Tittel: Berlinmuren - 13. august 1961 – 9. november 1989
Forfatter: Frederick Taylor
Sider: 526
ISBN: 9788204129659
Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm

”Da de lange rekkene med medlemmer fra ungdomsorganisasjonen Fri tysk ungdom marsjerte forbi igjen og igjen i de blå skjortene og røde skjerfene, var det mange som ropte igjen og igjen til ære for den sovjetiske reformvennen: ”Gorbi! Gorbi”” Noen skal også ha ropt: ”Gorbi, hjelp oss!” Den polske kommunistlederen Mieczyskaw Rakowski spurte Gorbatsjov om han forsto hva de unge menneskene ropte. Russeren nikket, men Rakowski oversatte for ham likevel. ”De roper: ”Gorbatsjov, redd oss!”, forklarte han vantro. ”Men dette er jo partiaktivistene. Dette er slutten!”

Denne scenen fant sted under den offisielle feiringen av DDRs 40-årsjubileum i Øst-Berlin 7. oktober 1989. Gorbatsjov, reformkommunisten fra storebror Sovjetunionen var på besøk. Landet de øst-tyske kommunistene ikke kunne klare seg uten. Marionettstaten som ikke lenger ville adlyde ordre og følge bevegelsene. DDR-ledelsen hadde stivnet både i ledd og bevegelser, men ville likevel forsøke uten de livreddende trådene fra Moskva. Men Gorbatsjov hadde heller ingen redningspakke. Han bare hånlo av påstandene om at DDR hadde en av de 10 sterkeste økonomiene i verden. Hvis DDR-ledelsen ikke ville høre på Moskva, og heller ikke på sitt eget folk fikk de bare klare seg som best de kunne. 2 dager senere demonstrerte 70 000 mennesker i Leipzig, under kampropet ”Vi er folket!” og syngende på Internasjonalen.

Frederick Taylor har skrevet en fascinerende bok om hvordan og hvorfor Berlinmuren ble til, om menneskene som skapte den og var fullstendig avhengig av at den ble stående. Om tre uker er det 20 år siden den ble åpnet, som en siste krampetrekning fra et regime foran undergangen. Så lenge frykten hersket og Muren bestod i all sin gru, kunne kommunistregimet i Øst-Tyskland overleve. Men å tillate en liten åpning ville ikke ”lette på trykket”, men snarere sprenge Muren i filler. Og det var akkurat det som skjedde.

Innledningsvis gir Taylor et kort riss av Berlins historie frem til 1945, da Walter Ulbricht vender tilbake fra Moskva i spissen for en liten gruppe Stalin-tro tyske kommunister som overlevet Stalins paranoide utlendingefrykt, utrenskninger og offergave til Hitler efter deres djevelske pakt ble inngått i 1939.

Det overgår nærmest en spenningsroman å lese om hvordan Ulbricht og hans kumpaner med russernes hjelp sikret først russerne og dermed indirekte (og senere) seg selv kontrollen over det som skulle bli DDR, efter at Hitler var nedkjempet. I 16 år sto Berlin i sentrum for den kalde krigen, inntil Berlinmuren ble bygget.

Vi får også kjennskap til mennene som stod i spissen for hver av de to tyske statene; Ulbricht og Konrad Adenauer. Faktisk hadde begge sentrale roller i Weimarrepublikkens kaotiske politiske liv. Ulbricht var stalinisten som aldri vek en tomme, og som satte partiet foran menneskene. Han var blind for sine medmenneskers lidelser. Adenauer var anti-kommunisten som med mistro avslo tilnærmingsforslag som kunne forkortet splittelsen og lidelsen til tyskerne.

Ulbricht ble legendarisk med utsagnet ”Niemand hat die absicht eine mauer su errichten!”, og selv om stengningen av grensen midt gjennom Berlin (som efterhvert skulle bli den beryktede Muren) var forberedt i all hemmelighet - og selve stengningen ble gjennomført i løpet av en eneste dag – var det mange spekulasjoner på forhånd. For de fleste innså at DDR ikke kunne leve med en situasjon hvor den arbeidsføre og utdannede delen av befolkningen dag for dag og år for år forsvant vestover. Mange trodde det var umulig å dele en by i to, og skape to separate bymekanismer. Men det skjedde.

Taylor forteller også historien om hvordan flere personer døde i forsøk på å krysse Muren, og hvordan de som overlevet havnet i regimets klør. Det er ingen grunn til å glemme personer som Peter Fechter. Det er likevel et paradoks at så få faktisk døde. 17 millioner mennesker levde i denne avstengte staten. Taylor relativiserer på en måte de faktiske dødsfallene utfra antallet døde sammenlignet med hvor mange som faktisk levde innenfor diktaturets grenser fra 1961 til 1989. Efter at Muren ble reist forsvant efter en tid spenningen som helt siden 1945 hadde preget byen. Stormaktenes konfrontasjoner fant sted under fjerne himmelstrøk; i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Fra Norge dro ideologisk forblindede unge mennesker til DDR, slik andre 20 år senere dro til Kambodsja. I motsetning til Pol Pot begikk ikke Ulbricht og Murens byggherre Honecker noe blodig folkemord. Isteden kvalte de sitt eget folk langsomt, av mangel på frihetens luft. DDR-sjefene kunne ikke ta fra folk drømmene, men håpet fikk svært lite næring. Før noen dramatiske uker høsten 1989.

”Da den østtyske staten begynte å nærme seg sitt førtiårsjubileum, representerte den for mange ”uvitende” utenforstående et selvsikkert, progressivt og egalitært alternativ til den griske og masete kapitalismen i Vesten. Disse menneskene så ikke – eller ville kanskje ikke se – de forurensede byene og de forfalne bygningene. De opplevde heller ikke de plutselige, uforklarlige og ofte bisarre manglene, de byråkratiske forsinkelsene og de mange restriksjonene som gjorde livet så vanskelig for en gjennomsnittsborger i Øst-Tyskland.” Og ledelsens privilegerte liv var naturligvis like bortgjemt og skjult for utlendinger som for diktaturets undersåtter.

Frederick Taylor har definitivt skrevet en lesverdig bok om det menneskeskapte og –kontrollerte hyret kalt Berlinmuren. Også i dag eksisterer det murer som deler mennesker. Familier, venner, kolleger – medmennesker. Som boken viser løser murer ingen virkelige problemer. En mur er og blir et byggverk. De virkelige problemene eksisterer i menneskenes sinn, og må løses der.