Tittel: Makten - Haakon og Maud IV
Forfatter: Tor Bomann-Larsen
Sider: 461
ISBN: 9788202273552
Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm

Handlingen i det fjerde bindet av Tor Bomann-Larsens monumentale biografi over Haakon VII og hans Maud foregår lenge efter tidspunktet for handlingen serien ”Harry og Charles”, som NRK viste i romjulen, og avviker voldsomt. Istedenfor sladder rundt forholdene i kongeparets private sfære er det krig og revolusjon som står i sentrum i boken.

I de tidligere bøkene jeg har lest av Bomann-Larsen i denne serien, er det ironi og sarkasme jeg synes preger forfatterens språk. I bind IV er det selve tittelen, Makten, som har et sarkastisk skjær. Kong Haakon ville gjerne bruke makt, men til alt hell for Norges politiske system satt en markant republikaner fra Venstre i statsministerstolen i disse årene. Gunnar Knudsen blir beskrevet som en norsk Bismarck. En nærsynt maktpolitiker uten forståelse for tidens alvor, ifølge kongen (og forfatteren). Til alt hell avstod kong Haakon fra tendenser til enevoldshandlinger, som hans kolleger kongene av Sverige og Danmark (broren) gjorde. Der de innsatte sine egne regjeringer på utsiden av parlamentenes kontroll.

Bokens handling foregår i tidsrommet 1913 – 1928. Første verdenskrig preger de første 230 av totalt 430 sider. Leseren minnes øyeblikkelig om at alle Europas kongehus var og er i slekt med hverandre. Tsar Nikolai II er ”fetter Nicky”. Kong Haakon førte en omfattende korrespondanse med sine rojale slektninger rundt om i Europa, og var således ikke avhengig av orienteringer fra en Venstre-regjering som holdt ham utenfor mange og viktige avgjørelser. Kongens råd ville helst ikke ha råd fra kongen, men handle på egen hånd. Gunnar Knudsens ministerium holdt seg strengt til nøytralitetspolitikken, der kongen ville se en mer vestvendt orientering. Kongen var derfor ikke spesielt interessert i den ”skandinavismen”; å styrke båndene mellom de tre skandinaviske landene som gjorde seg gjeldende i ledende kretser i krigsårene. Bare motstrebende gikk han med på å møte kongene av Sverige og Danmark.

Det finnes nok av dramatikk i kongeparets liv de fire krigsårene. Og lite av spekulasjoner rundt forholdet mellom kongen og dronningen, og deres forhold til andre. Kongen må balansere mellom sin iver efter å trekke Norge nærmere vestmaktene og refs av regjeringens nøytralitetspolitikk, og risikoen for å blitt satt mer på sidelinjen enn han allerede var.

Selv om de øvrige allierte mot Tyskland og Østerrike-Ungarn var parlamentariske demokratier var Russland nærmest et enevelde. Revolusjonen i 1917 skapte derfor ambvivalens i de vestlige folk; frykten for revolusjonen kom raskt nok efter begeistringen over tsarens fall, og frykten for bolsjevikene gav ingen større sympati for den styrtede tsarfamilien. At bolsjeviklederne måneder efter at tsarfamilien var henrettet kunne bruke dem som tilsynelatende levende gisler i et diplomatisk spill, viser at hverken nye eller gamle makthavere i Russland sto særlig nær vestmaktenes standard.

Revolusjonen i Russland og freden i 1918 brakte også en slutt for flertallsmakten til ”Bismarck fra Borgestad”. Ønsket om revolusjon fra de røde, frykten for revolusjon fra de borgerlige klasser, og begges forakt for demokratiet skapte grunn for forsøk på utenomparlamentarisk styre også i Norge. Landets redningsmenn skulle være hhv. Fridtjof Nansen og/eller Christian Michelsen. Men ingen av dem ville løpe linen helt ut. Da de ikke-sosialistiske partiene ville berøve parlamentarismen de siste rester av troverdighet grep kongen inn. Efter valget i 1927 var et nylig gjenforenet Arbeiderparti blitt størst, men uten flertall. Venstre ville ikke samarbeide til høyre for seg, og slett ikke med et revolusjonært Ap. Dermed skulle det liberale sentrum være tyngdepunktet i enhver regjeringsdannelse. Kongen ignorerte rådene fra stortingspresidenten og statsministeren, begge fra Høyre, og gav Aps parlamentariske leder Alfred Madsen regjeringsoppdraget. Det må ha vært et syn. Madsen hadde rost bolsjevikstyret sommeren 1927, de samme makthaverne som hadde henrettet Haakons nære familie. Likevel fikk Madsen oppdraget. Kong Haakons plan var å splitte arbeiderbevegelsen, som allerede inneholdt motsetningen mellom bolsjeviker og ”ministersosialister”. Om de borgerlige ikke kunne bli enige om å regjere sammen kunne de i hvert fall være enige om å jage Ap raskest mulig ut av regjeringskontorene. Det eneste regjeringen rakk, var å benåde Einar Gerhardsen fra fengselsstraffen han sonet.

Det er lett å gå surr i alle de kongelige og deres familier som figurerer i boken, mer kjent er norsk politikks sentrale menn 80 – 90 år tilbake i tid. Boken er blitt til på grunnlag av et enormt materiale fra kongelige arkiver. Ikke bare i Norge, men også nedover på kontinentet. Både noteapparatet og listen over kilder (og innledningsvise takksigelser) er omfattende. Ennå står planlagte to bind igjen. Da vil Tor Bomann-Larsen ha beskrevet monarkiets og det selvstendige Norges første 50 år. Prins Carl av Danmark ble valgt fordi han ikke hadde noen store oppgaver foran seg, og ikke minst fordi han var svigersønn av verdens mektigste monark; den engelske. I Norge møtte han raskt selvbevisste politikere som helst så landet holdt utenfor storpolitisk spill – enten det var politisk, diplomatisk eller det rojale. Til tross for at han tiltrådte mer enn 100 år efter den franske revolusjon hadde han vokst opp i et miljø som hadde vanskelig for å tilpasse seg at konstitusjonen skulle ramme inn monarkiet. Ifølge Bomann-Larsen var det kvinnene i de rojale rekker som holdt kongedømmet av Guds nåde levende.