Tittel: Vi kan alle bli den lille
Forfatter: Ingunn Yssen
Utgitt: 2009
ISBN: 9788203194658
Språk: Bokmål
Sider: 222
Forlag: Aschehoug

”Jeg ble trakassert av Gerd-Liv Valla.” Slik innleder Ingunn Yssen sin bok om konflikten med LOs mektige leder – lakonisk, omsvøpsløst og rett på sak, som en av Kafkas berømte åpningssetninger. Som en advokat i et amerikansk rettssalsdrama åpner hun sin closing statement med å gjøre det helt klart hvor skylden ligger. I forordet skilles det uforsonlig mellom hennes støttespillere som ”holdt hjertet varmt og hodet kaldt”, og de andre, som angivelig bare var opptatt av sin egen makt og posisjon.

Etter denne utvetydige innledningen får vi i hovedsak en lengre og mer velskrevet versjon av Yssens oppsigelsesbrev, som satte i gang tidenes mediesirkus da det ble trykket i VG 11. januar 2007. Det er historien om Ingunn Yssens tre og et halvt år som internasjonal sekretær i LO. Om den herskesyke Gerd-Liv Valla, som bare ville ha spyttslikkere og nikkedukker under seg. Om ”avislesermøtene,” der det ble forventet at man skulle ta med seg LO-relaterte presseklipp og legge dem frem på en slik måte at de stilte Valla i et mest mulig gunstig lys. Om Yssens svangerskap, som ifølge LO-lederen ”ikke hadde inngått i planen.” Om hvordan Valla rakket ned på Yssens væremåte og personlighet, fant feil ved alt hun gjorde, og demonstrativt overførte arbeidsoppgavene hennes til nestlederen i Internasjonal avdeling. Samtidig unnså Valla seg ikke for å bruke Yssen som sin personlige oppasser, og eksploderte i sinne da Yssen ikke klarte å booke om flybilletten hennes til business class i siste liten under den famøse reisen til Helsinki i juni 2006. Og mer til.

Dette kjenner vi fra før. Samtidig er det Yssens versjon – som for så vidt har fått tilslutning fra Fougner-utvalget (og et flertall i opinionen, slik Yssen er nøye med å påpeke.) Vi er for så vidt blitt vant til at aktørene i sterkt medieeksponerte konflikter går ut og nærmest prosederer sin egen sak offentlig gjennom bøker som denne. Denne typen bøker innbyr til subjektivitet, sentimentalitet og intimisering, men Ingunn Yssen er alt for smart og sterk til å gå i den fellen. Hennes- fremstilling er nøktern og faktabasert, og hun skriver konsist, poengtert og med et skarpt blikk for de humoristiske detaljene i historien.

Likevel må man stille spørsmålstegn ved enkelte ting her. En ting er at Yssens fremstilling ikke uventet motsier Valla-fløyens versjon. Vitner har f. eks. fortalt om hvordan de to kvinnene shoppet lykkelig sammen i Helsinki. Verre er det at hun av og til motsier seg selv. Et hovedpoeng i boken er f. eks. å fremstille Gerd-Liv Valla som et bortimot uovervinnelig maktmenneske, som overkjørte Ap-regjeringen i sykelønnssaken og ble kalt ”overstatsminister” i mediene. Likevel kunne LO-sekretariatet – som Yssen selv forteller - nærmest pålegge en gråtkvalt Valla å be om unnskyldning i full offentlighet etter at Yssen hadde gått ut i VG. Selv sa Valla at hun var blitt ”satt under administrasjon” av ledelsen. Når Yssen kommer så langt som til å fortelle om hvordan LO-lederen løp rundt som en ”såret løvinne” i Fougner-utvalgets korridorer, mens hun prøvde å true eller påvirke vitnene, er det lite igjen av maktmennesket Gerd-Liv Valla.

Når Yssen bruker Vallas tøffe lederstil som justisminister for å underbygge sin egen argumentasjon, bør det påpekes at de to faktisk arbeidet godt sammen på dette tidspunktet. Hvis Valla var en slik fryktelig leder alt i 1997, må man spørre hvorfor Ingunn Yssen ble på sin post, mens så å si hele den øvrige ledelsen i departementet gikk i protest. Ingen ting tyder på at de to var annet enn venner frem til Yssen begynte å jobbe i LO. I bokens første kapitler, om tiden før konflikten, omtales Valla betegnende nok som ”Gerd-Liv.”

Den siste delen av boken handler om Yssens oppreisning - i mediedomstolen og Fougner-utvalget. Når oppgjørets time er kommet og fårene skal skilles fra geitene, tar Yssens personkarakteristikker helt av. Carl I. Hagens forsvar for Valla er ”pinlig” og avslører hans patriarkalske tilbøyeligheter. Klassekampen omtales som Vallas ”hofforgan.” Om Trond Giske, en av få utenfor LO-systemet som gikk åpent ut med støtte til LO-lederen, får vi høre at han ikke hadde noen annen dagsorden enn seg selv.

Mer interessant blir det når Yssen antyder andre grunner til at folk valgte Gerd-Liv Valllas side. Dels kunne det handle om å opprettholde den venstredreiningen innen LO som Valla hadde innledet. Dels kunne det også være snakk om en form for ”systemsolidaritet” som tilsa at man burde slutte rekkene når organisasjonen ble utsatt for kritikk. I den grad Yssen feller noen dom over LO som organisasjon, gjør hun det ved å påpeke en autoritær organisasjonskultur, der innordning under ledelsen og en samlet front utad har vært viktigere enn retten til dissens. Ikke uventet gjør hun et retorisk poeng ut av at arbeidstakernes vaktbikkje LO kunne behandle sine egne ansatte så dårlig.

Slike interessante observasjoner til tross: Dette blir for ensidig. Bildet av den lille, svake Yssen og giganten Valla, av David og Goliat i Gucci-sko, blir besnærende enkelt - for enkelt. Som tittelen antyder, ønsker Yssen å si noe allmenngyldig om menneskelig sårbarhet i maktrelasjoner, om hvordan alle kan bli ofre for trakassering. Her kan man selvsagt innvende at Ingunn Yssen ikke er ”alle.” De færreste får anledning til å si opp jobben og sverte arbeidsgiveren i samme slengen på forsiden av Norges største avis, eller opplever at arbeidskonflikten de er involvert i blir tema for ekstra nyhetssendinger.

Naturligvis henger dette sirkuset sammen med Vallas posisjon i norsk samfunnsliv; mediene hadde fått teften av storvilt. Slik sett kan man si at hennes makt paradoksalt nok ble hennes bane. Det nådeløse mediekjøret og alt grumset som etter hvert ble virvlet opp gjorde til slutt umulig for LO å holde sin hånd over Valla. Hensynet til organisasjonens anseelse og medlemmenes interesser veide til slutt tyngst, og den sårede løvinnen ble i realiteten overlatt til sin skjebne. Den lille viste seg til slutt å være den sterkeste, takket være medienes og opinionens hjelp. De fleste som blir utsatt for trakassering i arbeidslivet får ikke den oppbackingen Ingunn Yssen fikk. Etter å ha lest seg gjennom disse 222 sidene kan man jo skjenke disse en tanke eller to – ikke minst fordi Yssen avslutningsvis sier at hennes anliggende har vært å belyse det store samfunnsproblemet mobbing i arbeidslivet er.