Tittel: Pondus nummer 9
Forfatter: Frode Øverli
Utgitt: 2009
ISBN: 9788242940599
Språk: Bokmål
Sider: 175
Forlag: Egmont Serieforlaget

Noen tegneseriestriper får en til å småhumre, nikke anerkjennende og fryde seg over gode poenger og formuleringer. Pondus har denne kvaliteten.

Langt over dette nivået finnes imidlertid de stripene som får deg til å le så ubehersket og høyt at dine venner ville latet som de ikke kjente deg dersom de befant seg i nærheten. På sitt beste når Pondus opp til dette nivået. I denne boken skjedde det flere ganger. Det er i seg selv tilstrekkelig til å anbefale boken på det varmeste.

Stor kunst har imidlertid flere kvaliteter. Øverlis serie er skrudd sammen på en helt unik måte. Dypdykk ned i mannens karikerte verden tar det meste på kornet. Eksempelvis har han skjønt fotballens vesen. En fotballinteressert - med fortid som fotballgal - kjenner igjen de små tingene. Det virker helt skrudd, men samtidig er virkeligheten slik.

Det tidløse kombineres med det aktuelle. Mannens - og av og til også kvinnens - dunkle og politisk ukorrekte tilbøyeligheter settes under lupen. Det er god samfunnskritikk knyttet til det å få en mann til å le av fordommer som er i ferd med å bli avlegse, men som var almenne for ikke mange tiår siden. Det onde tas med et flir og ikke en pekefinger.

Pondus fungerer i et format på 175 sider, ikke bare en og en stripe av gangen. Det er godt å kunne fordele lesningen over flere kvelder samtidig som man har fått en skikkelig dose hver gang. Boken har sin sedvanlige gode kvalitet og forordet til Fredrik Wandrup er som vanlig utsøkt. Det er en fin balanse mellom korte enkeltstriper og de litt lengre historiene.

Jeg har imidlertid en innvending mot boken. Forlaget forvalter her en viktig del av moderne kulturhistorie. En litt mer informativ innpakning hadde således vært på sin plass. Når ble stripene publisert? Er tidsperioden komplett gjengitt eller er noen striper utelatt? Pondus fortjener kun det beste og i slike stunder bør utgiverne gi det lille ekstra.

Noe av det som gjør at undertegnede ikke går lei av Pondus og hans venner er utviklingen av rollefigurene. Barna blir eldre, familier formes og brytes opp. De enkelte elementene har sin plass og forandrer seg for å sørge for at helheten får den nødvendige balansen. Fortryllende bra!