Tittel: Alt er politikk - Hagbard Berner og hans tid
Forfatter: Sindre Hovdenakk
Sider: 186
ISBN: 9788252166521
Utgitt: 2007
Forlag: Samlaget

Alt er politikk

Ja, det var det i hvert fall for Hagbard Emmanuel Berner. Om det ikke ringer en bjelle når du hører navnet hans, kan jeg opplyse om at du finner hans kontrafei øverst på Dagbladets side 2. Han grunnla avisen som i år fyller 140 år. Er du av dem som er glad for at det publiseres bøker på nynorsk kan du takke Berner for dette også. Han grunnla også Det norske samlaget.

I 2007 utgav Sindre Hovdenakk boken ”Alt er politikk. Hagbard Berner og hans samtid”. Naturligvis på Samlaget, som navnet gjerne forkortes til. Boken er en fortjent bauta over en mann som virket ikke bare som avisredaktør og stortingsmann i de mest dramatiske årene i Norgeshistorien, men som også virket som politisk agitator både skriftlig og muntlig til han var langt opp i årene.

Mye kan føres opp på Berners skryteliste. Han sørget for lovforslaget som gjorde at Cecilie Thoresen kunne ta examen artium, og også for at neste dør ble åpnet for henne (og kvinner generelt); adgangen til å studere. Ikke rart at han ble den første grunnleggeren av Norsk Kvinnesaksforening. Blant de saker som i våre dager kanskje oppleves som kuriøse, er at han også kjempet for retten til å bli kremert, ved bl.a. å inneha vervet som leder for ”Norsk likbrennerforening”, og sørget som borgermester i Christiania for å skaffe tilveie tomt til krematorium da Stortinget tilslutt vedtok forslaget om å tillate kremering.

Flaggmøtet
Fremfor alt hadde Hagbard Berner oppnavnet ”Flagg-Berner”. Han kjempet for det rene norske flagget, fritt for den svenske sildesalaten. Boken åpner derfor med en bred omtale av det såkalte flaggmøtet i Christiania, 13.mars 1879. Berner hadde i årevis sloss for det rene flagget, og nå – midt i livet 40 år gammel – skulle et stort møte gi energi til både kampen for det norske flagget og for et mer demokratisk politisk system. Nordmenn trengte større selvfølelse, noe flagget kunne gi dem. Hvorfor akkurat da? Fordi svenskekongen hadde tatt seg til rette, ifølge Berner. Han hadde gitt hæravdelinger nye bannere, kongens liljehvite banner. Det var kommet nye pengesedler og mynter, med kongen i svensk uniform. Svenske ordenssymboler fikk forrang foran norske. Hovdenakk omtaler møtet som legendarisk i Dagbladets historie. Berner (og hans naboer!) fikk vindusrutene sine ødelagt av steinkastende politiske motstandere. Blant dem skal ha vært Morgenbladets redaktør Christian Friele.

Gjennom grepet med å starte boken med omtalen av flaggmøtet får Hovdenakk plassert sitt objekt mitt i hans politiske samtids brennpunkt. Berner sto i midt i kampens hete for alle de liberale kampsaker; utvidet stemmerett, likestilling for kvinner, parlamentarisme, og kulturelt frisinn. Berner ville ha større norsk selvstendighet i unionen med Sverige.

Juristen som bygget nettverk og grunnla avis
Efter denne dramatiske innledningen fortsetter boken på tradisjonelt biografivis; med å fortelle om Berners forfedre, hans oppvekst og utdannelse. Berner brøt med sin slekts fortid som garvere og derefter prester ved selv å utdanne seg som jurist. Han klarte med sin juridiske avhandling ikke bare å vinne kronprinsens gullmedalje, men også å plassere seg godt i den politiske kampen. I 1865 skrev han sin juridiske avhandling om grunnlovens utenlandske kilder. Han påpekte at grunnloven handlet om mer enn maktfordeling. Den handlet også om folkesuverenitetsprinsippet; at makten utgår fra folket. Folkets rettigheter er forutsetningen for grunnloven, ikke resultatet av den.

Berner var god til å bygge nettverk hele sitt liv. Hovednakk plasserer ham først i kretsen rundt den gamle norskforkjemperen Ivar Aasen, dikteren Aasmund Olavson Vinje, historikeren Ernst Sars, og andre. Hans nettverk av skribenter og politiske agitatorer ble et viktig nettverk i mange år fremover. Og kampsakene gav seg selv.

Vi får i Hovdenakks bok vite mye om Dagbladets første tiår, da Berner var redaktør. Både om kampen for økonomisk overlevelse, den politiske kampen mot Morgenbladet og ”det stangske system”, oppkalt efter statens sterke mann, Frederik Stang. Samt om skribenter, kampsaker og annonsetilgangen. Berner var Dagbladets redaktør i 10 år.

Lite fra Stortinget
Hagbard Berner arvet jobben som riksrevisor efter Johan Sverdrup, og ble Sverdrups allierte på Stortinget fra valget i 1979. Berner satt i den viktige aksjonskomiteen som utgjorde aktoratet i riksrettssaken mot ministeriet Selmer. Men han fikk ikke gjennomslag for sin strategi i denne viktige symbolkampen for parlamentarisme. Selv om han var sekretær for aksjonskomiteen og dermed hadde førstehånds kjennskap til denne begivenheten i norsk historie, var det ikke så mye han hadde å fortelle da han mange år senere skrev sine erindringer i tidsskriftet Syn og Segn. Vi får litt sporadisk vite om hvilke kamper Berner førte, bl.a for kvinnesaken, men jeg synes denne delen av Berners virke er for lite omtalt.

Det er imidlertid tydelig at Sverdup efterhvert distanserte seg fra Berner, og fra bevegelsen som gav ham systematisk politisk makt. Sverdrup kan (indirekte) ha bidratt til at Berner ikke fikk noen sentral plass i ledelsen for Venstre, da partiet omsider ble dannet i 1884.

Efter Stortinget
Fortsatte Berner i det offentlige liv. Som borgermester i Christiania, riksrevisor, direktør for statens hypotekbank, og leder for Norges likbrennerforening. Han manglet med andre ord hverken posisjoner eller kampsaker efter at han forlot Stortinget i 1888. Han ville også ha æren for å ha startet opp det frivillige skyttervesen. En rent politisk hær, som skulle forsvare Stortinget mot svenskene. Boken inneholder en rekke bilder, som på en utmerket måte viser at Berner løftet norske håndtverkertradisjoner, som treskjærer. Blant de siste seire Berner fikk oppleve, var at Stortinget opphevet systemet med flertallsvalg i enmannskretser, og innførte forholdstallsvalg. Forslaget kom selvsagt fra Berner.

Alt er politikk
Tilslutt i boken oppsummerer Sindre Hovdenakk både Berners liv og bokens tittel: ”Men det var politikken det heile begynte og slutta med. For Hagbard Berner var kanskje ikke politikken alt, men alt var likevel politikk. Anten det no var avisdrift, forleggjeri, målreising likbrenning eller kvinnesak. Alt måtte sjåast i eit politisk perspektiv. Utan organisering, demokratisering og lovgjeving kom ein ingen veg.”

Innledningsvis poengterer Hovdenakk at Berner både gjennom sine meninger og sitt virke kan være et prisme for sin tid. Han stod mitt i malstrømmen av politiske og kulturelle kamper og stridsspørsmål fra midten av 1860-tallet og fremover. Denne tiden er også tiden for de store brytningene i norsk historie. Det norske samfunnet endret både utseende og karakter i disse årene. Og Berner stod midt i det hele. Som ivrig deltager.