Tittel: Leopardens dans
Forfatter: Lieve Joris
Utgitt: 2009
ISBN: 9788203211966
Språk: Bokmål
Sider: 463
Forlag: Aschehoug

Den demokratiske republikken Kongo (heretter omtalt som Kongo) fikk riktig mye omtale i norsk presse i fjor og hittil i år og inntrykket nordmenn flest sitter igjen med er neppe utelukkende positivt. Landet har en tvers igjennom tragisk historie, fra slaveri og utbytting under belgiske Kong Leopold, til diktatur og undertrykkelse under Mobutu Sese Seko og deretter to blodige kriger som har tatt livet av over fem millioner mennesker. De færreste afrikanske land gjør det særlig bra, men for Kongo har det gått ekstra ille. Hvordan kunne det gå så helt forferdelig galt?

Lieve Joris gir ikke noe endelig svar på disse spørsmålene, men etter å ha lest i ”Leopardens dans” sitter man garantert igjen med mye større innsikt i de enorme problemene Kongo har å stri med. Joris reiste rundt i Kongo i tidsrommet 1997-1998, en periode som kunne ha blitt et positivt vendepunkt i Kongos historie. (Det ble faktisk et vendepunkt, men til det verre…)

Når Joris ankommer Kongo har diktatoren Mobutu nettopp blitt styrtet. Han hadde styrt Kongo siden 1965, en relativ stabil periode hvor han hadde lagt seg opp en betydelig formue, eliminert alle potensielle interne fiender og så ut til å sitte trygt selv om den gjennomsnittlige kongoleser var fattigere enn noen gang.

Det var imidlertid hendelser i nabolandet Rwanda som skulle bli Mobutus bane. Etter folkemordet der i 1994 flyktet den gjenværende hutu-militsen Interahamwe over grensen til Kongo. De brukte den østlige delen av landet som baser for raid inn i Rwanda, samtidig som de angrep etniske tutsier bosatt i Kongo. Dette var selvsagt til stor irritasjon for den nye tutsi-dominerte regjeringen i Rwanda, som appelerte til Mobutu om å sette en stopper for denne aktiviteten. Mobutu hadde imidlertid vært godvenner med det gamle hutu-regimet i Rwanda og ville ikke slå ned på hutu-opprørerne, tvert imot skaffet han våpen til dem og oppmuntret dem til å fortsette.

Til tross for at Kongo er nesten hundre ganger større enn Rwanda, gikk derfor Rwanda til angrep på østlige Kongo for å knuse hutu-militsene og opprette en buffersone. Det viste seg imidlertid at oppgaven var mye enklere enn forventet og de møtte knapt noen militær motstand i det hele tatt fra den ressursfattige og udugelige kongolesiske hæren. Rwanda besluttet derfor å likegodt styrte Mobutu og ta kontroll over hele Kongo mens de var så godt i gang. Til dette fikk de hjelp fra Uganda og en gruppe kongolesiske opprørere (AFDL) under ledelse av Laurent Kabila, mannen Rwanda ønsket skulle overta som president etter Mobutu.

Lieve Joris ankommer Kongo kort tid etter at AFDL har tatt over hovedstaden Kinshasa og Mobutu befinner seg i eksil. Hun reiser rundt i det meste av landet og boken gir oss et viktig tidsbilde av Kongo i denne overgangsperioden. Situasjonen er veldig kaotisk, noe som kommer godt frem i hennes beskrivelse. Ingen vet helt hva som kommer til å skje under det nye styret. For eliten gjelder det å posisjonere seg for å ta del i makten, helst som regjeringsmedlem, mens den vanlige kongoleser har nok med å overleve fra dag til dag.

Kongo består av et utall forskjellige stammer og med Mobutu fjernet blusser gammelt hat opp på nytt. Joris er sjokkert over hvordan selv angivelig oppegående folk henfaller til gruppetenkning og fordommer mot andre etniske grupper.

Det blir fort ganske tydelig at maktskiftet neppe kommer til å føre til noen generell forbedring for folk flest. Laurent Kabila er ikke noen bedre president enn Mobutu, snarere tvert imot. For å avlede oppmerksomheten fra det fortsatte vanstyret, forsøker han å piske opp hatet mot tutsiene (som altså var hovedansvarlig for å få ham innsatt som president – alliansene skifter fort i Kongo!), da disse angivelig har fått for stor innflytelse i Kongo. Som et resultat av dette går Rwanda i 1998 igjen til angrep på Kongo, denne gangen for å styrte Kabila, deres tidligere allierte. Det tar ikke lang tid før de har kontroll over det meste av landet og står rett utenfor hovedstaden Kinshasa.

Joris blir værende i Kinshasa selv etter at nesten alle utlendinger har flyktet, og skildringen av livet i den beleirede byen er en av høydepunktene i boken. Joris avslutter fortellingen når Angola, Zimbabwe og Namibia kommer Kabila til unnsetning. For innbyggerne i Kongo var dette imidlertid bare begynnelsen på den blodigste krigen siden andre verdenskrig.

”Leopardens dans” er noe av det mest detaljerte og innsiktsfulle som er skrevet om Kongo. Joris ser ut til å ha kontakter i hele landet og snakker med folk fra alle slags etniske grupper og samfunnslag. Samtidig er det en krevende bok som forutsetter betydelige bakgrunnskunnskaper hos leseren. Man lurer nesten litt på om det virkelig kan være noe stort marked for en slik bok i Norge, men det er uansett flott at Aschehoug har tatt sjansen på å oversette boken til norsk og utgi den her i landet.