Tittel: Mao, min Mao
Forfatter: Hans Petter Sjøli
Utgitt: 2005
ISBN: 9788202233532
Språk: Bokmål
Sider: 268
Forlag: Cappelen

AKP (m-l) utgjør en fascinerende del av nyere norsk, politisk historie. Sjølis beretning gir en god introduksjon til fenomenet. Fra starten på midten av 60-tallet til nedturen etter murens fall.

Forfatteren er spesielt god på hvordan AKPs interne linje stadig måtte justeres fordi de utenlandske ledestjernene endret seg. Partiet var et produkt av sin tid og med Maos Kina som forbilde. Det var ikke tilfeldig at storhetstiden var frem til Maos bortgang i 1976. Venstreavvik og høyreavvik fører til at partiet på mange måter var et sentrum i den store kommunistiske offensiven på 70-tallet.

Noe som slår meg som utenforstående i forhold til hele det sosialistiske tankesettet er hvordan medlemmene i AKP aldri har skiftet standpunkt samtidig som politikken kontinuerlig endret seg. Linjeskifter skjedde så ofte at det burde ført til klare spørsmålstegn ved egne synspunkter. Det gjorde det også - i det små. Man justerte synspunkter innenfor det samme paradigmet. Samtidig er det intet som tyder på - og heller ikke denne boken endrer det bildet - at det er skjedd noe oppgjør med grunnleggende sosialistiske målsetninger. Bare virkemidlene - proletarets diktatur og væpna revolusjon - ble kastet på bålet.

Bevares, mange er blitt demokratiske sosialdemokrater. Men noe linjeskifte a la at private løsninger er bedre enn statlige eller at sosialisme er urettferdig, har ikke skjedd. Jeg tror dette gjenspeiler et generelt politisk fenomen: Mennesker skifter sjelden synspunkter, de bare justererer seg selv innenfor det eksisterende paradigmet - i sin egen omgangskrets.

Sjøli legger mye vekt på hvor viktig sentrale personer var for AKPs suksess. Øgrim, Steigan og Allern får fortjent ære. Selv om dette behandles godt, så ville boken blitt enda bedre med en større drøfting av ledelsens betydning. Hvilke egenskaper og bakgrunn gjorde Øgrim til en slik utrolig suksess. Kunne hans gemytt være nødvendig for å avvæpne budskapet? Hvilken rolle spilte ekteskapene med Liv Gulbrandsen og Hilde Haugsgjerd? Hvordan var den indre dynamikken? Denne omtales som essensiell, men forklares ikke.

Et annet savn er en bedre behandling av hvordan ikke-sosialistiske ytre faktorer endret alt. Høyrebølgen omtales for overfladisk i forhold til hvordan grunnleggende holdninger og regler i samfunnet ble endret. Sammenfallet i tid mellom AKPS fall og høyrebølgens fremgang er neppe tilfeldig. 80-tallet endret nok tankesettet vel så mye som politikken. Så lenge sosialisme ble diskutert som relevant, var AKP sterke, i et nytt debattklima, var de avlegse.

Et annet punkt som indirekte behandles bra er fanatismens plass innenfor en slik politisk bevegelse. Her burde det imidlertid vært større rom for eksplisitt drøfting i stedet for indirekte referering. Det er liten tvil om at den strenge oppfølgingen av kadrene er godt referert. AKP kan imidlertid være et interessant prosjekt for en drøfting av forholdet mellom fanatisme og politisk effektivitet. Jeg tror at det er effektivt - politisk sett - å være unyansert og fanatiske i stedet for romslige og åpne. Handling i stedet for debatt. Er imidlertid dette noe som med nødvendighet gir både suksess og påfølgende fall på grunn av manglende tilpasningsmuligheter? Jeg tror forfatteren kunne gitt meg noen interessante tanker dersom dette hadde blitt drøftet nærmere.

Boken tjener imidlertid sitt formål på en god måte. Den er ikke den ultimate og omfattende guiden til AKPs historie, det er forfatterens forsøk på å forstå m-l-bevegelsen. Et forsøk som han heldigvis har delt med noen av oss andre politiske nerder.