Tittel: Panserhjerte
Forfatter: Jo Nesbø
Utgitt: 2009
ISBN: 9788203195518
Språk: Bokmål
Sider: 638
Forlag: Aschehoug

Det var med ikke så lite lettelse at jeg la fra meg denne boken. Etter nedturen med Snømannen som var pinlig dårlig (se min anmeldelse), er det bra å se at Jo Nesbø er tilbake med en ny Harry Hole bok på godt gammelt nivå.

Det er gått mer enn en uke siden jeg leste ferdig boken. Jeg trengte tid til å tenke. Hva er det som gjør Jo Nesbøs krimbøker så gode? Et rent generelt svar er rett og slett at de har det ubestemmelige "it". Den karismaen og utstrålingen som ikke kan begrunnes, men som gjenkjennes når den møtes. Det lille ekstra.

Det lille ekstra som for eksempel gjør at man som leser likevel tror på historien når det skjer noe ufattelig som f.eks. Harry Holes erfaringer meg et visst dødelig torturredskap.

Forfatteren balanserer på en stram line. Boken er ikke langt unna de utilgivelige overdrivelsene. Likevel klarer Nesbø med stil å holde balansen hver gang. Det var ikke dette som felte den forrige boken, det var plottet.

Denne gangen er plottet skrudd sammen på en god måte. Noen kvinner blir funnet døde og Harry Hole blir hentet inn for å løse saken. Konflikt mellom politiets voldsavdeling og Kripos danner rammen for comebacket. Hole snører opp historien og den innehodler nok villspor til at leseren aldri blir helt sikker, før forfatteren ønsker dette.

Utover det kriminelle elementet - selve opprullingen av saken - skriver Nesbø, poengtert og samfunnskritisk. Pennen er skarp og treffer blink gang på gang. Et eksempel er når en feit kvinnelig stortingsrepresentant fra Finnmark vurderes som statsråd:

"Redaktøren hadde likevel ikke utelukket at hun en dag kunne bli å se i en Arbeiderparti-regjering ettersom hun oppfylte de viktigste kravene: ikke utdannelse, ikke av hannkjønn, ikke fra Oslo." (s. 36-37)

Mange illusjoner brister om man vet hvordan pølser blir til, og det samme gjelder politikk.

Boken er velskrevet og gjennomført. Over 600 sider. Lengden ødelegger ikke boken og jeg tenkte aldri at den virket for lang. Det hadde likevel vært interessant å lese den samme historien på kun 400 sider. Jeg er ikke sikker på om den kunne vært like god, men jeg vil ikke avvise tanken. Men nå er det jo uansett slik at for mye av det gode ikke finnes.

Boken fortjener det gode salget.