Tittel: Verdens beste land
Forfatter: Nina Witoszek
Utgitt: 2009
ISBN: 9788303229671
Språk: Bokmål
Sider: 165
Forlag: Aschehoug

Mens jeg leter eter en fiks åpning på denne anmeldelsen, dumper Aftenposten ned på dørmatten med en kronikk av Vetle Lid Larssen, der han klager over fraværet av åndsmennesker i den norske offentligheten. Et slikt menneske, skriver han, er en som har gjennomlevd det borgerlige dannelsesprosjektet, og er bredt orientert – eklektiker snarere enn spesialist. Åndsmennesket inntar en slags utenforposisjon. Og ja – kanskje oppsummerer det akkurat denne polsk-irsk-norske forfatterens rolle i norsk offentlig debatt.

Nina Witoszek-Fitzpatrick – for en promilletest av et navn! - har nemlig satt seg fore å se norskheten utenfra, som en ”fornorsket outsider”, for å låne hennes egne ord. Hennes tema i denne boken er det norske godhetsregimet - forestillingen om at vi lever i verdens beste land, har løst alle våre egne problemer og kan bruke vår tid og energi på å redde verden. Men dette er problematisk: Nettopp troen på at vi har løst alle problemer virker lammende på all kritikk og dissens, og det ”gode” – f, eks. Godhetsminister Solheims bistandspolitikk – lar seg etter sin natur ikke kritisere. Fraværet av store og synlige utfordringer blir i seg selv en utfordring. Fraværet av dissens uthuler den intellektuelle kulturens legitimitet. Vi sitter rett og slett fast i godhetens kvikkleire. Eller for å sitere en av forfatterens egne paradoksformuleringer: Situasjonen er håpløs, men ikke alvorlig.

Witoszek finner opprinnelsen til mye av dette i det nittende århundres åndskamp mellom Patriotene og Intelligenspartiet, der de førstnevnte sto for den rotnorske folkelighet, i demonstrativ opposisjon til de sistnevntes kontinentale høykultur. Witoszek skildrer hvordan Intelligenspartiet nærmest ga opp, og overlot fremtiden til bondeintellektuelle som Ivar Aasen. Resultatet ble en kultur som i en viss forstand lukket seg inne i seg selv. Romantikken, 1800-tallets sterkeste kulturelle impuls, kom for Norges vedkommende heller aldri lenger enn til banale naturidyller; i dens sted fikk vi en folkekirkelig, rasjonalistisk misjonstenkning.

Disse to seirende tendensene – det nasjonale bondesvermeri og den lavkirkelige religiøsitet – kom altså til å sette dagsorden også for vår egen tid. ”Hvis det nye testamente er poesi, er sosialdemokratiet en prosaoversettelse av denne,” hevder Nina Witoszek, og ser mye av det 20. århundres norske åndsliv som uttrykk for en slags postreligiøs religiøsitet. Det er for så vidt ingen original analyse vi får her. De fleste av oss har f. eks. fått med seg at ml-ernes utopisme hadde klare religiøse overtoner, og for så vidt kan ses som en del av en norsk lavkirkelig-puritansk tradisjon. Den uunngåelige konklusjonen – at venstresiden, Patriotenes arvtagere – har fått dominere åndslivet og ideologiproduksjonen, hører vel heller ikke til de mest banebrytende erkjennelsene i vår offentlighet.

Men Witoszek er morsom og treffsikker i sin måte å eksemplifisere disse litt vage, generelle analysene på, ikke minst når hun omtaler den famøse spytte-episoden på Aschehougs hagefest for noen år siden. Tron Øgrims skamløse provokasjon og Bernt Hagtvets unnvikende reaksjon blir en slags reprise av oppgjøret mellom de brautende Patriotene og det mer siviliserte Intelligenspartiet. Konkret – og derfor også mer rammende – blir det også når hun ser dagens humanistiske bistandspolitikk som den virkelige, forsinkede realiseringen av 1800-tallets misjonsiver. En viktig konklusjon her er at de gode intensjoner har vært viktigere enn faktiske, målbare resultater i den ustoppelige iveren etter å hjelpe verdens fattige.

