Det er mye snakk om olje som en geopolitisk maktfaktor og foreløpig ikke så mye snakk om vann. Det er all grunn til å tro at dette vil endre seg i fremtiden. I motsetning til olje er vann riktignok en fornybar ressurs som følger det hydrologiske kretsløp og ikke kan brukes opp. Problemet er imidlertid at vannet ikke alltid befinner seg der hvor behovet er størst, eller at det plutselig kan dukke opp alt for mye av det i form av flom. Forsøk på å løse disse problemene kan imidlertid ha både tilsiktede og utilsiktede konsekvenser, noe som kan få store politiske følger.
I ”En reise i vannets fremtid” tar Terje Tvedt oss med på en reise verden rundt for å undersøke hvordan kampen om vannet har potensiale til store politiske omveltninger. Boken er delt i tre deler. Først undersøker han konsekvensene av at vi lever i ”usikkerhetens tidsalder”, nemlig at følgene av eventuelle klimaendringer stort sett er ukjent, noe som gjør det vanskelig å planlegge fremover.
Den andre delen av boken er den mest interessante og handler om de politiske følgene av kampen om vannet. Mange av verdens elver renner gjennom flere land, hvilket betyr at noen land nødvendigvis blir oppstrømsland og andre blir nedstrømsland. Dersom landet som sitter på elvens kilde bestemmer seg for å omdirigere elven (eller bare lede vekk deler av vannet), for eksempel for å begunstige tørre områder i sitt eget land, vil det i prinsippet være fint lite nedstrømslandene kan gjøre med det. Det er ikke vanskelig å forestille seg at dette kan føre til store politiske spenninger.
Også internt i landene kan det bli krangel dersom man ønsker å flytte vann fra våte til tørre områder. Dette er for eksempel situasjonen i Spania hvor den nordlige delen har overskudd av vann, mens sør har vannmangel. Ingen steder er imidlertid situasjonen mer dramatisk enn i Asia hvor de fleste store elvene har sin kilde i Kina-kontrollerte Tibet. Dette setter selvsagt Kina i en enorm maktposisjon overfor nabolandene, og det blir plutselig innlysende hvorfor Kina er så avvisende til å gi slipp på Tibet
I den siste delen reiser Tvedt rundt og ser på mange av de gigantiske vannprosjektene som både planlegges og er under bygging. I følge Tvedt vil store deler av verden ”bli radikalt forandret av vannprosjekter som er mer omfattende og vil ha større konsekvenser enn noen andre prosjekter i menneskets historie”. Blant annet bygger Kina gigantiske kanalanlegg for å lede vann fra Yangtze til tørre områder nord i landet.
Man kan fort bli motløs av alle de potensielle problemene som ser ut til å eksistere når det gjelder vannforsyning. Tvedt nyanserer imidlertid dette bildet ved å påpeke at det hele tiden oppdages nytt vann i enorme mengder. Guarani-grunnvannsreservoaret i Sør-Amerika (først og fremst under Brasil) inneholder for eksempel nok vann til at hele verdens befolkning kan drikke av det i 200 år!
Boken er skrevet på et enkelt og lettfattelig språk og teksten er krydret med Tvedts personlige observasjoner og tanker fra reisene sine. Den er derfor svært behagelig lesning. Et par steder har det riktignok sneket seg inn et par småfeil: Johannesburg er for eksempel ikke hovedstaden i Sør-Afrika. Men dette er uansett småpirk. Totalt sett er boken veldig interessant og god lesning.