Tittel: Drømmenes land
Forfatter: Vidar Sundstøl
Utgitt: 2008
ISBN: 9788210050053
Språk: Bokmål
Sider: 349
Forlag: Tiden

Vidar Sundstøl ønsket å finne ut om han klarte å skrive krimbøker. For forsøket er han blitt belønnet med den prestisjetunge Rivertonprisen. Det er litt overraskende, selv om det ikke er ufortjent. Drømmenes land er en god bok, men bedre som roman enn som krim.

Lance Hansen er skogspoliti på nordsiden av Lake Superior, blant etterkommere av norske innvandrere. På et rutineoppdrag kommer han over en panikkslagen naken mann. Da han løper etter ham, kommer han over et avkledd dødt, menneske. Det viser seg at de to guttene er på ferie fra Norge.

Lance er også primus motor i det lokale historielaget. Det reises spørsmål ved om dette var det første drapet på The North Shore, og det leder ham inn i arkivene. Han oppdager snart at det kan skjule seg ugjerninger i ætten.

Drapet etterforskes av FBI med hjelp av Eirik Nyland fra Kripos som kommer fra gamlelandet for å bistå. I kulissene beveger Lance Hansen seg, og han oppdager snart at han kanskje vet mer enn han har fortalt til etterforskerne.

Hva er det som gjør at en bunnsolid og traust hederskar av en lokal politimann skjuler viktig informasjon i en drapssak? Bokens historie sentrerer seg rundt dette sentrale spørsmålet. Det er ikke oppklaringen av forbrytelsen som utgjør bokens kjerne. Boken er likevel svært vellykket.

Forfatteren lykkes svært godt i å mikse nåtid og fortid. Nordmenn med interesse for utvandringen til Minnesota og livet til etterkommerne av dem som forlot alt for å skape seg et nytt liv, finner mye å glede seg over. Boken inneholder svært mye utenomsnakk uten at det oppfattes negativt.

Boken er godt skrudd sammen som en roman og jeg tok meg flere ganger i å humre over forfatterens evne til å ta ting på kornet.

”Hun hadde faktisk vært ganske pen en gang, husket han. Nå så hun ut som en som har sett alt, enda hun knapt hadde sett annet enn Two Harbors.” (s. 131)

”Han visste at nesten alle mennesker liker å snakke om seg selv. I særdeleshet mennesker som sitter alene inne på en fin sommerettermiddag og ser på gameshows.” (s. 133)

Språkføringen er uklanderlig og bidrar til å drive handlingen fremover på en god måte. Vi snakker her om en forfatteren med en særs god penn.

Det eneste jeg reagerte negativt på var en del overnaturlige hint og en avslutning som lar en del henge i luften. På den andre siden så er dette første boken i en triologi, så vi kan vel regne med at ting blir skrudd sammen i kommende bøker. I så fall kan bøkene bli minneverdige klassikere.