efter kuppet i 1799 er det langt mer klart hvorfor han valgte å bryte over for godt ti år senere. Hver enkelt hendelse som involverer Bernadotte og Bonaparte taler sitt tydelige språk.

Ville Bernadotte tatt imot det svenske tilbudet om å bli tronfølger hvis Napoleon hadde behandlet ham bedre? Det er et kontrafaktisk spørsmål det er umulig å få svar på nå. Men som svensk kronprins var det Carl Johan som tok initiativet til å dra Russland ut av Napoleons favntak, og få bragt en slutt på Napoleons keiserrike. Det var kun gjennom Carl Johans kunnskap om Napoleons militærstrategiske tenkning at de allierte fikk informasjonen de trengte for å lage en slagplan som kunne beseire Napoleon. Det var Carl Johans bidrag i førersetet på Trachtenbergmøtet som skulle bringe Napoleon i kne.

Grundig om Mørner-initiativet
Lindqvist skriver grundig om Carl Otto Mørners initiativ sommeren 1810, da han efter å ha vært kurer til Paris for den svenske utenrikstjenesten, på eget initiativ fikk foretrede for Bernadotte, og foreslo at han skulle bli svensk kronprins. Mørner selv forsvant hurtig ut av historien, men har skrevet flere versjoner der han beskriver sitt initiativ.

Tronfølgervalget under Riksdagen i Ørebro i 1810 er som en spenningsroman i en spenningsroman. Carl Johans liv er som en eneste lang røverroman. Noen høydepunkter peker seg dog ut. Som spillet rundt maktovertagelsen i 1799, og tronfølgervalget i 1810.

Den svake Christian Frederik
Han gav Carl Johan lett spill, prins Christian Frederik, under den såkalte kattekrigen høsten 1814. Han var ingen kriger. Bare en prins av blodet, som skulle sikre Norge for familien. Arvingen til Danmarks trone ville heller bli norsk konge. Lindqvist omtaler ham slik han trer ut av historiebøkene. En prins uten grep om realitetene. Som spilte poker med stormaktene, og tapte. Nordmenn oppflasket med offisiell norsk historieskrivning om 1814-begivenhetene vil nok rynke på nesen over Lindqvists omtale. Men sannheten er at Carl Johan ikke har fått sin rettmessige plass i historien om 1814. Han bidro til at både den efter datidens internasjonale rett gyldige Kiel-traktaten og Grunnloven kunne bevares. Slik berget både Eidsvollsmennene, Carl Johan og stormaktene ansikt. Den eneste som tapte, var Christian Frederik.

Mangler
Man skal kanskje være forsiktig med å påpeke mangler i en slik bok. Jeg vil likevel nevne et par. Og begge har med Russland å gjøre. Lindqvist skriver lite om hvilken rolle Carl Johan spilte som venn og rådgiver for den russiske tsar Alexander. Måten Lindqvist omtaler Napoleons armé skapt for felttoget mot nettopp Russland tyder på at han ikke har lest f.eks 1812 - Napoleons russiske tragedie av Adam Zamoyski (Schibsted, 2007). Det kan virke som om Lindqvist forholder seg til gamle omtaler av La Grande Armée, fremfor å se til nyere forskning.

Jeg kunne også ønsket meg kortfattede biografier om de mest sentrale personene, slik forfatteren gjorde i boken om Napoleon.

Kildene
i Lindqvists bok om Carl Johan er mange. Både de tidligere nevnte bøkene av Yngvar Hauge og Kjell Arnljot Wiig er blant hjemlige kilder. Men ikke boken til Bjørnskau. Noter som utdyper teksten er det derimot få av. Jeg kan bare huske en eneste. Lindqvist har fått adgang til det svenske Bernadottes familiearkiv, og kan gjengi fra brev Bernadotte skrev både til sin kone Desirée, og til andre - som madame Recamier og madame de Staël, så vel som offiserskamerater.

Fortsettelse følger?
Lindqvist bedyrer at han ikke har tenkt å skrive noen fortsettelse. Om tiden Carl Johan var svensk tronfølger og om tiden som konge. Lindqvist avslutter sin bok om Carl Johan som han avsluttet den om Napoleon, med å omtale det enestående i Bernadotte-familiens tid på Sveriges trone. Han burde benytte anledningen til å skrive noe om hvorfor Carl Johans tid ble slikt et lykkelig valg for Sverige.