Tittel: Ondskap. De henrettede i Norge 1815-1876.
Forfatter: Torgrim Sørnes (født 1956).
Utgitt: 20099
ISBN: 978-82-516-2720-7
Sider: 420
Forlag: Schibsted Forlag

Gynekolog og overlege Torgrim Sørnes’ gjennomgang av henrettelsene i Norge 1815-76 er underholdende lesning basert på et omfattende kildearbeid, og kan ha betydelig interesse både rettshistorisk og sosialhistorisk. Det som kunne blitt et stort og viktig historisk forskningsprosjekt, blir imidlertid bare en alltid underholdende og tidvis interessant bok. Det blir slik dels grunnet et noe uklart konsept, og dels grunnet en noe flåsete og tendensiøs forfatter.

Et omfattende kildearbeid - med noen mangler
La det være sagt med en gang: Det er en stor og krevende oppgave å få på plass en komplett gjennomgang av historiene om de fem kvinner og 39 menn som ble henrettet i Norge mellom grunnloven i 1814 og straffeloven av 1902 (sistnevnte avskaffet formelt muligheten til dødsstraff, som da ikke hadde vært praktisert på 26 år). Overlege Torgrim Sørnes har åpenbart gått til oppgaven med stor entusiasme. Han har i sine studier av rettsdokumenter og aviser fra 1800-tallet trolig lagt ned et mer omfattende kildearbeid enn mange historikere og samfunnsvitere gjør i sine avhandlinger. Man savner nok i flere av historiene at forfatteren i større grad hadde tatt i bruk materialet som er samlet inn gjennom lokale bøker og artikler om omtalte saker, og i forlengelsen av dem litt oftere stilt seg kritisk til tidens langt fra ufeilbarlige rettsdokumenter.¹ Dette sagt presenterer forfatteren i spredte glimt også tankevekkende kritiske kommentarer til rettens avgjørelser og metoder.

Som faghistorisk leser savner man også et navneregister, samt noe mer utførlige kildehenvisninger: Bokens 120 sluttnoter viser seg bare å være en navnliste uten noen nærmere forklaringer. Tatt i betraktning det åpenbare problemene med på 2000-tallet å fremskaffe troverdige og tilstrekkelige kilder for omtale av 38 norske kriminalsaker fra 1800-tallet, kommer forfatteren likevel fra kildearbeidet med godt bestått karakter. Fåtallige bildeillustrasjoner aksepteres også lett, ut fra at man åpenbart skal være både svært god og svært heldig forfatter for å finne mer enn enkelte spredte bilder relevante for denne boken.

Levende, lettlest - og noe flåsete
Beveger man seg videre til bruken av kildene og fremstillingsformen for øvrig, er boken skrevet i levende og lettlest form. Både leger og akademiske historiefortellere har ofte en tendens til å avskrekke allmennleserne med for mange fikse fremmedord og fagbegreper. Den fallgruven styrer Sørnes med svært få unntak utenom. Det er som medisiner Sørnes har mest å bidra med faglig, og den muligheten benytter han seg godt av. Måten disse faglige kommentarene og andre innskutte opplysninger presenteres på, kunne nok tidvis vært bedre gjennomtenkt. Det forekommer for eksempel noe forstyrrende når det midt i en norsk mordhistorie flettes inn et sidelangt angrep på en av Englands ledende rettsmedisinere fra 1800-tallet. Særlig når det gjøres med eksempler uten relevans for den omtalte norske saken – og uten at dette en gang skilles ut med et eget avsnitt.² At Sørnes bruker sin medisinske kompetanse er imidlertid et åpenbart pluss for boken, og flere av hans anmerkninger der har interesse også for dagens bruk av rettsmedisin. Der Sørnes våger seg på den krevende utfordring det er å stille psykologiske diagnoser et par århundrer i ettertid, synes han forslag stort sett også rimelige. Man kan undre seg noe mer over at en forfatter som synes å ha stor interesse for og betydelig kompetanse på psykologi, ved gjentatte anledninger etterlyser rasjonelle forklaringer av ordvalg og/eller handlingsvalg hos kriminelle som åpenbart enten har handlet i desperasjon eller har hatt sterkt begrenset evne til rasjonell tenkning.

