Tittel: Til høgre for Machu Picchu
Forfatter: Heidi Hattestein
Utgitt: 2008
Forlag: Penna
Språk: Bokmål
ISBN: 9788282120036
Antall sider: 192

”Til høgre for Machu Picchu” er en reiseskildring fra en 6 måneder lang rundtur i Sør-Amerika. I motsetning til mange andre reiseskildringer går imidlertid forfatteren Heidi Hattestein bevisst inn for å unngå de største turistattraksjonene (slik som altså Machu Picchu), men oppsøker heller steder ”i nabolaget” til disse.

Mange vil selvsagt stille spørsmål ved fornuften i å reise til andre siden av jordkloden bare for å unngå alt av kjente severdigheter der. Imidlertid finnes det allerede et godt utvalg av reiseskildinger fra de mer kjente stedene, så slik sett har boken utvilsomt sin misjon. Hattestein vil nemlig vise oss at selve reisen i mange tilfeller kan være viktigere enn målet. Hun følger uansett ikke prinsippet til sitt mest ekstreme, da turen blant annet legges innom store attraksjoner som Galapagos og Salar de Uyuni.

Boken er delt inn i kapitler etter land slik at hvert kapittel begynner med en kortfattet faktaoversikt med enkelte praktiske opplysninger om landet. Teksten er ingen sammenhengende fortelling, men hvert kapittel konsentrerer seg om de mest interessante opplevelsene i det aktuelle landet. På turen kommer Hattestein og kjæresten innom blant annet et dyrehospits for mishandlede dyr i Bolivia, oasen Antofallita i Andesfjellene og tyske kolonier i Paraguay.

Som reiseskildring synes jeg på mange måter at boken er litt for kort og fragmentert. Hattestein har åpenbart satset på kun å presentere høydepunktene fra turen, og siden fortellingen gjør til dels store sprang i tid og sted, føles det bare unntaksvis som en sammenhengende reise. Boken er illustrert med en rekke bilder (mange av dem riktig bra), slik at det ikke blir altfor mye tekst igjen på de 192 sidene. Fortellingen slutter dessuten ganske brått på Galapagos, selv om kartet over reiseruten viser at turen gikk videre til Colombia. Et par av de beste historiene fra turen er forøvrig flettet inn i det avsluttende kapitlet med praktisk informasjon, noe jeg synes blir ganske rotete.

Til tross for disse svakhetene synes jeg imidlertid boken er underholdende å lese. Den viser at Sør-Amerika inneholder langt mer enn de mest kjente turistattraksjonene og vil sikkert inspirere mange til å bevege seg utenfor ”standardrutene”. Alle stedene Hattestein beskriver er (relativt) enkle å komme til, men hovedpoenget er ikke å nettopp reise dit, men å oppføre seg mer spontant og ”la veien bli til mens man går”.

Boken får forøvrig plusspoeng for ikke å inneholde det stadig vanligere politisk korrekte hykleriet med anbefalinger til leseren om å ”reise mindre”, spesielt med fly, for å ”redde klimaet”. Hattestein foretrekker riktignok buss og tog på turen sin, men dette er først og fremst av opplevelsesmessige årsaker.