Tittel: Fars krig!
Forfatter: Bjørn Westlie
Sider: 218
ISBN: 9788203291258
Utgitt: 2008
Forlag: Aschehoug

Som tittelen tilsier skildrer Journalist i Dagens Næringsliv Bjørn Westlie i boken Fars krig nettopp faren Petter Westlies krig; deltagelsen i Nazi-Tysklands overfall på Sovjetunionen under 2.verdenskrig.

Petter Westlie var overbevist nazist. Allerede før utbruddet av 2.verdenskrig. Efter overfallet på Norge meldte han seg inn i Nasjonal Samling, og drev aktivt vervearbeide. Han meldte seg til tjeneste for Waffen SS (som av Nürnbergdomstolen efter 2.verdenskrig ble dømt for å være en kriminell organisasjon). Han ble utdannet ved SS-skolen i Graz i Østerrike, og havnet i Regiment Nordland. Så ble han en del av det enorme tyske krigsmaskineriet som deltok i overfallet på Sovjetunionen, og den brutale krigføringen der. Her er noe av kjernen i Bjørn Westlies skildring av farens deltagelse i felttoget. For å skaffe den tyske befolkningen ”lebensraum” skulle såkalte underlegne raser som jøder og slavere utryddes. Egne enheter fulgte efter de ordinære Wermacht-soldatene for å gjennomføre den etniske rensningen i de besatte områdene.

Faren ble dømt efter krigen, for sin deltagelse i krigen på tysk side. Han hadde båret våpen mot Norge, fordi Norge ved sin lovlige regjering (i London) var i krig med Tyskland. Og det var skjerpende at han ikke kunne skylde på å komme fra et nazipreget hjem. Han ble ikke dømt for krigføringen på tysk side i Ukraina.

Var faren medskyldig i massedrap?
Bjørn Westlie har tidligere skrevet en bok om de norske jødenes skjebne under 2.verdenskrig. At han også skulle skrive farens historie, og at det var farens ønske, fant han først ut da han ryddet i farens bøker og fant boken ”Under hakekors og Dannebrog”, om danske SS-soldater. Faren hadde kjøpt boken flere år før han selv anskaffet den.

Hundretusener av jøder ble drept i Ukraina efter invasjonen. For Bjørn Westlie har det vært viktig å sammenholde farens beretning om krigen med hva tilgjengelige kilder forteller ikke bare om Waffen SS’ gjerninger, men også om de norske deltagerne i felttoget. Var faren medskyldig i massedrapene?

Ikke-eksisterende forhold
Bjørn Westlies forhold til faren var nærmest ikke-eksisterende efter krigen. De snakket aldri om krigen. Faren spilte inn bånd der han snakket om sine opplevelser, og om sin ideologiske overbevisning. Sønnen nektet lenge å høre på båndene.

I bokens prolog skildres det vanskelige forholdet mellom far og sønn. Forholdet ble ikke lettere av at Bjørn Westlie politisk orienterte seg i retning av kommunismen, med medlemskap i AKP (m-l). Som kjent bruker mange norske medløpere av naziregimet som sitt forsvar at de ikke kjempet for Hitler, en mot kommunismen.

Faren, som i mange år grunnet over sin skjebne og dom, ble efterhvert en innbitt motstander av muslimsk innvandring. Han opparbeidet et stort arkiv av presseklipp om temaet, og det var dette som førte til at far og sønn innledet dialogen. Faren bodde midt blant sine nye fiender, muslimene, i Torggata i Oslo.

Nazist fra arbeiderklassen
Boken skildrer familiens bakgrunn og Petter Westlies oppvekst på Raufoss. Faren var medlem av Ap, moren var preget av sin tro. De var en arbeiderfamilie. Forfatteren skildrer hvordan faren kom til å sympatisere mer og mer med nazismen, og fjernet seg fra farens synspunkter. Av hensyn til moren valgte han å ikke vise sine sympatier for tydelig – før krigen.

Brutalt naken
er karakteristikken jeg vil bruke om Bjørn Westlies skildring av farens politiske utvikling og medløpere, samt av deltagelsen i felttoget i Ukraina. Han går metodisk til verks, og sammenligner farens egen skildring med hva kjente kilder vet om SS-krigføringen og gjennomføringen av naziregimets planer om utrenskning og kolonisering i Ukraina. Boken har omfattende noteapparat og kildeoversikt

Bjørn Westlie skildrer farens politiske orientering før 2.verdenskrig, men uten å stille de spørsmålene jeg selv og sikkert mange andre har stilt når vi står overfor medløpernes beretninger; hvordan gikk det an å orientere seg i retning naziregimet?

