Tittel: D-dagen: Slaget om Normandie
Forfatter: Antony Beevor
Sider: 640
ISBN: 9788202297060
Utgitt: 2009
Språk: Bokmål
Forlag: Cappelen Damm

Antony Beevor har spesialisert seg på å skrive mursteinsbøker om krigen, eller kanskje tiden rundt krigen, hvis vi regner med boken om den spanske borgerkrigen. Nå virker det som om et aldri så lite utmattelsessyndrom har satt inn; mens han i Stalingrad begynte med det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941, og Berlin (om sluttkampen om Berlin) startet med krigsjulen 1944, går han i denne boken rett på sak, og begynner med forberedelsene til D-dagen. De første kapitlene handler om rivaliseringen mellom de allierte lederne, og ikke minst om Eisenhowers vanskelige og ugjenkallelige valg av tidspunkt for operasjonen. Dette har vi lest før, selv om skildringen her er full av interessante detaljer, som da feltmarsjall Montgomery ble offentlig ydmyket da han fortalte en britisk avdeling at de skulle få æren av å delta i invasjonen, og ble møtt av et ”høyt, klagende stønn.” Enda mer dramatisk er historien om den gjenstridige general Leclerc, som i sin hårsårhet over ikke å få overta makten i Frankrike umiddelbart etter frigjøringen laget så mye bråk at Churchill ville sende ham tilbake til Algerie i lenker.

Strukturen er ellers enkel og grei, med kapitler viet til det som er allment anerkjent som det to og en halv måneder lange slagets nøkkelbegivenheter, fra luftlandsettingen til den bare delvis vellykkede omringningen i ”Falaise-lommen.” For kjennere av materien er mye her gammelt nytt. Vi leser – for tusende gang, føles det som – om Stanley Hollis fra the Green Howards, som egenhendig nedkjempet flere tyske bunkere, om de ugjennomtrengelige hekkene i le bocage som var til slikt bry for allierte tanks, og om den amerikanske fallskjermhopperen som hang fra kirketårnet i Ste. Mère-Eglise – et uunngåelig innslag i D-dagens ikonografi siden The Longest Day.

Mer interessant blir det når vi kommer til de mindre heroiske og glansbildepregede sidene ved kampene. Det gjelder ikke minst de mange drapene på krigsfanger. De mest notoriske av disse involverte 12. SS panserdivisjon og diverse kanadiske avdelinger, og utviklet seg etter hvert til en slags krig i krigen. Beevor er mer grundig og objektiv enn de fleste tidligere historikere i sin fremstilling av disse grusomhetene, som han følger fra den første massakren på kanadiske fanger 7. juni frem til den nådeløse sluttkampen om flyplassen ved Caen, der kanadierne skar strupen over på sårede tyske soldater. Også annetsteds i boken dukker historier om kaldblodige drap på fanger opp; en britisk løytnant lurte på om to SS-soldater som hadde overgitt seg ”overhodet kom så langt som til krigsfangeleiren.”

Som i Beevors øvrige bøker er det her massevis av uventede, pussige og til dels humoristiske detaljer, som i fortellinger om fulle tyske soldater som moret seg over å skrike ordrer på engelsk, eller denne tyske vitsen om de alliertes luftoverlegenhet: ”Ser du khakifargede fly, er de britiske. Ser du sølvfargede fly, er de amerikanske. Og ser du ingen fly, da er de tyske.” At ikke minst de alliertes tusener av jagerbombefly var langt mindre treffsikre og effektive enn vanligvis antatt, er en av de mindre kjente sidene ved invasjonshistorien som Beevor har funnet plass til. Virkelig ødeleggende ble flyangrepene først da den kaotiske tyske retretten startet i midten av august, og veiene var så fulle av soldater og kjøretøyer at det var umulig å bomme.

Det mest karakteristiske er at forfatteren her, som i sine tidligere bøker, bruker stor plass på krigen som menneskelig drama og subjektiv personlig erfaring. At særlig allierte avdelinger ofte kjempet temmelig halvhjertet er et gjennomgangstema, og blir tydelig for eksempel i denne skildringen av en soldat med granatsjokk:

”Den smarte, entusiastiske unge soldaten var nå forvandlet til noe som samtidig var sørgelig og motbydelig. De velformede, våkne trekkene hadde skrumpet inn og flytt sammen, munnen var slapp og hele ansiktet skittent og skjeggete. Det virket oppsvulmet og var innsmurt med tårer og snørr.”

Neppe noe som ville passet inn i krigsårenes heroiske, propagandistiske fremstillinger. Også sivilbefolkningens opplevelser får større plass enn det som har vært vanlig i krigslitteraturen. At de siviles lidelser var store under dette slaget er et gjennomgangstema i boken; i det avsluttende kapitlet får vi vite at nesten 20 000 sivile ble drept under kampene i Normandie. Ikke minst er Beevor kritisk til den britiske bombingen av Caen i juli, som knapt hadde noen militær nytteverdi, mens flere hundre av byens innbyggere ble drept. Også som aktør i krigsbegivenhetene får det franske sivilsamfunnet her større plass enn det som er vanlig. Det kanskje mest interessante kapitlet handler om oppstanden i Paris før frigjøringen, der kommunistiske og gaullistiske motstandsstyrker konkurrerte om å ta kontroll over mest mulig av byen.