I forlengelsen av dette savner man noe refleksjon over hvorvidt alle de henrettede var strafferettslig tilregnelige etter senere tids krav. ”eenfoldigere og taabeligere end Almuefolk i Almindelighed pleie at være”, var ifølge tidens dømmende øvrighet en 18-årig morder som ble benådet i 1800-tallets Norge.³ ”indskrænket av Aandsevner samt fattig paa Kundskaper”, anså man en kvinnelig morder som ikke ble benådet.⁴ Forfatteren synes imidlertid på trygg grunn i sin konklusjon om at alle de dømte som omtales, hadde utført de til dels svært groteske handlinger de ble straffet for. Mest kontroversiell i dag er forfatterens behandling av de to i dag mest kjente morderne omtalt i boken: Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby, som begge ble halshugget for sin rolle under opprøret i Kautokeino i 1852. Her, i en høydramatisk konfrontasjon mellom 1800-tallets ofte autoritære embetsmannsstyre og den samiske urbefolkningen, savner man nok at forfatteren i større grad hadde hevet blikket fra de offisielle rettsdokumentene og også sett til senere litteratur. Forfatteren har trolig dekning for sin hovedforståelse av at det handlet om voldskriminalitet fra en sekterisk gruppe preget av rusmisbruk og religiøs fanatisme, snarere enn om noe bevisst politisk eller etnisk opprør. Flere tidligere fagarbeider styrker likevel at bildet ikke var så svart-hvitt som Sørnes her tegner det opp.⁵

Bruk av moderne begreper er et dilemma i en bok om bruk av dødsstraff på 1800-tallet. Det samme er bruken av humor i teksten. Tatt i betraktning at få om noen nå levende kan føle seg personlig støtt av disse eldgamle kriminalsakene, får en viss bruk av galgenhumor sies å være både akseptabel og naturlig. At bøddelen på Sørlandet i 1824 selv ble slått i hjel, må for eksempel være helt greit å gjøre et poeng av i denne sammenheng.⁶ Det kan nok hevdes at forfatteren tidvis driver over grensen til det flåsete, både med bruk av galgenhumor og med sin til dels fantasifulle bruk av begreper fra 2000-tallet. ”ryktene hadde spredt seg om at det var happy hour på Haugstein gård…”, heter det i omtalen av en fyllefest fra 1815 hvor brennevinet utvilsomt fløt ganske så fritt.⁷ ”Dette generøse tilbudet om avtalefestet pensjon…”, brukes når en bonde gjennom et løfte om å forsørge sin leieboer livet ut sikrer hans hjelp til et giftmord.⁸ Likeledes balanserer bruken av geografiske stereotyper tidvis på grensen mellom det litt underholdende og det helt usaklige: ”Enda hadde Mikkelsen noe rottegift igjen, og som ekte sogning kunne han ikke kaste det han en gang hadde betalt for.”⁹

Et forsvar for dødsstraff?
En mer alvorlig innvending er forfatterens stadig gjenkommende normative inngrep i teksten, særlig siden de har et for vår tids Norge til dels ganske så kontroversielt innhold. Gjentatte beklagelser over benådninger og henvisninger til en overjordisk makt og vilje, kulminerer med at forfatteren i flere tilfeller åpenlyst gleder seg over at kriminelle som unnslapp dødsstraff i stedet døde av andre årsaker kort tid senere. Flere av disse utsagnene kan dessuten synes preget enten av fatalisme, eller av en sterk tro på en rettferdig dømmende og aktivt intervenerende kristen gud: ”Heldigvis korrigerte Den Himmelske Dommer sine jordiske kollegers feilgrep, Magne Jakobsen døde i Bergenshus Slaveri tre år senere”.¹⁰ ”Men tross alt finnes det en rettferdighet i livet: Kjørberg døde i Bergenshus festning bare 25 år gammel i 1845; nok et eksempel på hvordan Den Øverste Dommer retter opp de lavere dommeres misgrep”.¹¹ ”Den guddommelige rettferdighet har uransakelige veier, men kommer alltid frem”.¹²

Ideen med et innledende litteratursitat i hvert kapittel kan være god. Det blir imidlertid raskt påfallende for den observante leser, at så godt som alle disse sitatene er mer eller mindre saklige begrunnelser for bruk av dødsstraff. Likeledes er det å supplere kapitlene med en kortere omtale av et utvalg saker som ikke endte med henrettelse en ganske god idé. Den brukes imidlertid i all hovedsak bare til å fremheve tilfeller hvor forfatteren synes tiltalte burde vært henrettet for sine forbrytelser. Om barnemorderen Jens Larsen Øfstedal heter det for eksempel: ”Utrolig nok ble han innstilt til benådning… En mager trøst er det kanskje å tenke på at han i tillegg til livstid også ble dømt til pisking”.¹³ Det er lett å være enig med Sørnes i at det her forekom forskjellsbehandling sammenlignet med flere av sakene som endte med henrettelse. Men det må også ha forekommet andre tilfeller hvor de tiltalte ble vel hardt rammet av lovens arm, i en tid hvor dødsstraff kunne bli idømt for utroskap og hvor straffefradrag for ung alder forutsatte at tiltalte var under ti år.