For de som har fulgt litt med i kronikkspaltene eller funnet veien til Litteraturhusets debattmøter de senere årene, kommer det ikke som noen bombe at mange sider her vies til den norske (og europeiske) venstresidens angivelige svik mot de liberale og demokratiske verdier. Det er igjen en velkjent lekse vi får her, om unnfallenheten overfor den muslimske fundamentalisme, og om demokratiets ”selvmordsimpuls”, det vil si de demokratiske samfunns tilbøyelighet til å gjøre knefall for udemokratiske krefter. Nina Witoszeks mest minneverdige bidrag er en typologi over venstresidens fraksjoner, fra det opportunistiske ”horevenstre” som mener den globale avsetningen av Jarslbergost er viktigere enn ytringsfriheten, via Dag Solstad (egen kategori) og til ”tvisynte venstre” og de naive, idealistiske ”barnerompene”. Denne inndelingen blir flagget ganske heftig på smussomslaget, men herværende anmelder opplever det som noe krampaktig å dele inn venstresidens aktører i båser på denne måten, selv om de egenskapene som beskrives er lette å kjenne igjen.

Enkelte ganger virker det for øvrig som om Witoszek snubler litt i sin egen logikk. Det blir litt lettvint å avfeie Erling Fossens kritikk av motstandsbevegelsen med noen få nedlatende setninger, slik Witoszek gjør i skildringen ”Pampers” (som i hennes typologi utgjør en enda mer infantil versjon av barnerompene.) All den tid Witoszeks anliggende er å forsvare dissens og den frie tanke, burde hun ha tenkt over at Fossens utspill nettopp torpederer den kanskje mest kompakte konsensus i norsk etterkrigsoffentlighet, nemlig forestillingen om den tvers igjennom gode og ufeilbarlige motstandskampen. Witoszeks anti-totalitarisme har her gjort henne blind for det faktum at også humanismens våpendragere kan trenge kritikk – noe hun ellers påpeker til overmål andre steder i boken.

Mer generelt kan man innvende at hennes perspektiv er idéhistorisk snarere enn politisk, og at hun tilbakefører politiske prosesser til nærmest kulturhistoriske årsaker (som i kritikken av bistandspolitikken). Hun kommer selv inn på dette i oppsummeringen av sin argumentasjon:

”Mitt argument har vært at Det norske godhetsregimet ikke er en utopi skapt utelukkende av kyniske politikere, avskåret fra fortiden og utsatt for en manipulasjon fra samtiden på samme måte som andre utopier, slik noen overflatisk har oppfattet den kritikken som har blitt reist mot det. Det er en metafysisk manipulasjon av den pastorale opplysningen. Det har vokst naturlig frem fra en vedvarende innenlandsk tradisjon som langt inn på 1980-tallet motsatte seg den materialistiske oppfatningen av menneskelig lykke.”

Skal man ta dette helt alvorlig, betyr det at den norske drømmen (eller godhetsregimet) forholder seg mer eller mindre dialektisk til den dominerende sosialdemokratiske vekst- og velstandstenkningen. Samtidig omfatter dette regimets verdigrunnlag ikke bare altruisme og postreligiøs godhet, men også høyst materielle faktorer som rikdom og sosial utjevning. Hva sammenhengen er her, er ikke lett å få rede på.

Disse innvendingene til tross: Det er moro å lese Witoszek. Om hennes standpunkter ikke er av de mest originale, skaper hun likevel røre når hun slår opp sine spissformulerte teser på norskhetens slottskirkedører. Hennes stil er så langt fra den bleke akademiske prosa man kan komme. Hun skriver vittig og poengtert hele veien, og unnser seg ikke for å kalle Dag Solstad en ”ideologisk autist”, bruke nyordet ”rottepsykologi” om venstresidens konformisme og opportunisme, eller kalle den offentlige debatten i Norge for en UNESCO-øvelse i impotent toleranse. Med sin brede orientering, sin velsignede uavhengighet av alle ideologier og partiprogrammer og sin polemiske entusiasme er Nina Witoszek et åndsmenneske av den typen Vetle Lid Larssen etterlyser. Så får det heller være at Norge ifølge henne knapt har hatt noe åndsliv siden svensketiden.