Alt dette er vel og bra. Likevel må man spørre om vi virkelig trenger denne boken, om den måtte være aldri så godt skrevet. Kampene i Normandie hører til de mest oppbrukte temaene i vestlig krigslitteratur. De fleste hovedpoengene i Beevors usminkede warts and all-skildring gjenfinnes blant annet i Max Hastings’ mesterlige Overlord: D-Day and the Battle for Normandy (1984). I 2009 er det knapt mulig å komme opp med noen ny innfallsvinkel på invasjonen, og som leser av Beevors bok blir man sittende igjen med følelsen av been there, read that. Tidsvitnene er i de fleste tilfeller døde; Beevor har måttet stå på hodet i arkivene, og har så vidt jeg kan se lite annet virkelig nytt materiale å by på enn noen brev og dagbøker, samt en ikke utgitt biografi over den franske generalen Leclerc. Beevors tidligere bøker handlet om krigsbegivenheter som tidligere bare i liten utstrekning var blitt grundig analysert i engelskspråklig litteratur. Derimot er det godt opptråkkede spor han følger på veien frem mot frigjøringen av Paris, og man må spørre seg hvorfor akkurat denne forfatteren måtte skrive akkurat denne boken.

Resten av denne anmeldelsen må jeg bruke på oversettelsen – og det er ikke noe kompliment til de ansvarlige! Jorunn og Arne Carsten Carlsens arbeid er på nivå med det vi er blitt vant til når nordmenn oversetter fra engelsk. Stadig vekk møter leseren tegn på ”oversettersyken” – som oppstår når oversetteren krampaktig forsøker å legge seg tettest mulig opp til originalens ordvalg og setningsstruktur. At dette fører til knotete norsk er en ting, men det blir for ille når oversetterne forteller at bygninger ”brente”, og dermed viser at de ikke kan skille mellom transitive og intransitive verb. Et annet sted fortelles det at geværer med hjelmer på toppen ble satt opp i høyt korn for å markere hvor sårede lå, og da så ut som ”underlige fugler”. Siden jeg har lest dette på engelsk i boken Beevor siterer fra, vet jeg at det handler om strange fungi – med andre ord sopper. Ærlig talt!

Enda mer horribel er måten de militære betegnelsene er oversatt på. På engelsk er bruken av tyske betegnelser på tyske enheter og offiserer innarbeidet praksis, slik at tyske panzer divisions skiller seg ut fra britiske og amerikanske armoured divisions. Når Carlsen & Carlsen prøver å gjenskape denne distinksjonen på norsk virker det bare underlig. Det skurrer når vi leser om ”panzere”, eller om en tysk ”Infanteriedivision.” Enda mer ulogisk virker hybridformer som ”panzerdivisjon”, ”panzergrenaderer” eller ”Annen US Army.” Flytypen Typhoon har beholdt sitt engelske navn, mens Mosquito er blitt til ”Moskito” – et ord med en stavemåte som etter hva jeg vet verken er korrekt på norsk eller noe annet språk. Jagerflyet Tempest blir til ”tempester”, og bare noen linjer senere blir sprengstoffet amatol omdøpt til ”amitol.” Oversetterne ser dessuten ut til å ha sett stort på forskjellen mellom fly og ubåter: Jagerbombernes diving point – punktet der de stupte mot målet – er blitt til ”dykkpunkt.”

Enkelte steder blir oversettelsen helt ubegripelig. Allierte flygere omtalte infanteristene som ”brune jobber” – kan vi lese. Er dette et forsøk på oversette ordet yobs (slyngler)? Et annet sted er windscreen blitt til ”vindskjerm.” Man må tenke på nordmannen som forklarte forskjellen på norske og britiske biler: ”In Norwegian cars the rat is on the left hand side.” Og hva i all verdens land og riker er det som kommer nedover gaten i denne skildringen fra Paris:

”Langs rue Lafayette kom skinnende torpedoer fra luksushotellene rundt Étoile, og rødmussede generaler, i følge med blonde, elegante kvinner, så ut som om de var på vei til et fasjonabelt feriested.”

Denne oversettelsen holder ikke mål, rett og slett. Unnskyldningen får være at norske forlagshus pisker frem oversettelsene av engelskspråklige bøker i rekordtempo, siden forlagene utmerket godt vet at norske lesere like gjerne kan lese bøkene på originalspråket. Siden resultatet av disse hastverksoversettelsene blir en slags knotete ”Norglish” som knapt ville ha kunnet passere i noen annen sammenheng, må man spørre seg om denne typen oversettelser i det hele tatt er en forsvarlig måte å bruke forlagshusenes ressurser på. Å la oversetterne radbrekke denne boken slik de har gjort er i hvert fall respektløst overfor en forfatter med Antony Beevors stil- og språksans.