Tittel: Atter ein dag
Forfatter: Ryszard Kapuscinski
Utgitt: 2008
ISBN: 9788203211256
Språk: Nynorsk
Sider: 141
Forlag: Aschehoug

Angola er et land som sjelden er fremme i media. I 2002 ble imidlertid borgerkrigen som hadde rast siden 1975 avsluttet og selv om landet fremdeles er i dyp krise, har dette gitt et nøkternt håp om en bedre fremtid for landets innbyggere. Den langvarige borgerkrigen brøt ut i forbindelse med at kolonimakten Portugal trakk seg ut av landet, og det var tre forskjellige frigjøringsbevegelser som kjempet om makten.

Den anerkjente polske journalisten Ryszard Kapuscinski var tilstede i 1975 da kaoset brøt løs og opplevde hele prosessen på nært hold. Boken hans kom ut på polsk i 1976 og foreligger nå altså endelig på norsk. Det kan synes rart av Aschehoug å utgi en over tredve år gammel bok, attpåtil om et land de fleste verken kan plassere på kartet eller bryr seg noe som helst om. «Atter ein dag» har imidlertid en del tidløse kvaliteter som gjør den vel verdt å lese.

Kapuscinski var den eneste gjenværende journalisten i Angola da portugiserne begynte å trekke seg ut av landet. I boken beskriver han forholdene i landet frem til dagene etter uavhengighetserklæringen når Kapuscinski er så utslitt at han ber om å få lov til å reise hjem.

Hvordan oppleves en borgerkrig? Et stikkord er «confusão». Det ligger ganske mye i dette begrepet som Kapuscinski bruker en del plass på å forklare, men kort fortalt innebærer det forvirring, kaos, frykt og usikkerhet om hva fremtiden vil bringe. Kapuscinski innleder med å fortelle om hvordan folk kommer til hovedstaden Luanda for å forlate landet, og at byen forvandles til en «treby» fordi det snekres så mange trekasser som folk skal frakte eiendelene sine i. Etterhvert tømmes byen sakte for folk og snart er det verken politi, brannvesen eller søppeltømmere igjen og vannforsyningen er sporadisk. Snart går det masse rykter om at de forskjellige gruppene nærmer seg byen, men siden byen er mer eller mindre avskåret fra omverden er det ingen som vet noe sikkert.

Kapuscinski reiser etterhvert ut til fronten, eller hva den nå egentlig bør kalles. Fronten er nemlig et flytende begrep siden den endrer seg daglig og ikke er noen sammenhengende linje, men oppstår der hvor to av grupperingene tilfeldigvis møter hverandre. Han utsetter seg selv åpenbart for stor fare og det er veldig spennende lesning om hvordan han må oppføre seg for å komme seg levende forbi alle kontrollpostene. Siden alle gruppene har lik uniform, og fronten endrer seg daglig, er det ikke lett å vite hvilken gruppe som har kontrollen over et sjekkpunkt og et feilaktig ord kan bety den sikre død.

Selv om dette var en av Kapuscinskis første bøker, fungerer den lavmælte og delvis melankolske fortellerstilen hans like godt som alltid. Til tross for et enkelt språk klarer han på mesterlig vis å formidle stemningen som hersker i landet.

Det er ikke noe stort poeng for Kapuscinski å gi en detaljert beskrivelse av de forskjellige frigjøringsbevegelsene og hva de står for. Han er mer opptatt av hvordan krigen oppleves for vanlige folk. De som vil sette seg grundigere inn i materien vil imidlertid ha stor glede av innledningskapitlet til Helge Rønning, hvor bakgrunnen for konflikten utdypes og det skisseres hva som har skjedd i Angola siden boken ble skrevet.

«Atter ein dag» gir leseren et et fascinerende innblikk i hvordan en afrikansk borgerkrig kan oppleves og er samtidig en ytterst velskrevet skildring av en viktig periode i Angolas historie.