Vidkun Quisling gikk fra å være en medarbeider av nasjonalhelten Fridtjof Nansen til å bli en politisk klovn på 1930-tallet. Hans parti hadde ingen nasjonal suksess før 1940, og bare begrenset suksess lokalt. Landets største bevegelse, arbeiderbevegelsen, viste at den var godt informert om hva som skjedde i Nazi-Tyskland, og tok klart avstand. Solidaritetsaksjoner med dem nazistene undertrykket og forfulgte ble organisert. Flyktninger kom fra Hitlers rike, og en av dem som er blitt godt kjent de senere år ble en god venninne av Petter Westlies senere ektefelle.

Frykten for kommunismen var stor, også i Norge, og på borgerlig side var ønsket om en ”sterk mann” utbredt, og mange hadde sympati for Hitlers ”opprydning” – men uten av den grunn å på noen måte omfavne den hjemlige varianten, Quisling. Men hvor går grensen mellom frykt for kommunisme/sosialisme og aktivt medløperi med dem som har hærtatt landet?

Bjørn Westlie gir ingen svar på dette, han forteller kun farens historie, også før krigsdeltagelsen. Premissene for at faren kunne bli en del av Waffen SS.

Nasjonalfølelse – eller ideologi?
Tilslutt i boken skriver Bjørn Westlie en slags oppsummering eller konklusjon, som kan stille ovennevnte spørsmål i relieff:

”Jeg startet dette prosjektet og samtalene med far fordi jeg ville forstå hans historie, ja nærmest erobre den. Jeg ville også forsøke å forstå både ham og meg selv bedre. Jeg har ikke fått svar på alt, men jeg er kommet både ham og meg selv nærmere før det ble for sent. Det som likevel står klart for meg, er at denne historien er summen av alt som ikke skulle ha skjedd. For den som underkaster seg et politisk prosjekt i den tro at det er det største og viktigste av alt, taper ikke bare seg selv, men kan også miste alt og alle.”

”Et politisk prosjekt i den tro at det er det største og viktigste av alt.” Mange nordmenn valgte under 2.verdenskrig ideologien fremfor nasjonalfølelsen. De valgte Quisling og/eller Hitler fremfor Norge. De valgte nazismen fremfor nasjonalfølelsen.

For mange fremstår slike valg som merkelige. Vi er jo vant til at nasjonalfølelsen står over alt. Også politiske ideologier. Men nasjonalisme var en viktig del av nazismen. Man kan kanskje si at nasjonalisme er der nasjonalfølelsen sporet av.

Tapte Petter Westlie seg selv? Muligens. Tapte han sin familie? Opplagt. Sønnen ville ikke vite av ham. Ektefellen var en antinazist, som likevel aktivt valgte nazisten og holdt ut med ham.

Men tapene Petter Westlie led skyldes at hans familie ikke ville vite av hans politiske valg. Også Petter Westlie hadde sine meninger om hva som var de rette løsningene for Norge. Han valgte å følge sin overbevisning. Slik de som havnet på det som karakteriseres som den rette siden fulgte sin overbevisning. Seierherrene skriver historien. Og erobrer monopol på nasjonalfølelsen. Efter å ha lest Bjørn Westlie bok om faren er jeg nokså sikker på at Petter Westlie ville avvist alle påstander om at han ikke elsket sitt land, og at han manglet nasjonalfølelse. Han tok sine valg nettopp av nasjonalfølelse.

Når man velger å bekjenne seg til en politisk ideologi må man kunne leve med det. Leve med sine valg, og konsekvensene av ideologien. For å kunne komme til den erkjennelse av at man muligens har valgt feil, og at konsekvensene gjør valgene man har tatt uakseptable må man få sjansen til å reflektere over sine valg. Men oppgjøret efter 2.verdenskrig drev taperne ned i skyttergravene. Man ble så å si tvunget til å velge mellom å oppgi sin overbevisning på seierherrenes alter – eller stå ved den, og bli evig fordømt. Og fortapt.

Både far og sønn valgte seg totalitære ideologier. Hvilke forbrytelser som ble begått da disse ideologiene ble satt ut i livet er vel kjent. Dét gir mulighet for refleksjon, og til å komme til erkjennelse om valget man har tatt.

I vår avideologiserte tid der også religion skal utøves lunkent utenom i høytidene, er det vanskelig å forstå mennesker som går brennende inn i sin ideologi eller religion. Men hva er det største og viktigste av alt? Bjørn Westlie skriver at det ikke kan være et politisk prosjekt. Hvorfor ikke? Hvis man kan leve med konsekvensene?

Boken er en nyttig beretning, og gir grunnlag for refleksjon på flere plan. Men i skuffelse over farens (og eget) valg av politisk prosjekt kommer forfatteren med en påstand som i hvert fall jeg mener burde drøftes nærmere.

I Dagbladet ble det i efterkant av provokatøren Erling Fossens kronikk i Aftenposten om norsk motstandsbevegelse påstått at Bjørn Westlies bok burde vært et bedre utgangspunkt enn Fossens kronikk Ja, boken er et godt utgangspunkt for en debatt om nazimedløpernes valg og motivasjoner. Men neppe for en debatt om den norske motstandsbevegelsens rolle.