Bokens avsluttende kommentarer om skjerpede krav til dødsdommer og om dødsstraffmotstanderen Kong Oscar 2.s benådninger, styrker også et inntrykk av at forfatteren er kritisk til at man i 1876 i praksis avsluttet bruken av dødsstraff: ”kong Oscar 2. fortsatte med benådninger – av hustrumordere, modermordere, rovmordere, giftmordere – alle slapp de nå unna, selv for de mest opprørende drap”.¹⁴ I samme retning peker en småspydig omtale av forfatteren Bjørnstjerne Bjørnsons motstand mot dødsstraff.¹⁵ Mange av de henrettede tilkjennes tilsynelatende også lite menneskeverd, og knapt noen formidlende omstendigheter. Om morderen Ole Olsen Selve, som var blitt systematisk slått av sin mor Tone gjennom hele oppveksten, skriver forfatteren for eksempel: ”Det kan være at Tone hadde god grunn til å banke sin eldste sønn, kanskje hun fortvilt forsøkte å dressere det dyret hun hadde født til å ligne på et anstendig menneske.”¹⁶

Det forblir uklart om et forsvar for bruk av dødsstraff, på 1800-tallet og/eller i dag, virkelig er forfatterens mening og hensikt med dette bokprosjektet. Her er også bokomslaget noe tvetydig. Baksideteksten tilsier at en årsaksforklaring søkes i den fattigdom og sosiale nød de aller fleste av bokens mordere kom fra. Forsidetittelen ”Ondskap” antyder derimot et mer konservativt og individorientert fokus på de omtalte enkelpersonenes ansvar. Teksten i boken synes nærmere tittelen enn baksideteksten: Dette forblir en bok om grusomme handlingers resultater mer enn om deres årsaker. Gjennom alle bokens til dels bestialske mordhistorier, forblir forfatterens overordnede hensikter og konklusjoner bokens uløste mysterium. Sammenligninger mellom de ulike historiene forekommer nærmest bare i sporadiske bisetninger underveis, og man leter forgjeves etter den oppsummerende avslutningsdelen hvor forfatteren burde ha presentert sine overordnede konklusjoner for leseren. Enda mer interessant lesning kunne boken blitt om forfatteren hadde våget seg på noen overordnede paralleller til andre land på 1800-tallet, og/eller til den bruk av dødsstraff som ble gjort i Norge etter 2. verdenskrig. Mange spennende muligheter blir her stående igjen for eventuelle senere bøker og akademiske avhandlinger om temaet dødsstraff i Norge.

Ovennevnte mangler til tross: ”Ondskap” er for den kritiske leser en både god og tankevekkende introduksjon til sitt alvorlige tema. Den er vel verdt sin veiledende pris på 349 kroner for alle med et minimum av interesse for norsk rettshistorie og/eller 1800-tallets Norge. Det er bare så synd at det betydelige arbeidet forfatteren over mange år må ha lagt ned kunne gitt et mye bedre resultat av langt større historiefaglig interesse, med bare litt bedre gjennomtenkning og gjennomarbeiding.

Noter

1: Som to av flere eksempler på anvendelige bøker om enkeltsaker, kan nevnes Per Hohle (1975) Manndraperen i Nerdalsjuvet: sagaen om Sevleguten og Frank Kiel Jacobsen (2008) Giftmordersken i Fredrikshald: historien om Sophie Johannesdatter.
2: Sørnes 2009: 337-338.
3: Sørnes 2009: 180.
4: Sørnes 2009: 146.
5: For en utførlig behandling av Kautokeino-opprørets sosiale og religiøse kontekst, se Nellejet Zorgdrager (1997): De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. En kortere historikerbehandling kan finnes i Tore Pryser (1975): Gesellar, rebellar og svermarar. Om ”farlege folk” kring 1850. Som påpekt av sistnevnte satte Høyesterett selv opprøret i sammenheng med samtidens dramatiske kontekst, i form av 1848-opprørene ute i Europa og Thrane-bevegelsens fremvekst i Norge.
6: Sørnes 2009: 188.
7: Sørnes 2009: 12.
8: Sørnes 2009: 125.
9: Sørnes 2009: 221.
10: Sørnes 2009: 205.
11: Sørnes 2009: 243.
12: Sørnes 2009: 251.
13: Sørnes 2009: 156.
14: Sørnes 2009: 410.
15: Sørnes 2009: 226-232.
16: Sørnes 2009: 190.