Tittel: Deltakerne. En reise i demokratiets fremtid
Forfatter: Audun Lysbakken og Ingvar Skjerve
Sider: 6213
ISBN: 9788292866139
Utgitt: 2009
Språk: Bokmål
Forlag: Forlaget Manifest

«Vi var bare tilskuere da børsene stupte og bankene gikk over ende.» Åpningssetningen i denne boken sier noe om forfatternes intensjon; de vil vise veien fra et tilskuersamfunn til et demokrati med reell folkelig deltakelse. Selv om finanskrisen er bakteppet, og begge forfatterne står trygt plantet i SV, prøver de å komme bort fra den enkle dikotomien mellom stat og marked: «Spørsmålet om mer eller mindre av de to har blitt så dominerende at en viktigere debatt aldri får begynne. Om hvem som har makten.»

Det er en tredje vei mellom kapitalisme og (tradisjonell) sosialisme som her pekes ut. Boken tar for seg demokratisering nedenfra, i form av arbeidsplasser der de ansatte har tatt over eierskapet og/eller ledelsen, og direktedemokrati i lokalpolitikken. De konkrete eksemplene i boken spenner fra IT-bedriften Kantega i Trondheim, heismontørbedriften Nor Heis i Oslo, det store Mondragon-kooperativet i Spania (med 250 enkeltvirksomheter) og ansattstyrte offentlige virksomheter i Norge og Storbritannia til «deltakende budsjettering» i byene Sevilla og Porto Alegre. Det siste omtales for Sevillas vedkommende som et Melodi Grand Prix-prinsipp, der de budsjettforslagene som får flest stemmer fra folket går gjennom.

Formen er reportasjepreget, og boken er holdt i featurejournalistikkens hippe og ungdommelige stil. Ingen skal få lov til å glemme at SV er det eneste partiet hvis representanter kan finne på å stille i Brann-genser på Stortingets talerstol. Enkelte steder blir det litt i overkant flåsete, som i dette sleivsparket til en av Mondragons samarbeidspartnere:

«Microsoft? Bill Gates, som har tjent milliarder på ubrukelig programvare som er utviklet av nerder som han holder i fangenskap og ikke gir annet å spise enn amfetamin? Samarbeidspartner?»

Eksemplene i boken spriker en god del, og har knapt annet til felles enn en eller annen form for flat maktstruktur. Forfatterne trekker linjer tilbake til fagbevegelsens gamle drøm om arbeidermakt i bedriftene, men særlig revolusjonært blir det aldri. Selv gammelkommunisten Roar Eilertsen, den drivende kraften bak Nor Heis, later til å ha hengt fra seg Mao-dressen innerst i klesskapet. Tvert imot dominerer en pragmatisk nøkternhet: Kantega oppsto for eksempel i finanskrisens kjølvann, da en tradisjonell IT-bedrift ble overtatt av et arbeiderkooperativ som var villige til å gå ned i lønn for å redde arbeidsplassene sine.

Overbeviser denne boken? Klarer forfatterne å slutte fra enkelteksempler til noe større? Tja. Innvendingene er mange, og flere av dem drøftes i boka. Arbeidereide bedrifter legger en stor byrde på ansatte, som må ta del i vanskelige styringsprosesser i tillegg til sitt daglige arbeid. Når arbeiderne i Nor Heis til slutt måtte kaste kortene og selge bedriften til private, var det fordi «vi har fått nok. Vi vil tilbake til en situasjon der ledelse er ledelse og eierne er noen banditter som vi kan stå sammen mot.»

Man kan også spørre om ideen om en «tredje vei» er særlig relevant i forhold til det publikum boken nødvendigvis må henvende seg til. Den sterke stat har stor oppslutning på den norske venstresiden. Heismontører og chice kontorlandskaper ved Nidelven til tross: Storparten av SVs kjernevelgere i dag er akademikere som jobber i offentlig sektor, og venstresidens politiske makt har i ikke liten grad bygget på at disse gruppene har sett seg tjent med den sosialdemokratiske sentralismen. At Lysbakken og Skjerve kan vise til positive erfaringer med for eksempel ansattstyrt renhold i Moss kommune, er neppe nok til å endre dette.

Et gjennomgangstema i boken er behovet for å tilpasse seg realitetene i den kapitalistiske økonomien. «Den store bøygen,» sier en representant for en av bedriftene, «er at en arbeiderstyrt bedrift må leve på finanskapitalens betingelser.» Heismontørenes kooperativ var etter sigende bare mulig på grunn av mangelen på arbeidskraft i bransjen, og Mondragon-kooperativet må forholde seg til underleverandører og partnere som bygget på helt andre og mindre idealistiske prinsipper enn dem selv (den styggeste av disse «styggingene» er alt nevnt.).

Slik oppstår en mer fundamental innvending: Handler bokens eksempler om noe annet og mer enn bare å flikke litt på det eksisterende systemet? Sagt på en annen måte: Kan dette deltakerdemokratiet i det hele tatt fungere, annet enn på mikro-nivå? Vi lever i en tid der stadig mer makt overføres til overnasjonale organer, samtidig som globale problemer ser ut til å skrike etter globale løsninger. I en verden der alles øyne er rettet mot klimakonferanser og G20-toppmøter kan det virke litt puslete med demokratiske vyer som ikke går ut over bedrifts- eller lokalpolitisk nivå. Bokens håpefulle undertittel utdypes og modereres i det spørsmålet forfatterne stiller nesten helt til slutt:

”Er eksemplene i denne boken egentlig fortellinger om fremtiden? De er bruddstykker, ofte bare forsiktige begynnelser, man kanskje de likevel peker ut en retning som vi kan bevege samfunnet etter?”

Slik blir denne boken visjonær uten å egentlig ville vedkjenne seg det – en utopi med liten skrift. Uavhengig av alle innvendinger er dette en interessant bok. Utover de eksemplene som er nevnt, gir den samlet sett en grei oversikt over de viktigste ideer og personer innenfor det deltakerdemokratiske paradigmet som er bokens tema. Det er en velsignelse å møte noen prinsipielle tanker om samfunnets utfordringer, i en tid da politikken i stor grad er redusert til kjendiseri og personfokusering – Karitas røde hjerte og Yssens og Vallas gråtekonkurranse foran fjernsynskameraene.

Og til slutt: Hvis du synes bokens grunnidé virker noe naiv, kan du jo tenke på at det kanskje viktigste spørsmålet i norsk etterkrigspolitikk, det om forholdet til Europa, to ganger er blitt avgjort etter Grand Prix-metoden.